Demonstranter spiller døde under en markering for våpenhvile i Gaza i avgangshallen på Oslo Sentralstasjon den 7. november 2023. Foto: Heiko Junge / NTB.

Ja, hvem har ikke hørt dette argumentet hvis man forsøker å tale Israels sak? Jeg snakker selvfølgelig om konflikten i Gaza.

Folk henter sin kunnskap på NRK og TV 2 og er fulle av følelser. At kvinner og barn blir drept i israelske rakettangrep, er stort sett det eneste de ser – og er opptatt av. Forsøker man å argumentere en annen side av saken, så er man per definisjon en nazist som liker at uskyldige liv går tapt. Argumentasjonen fra godhetsposørene er så full av følelser, moralisme og selvrettferdighet at man kan bli blå i ansiktet av irritasjon. Den er dessuten historieløs, kunnskapsløs og sjofel. Ganske enkelt «below the belt».

Men aller mest blir man blå fordi man ikke vet hva man skal svare. Så man tier, for å unngå ytterligere demonisering.

Det nytter ikke å argumentere med fakta overfor en person som argumenterer med følelser og attpåtil er grundig indoktrinert.

Men følelser og pompøs moralisme bør aldri få lov til å vinne en debatt. Heller ikke en liten debatt i kommentarfeltet under en VG-artikkel på Facebook.

Så kanskje jeg i denne kronikken kan gi deg litt ballast, slik at du kan svare med litt mer tyngde og trygghet neste gang du havner i klammeri med en slik person, enten på nett eller i en samtale ansikt til ansikt.

Jeg er for det formål villig til å påta meg rollen som djevelens advokat.

Personlig er jeg imot den juridiske betegnelsen «krigsforbrytelser». Krig i seg selv er en forbrytelse! Da kan man ikke kalle kun enkelte krigshandlinger «forbrytelser». Det betyr at krig, så lenge visse handlinger unngås, er helt greit.

All argumentasjon fra venstreorienterte debattanter er varianter av «kvinner og barn/uskyldige blir drept». De er ikke i stand til å se lenger enn dette.

Men jeg har av og til svart «selvfølgelig blir kvinner og barn drept, det er krig. Sivile blir faktisk drept i krig». Dette har de som regel intet svar til, annet enn at jeg er en avskyelig skapning som aksepterer det.

Jeg har også svart at «dette er ikke slaget ved Waterloo. Krig blir ikke utkjempet på en åker langt fra nærmeste beboelse lenger». Da får jeg som regel latter-emojis som svar. Fordi folk er historieløse. Verden startet i fjor. Eller kanskje i 2020, med covid.

Historieløsheten viser seg også når jeg svarer «under bombingen av Tyskland i 1944–45 ble hundre tusen tyske barn drept. Mener du at vi skulle unnlatt å bombe Tyskland?». Ja, du kan forestille deg svarene. Tenk å trekke frem en historisk parallell til hva som skjer på Gaza-stripen! How dare you!

Men krig mot sivile er blitt brukt som bevisst taktikk i hvert fall siden den amerikanske borgerkrigen i 1861–65. General Sherman forstod at for å avslutte krigen, måtte den sivile krigsviljen knekkes. Det handlet om psykologi, men hadde også en militærstrategisk side. Krigen blir forsynt fra det sivile baklandet, med materielle forsyninger som våpen og mat, men også med moralsk støtte. Sherman forstod at hvis sivile ikke led overlast, ville de fortsette med å pushe sine soldater til å kjempe. Det er ren logikk.

Derfor igangsatte han i 1864 sin «march to the sea» for å knekke kampviljen i de amerikanske sørstatene, og i samme smekk også ødelegge sørstatshærens forsyningslinjer, det vil si jernbanenett og industri. Industrien befant seg den gang som nå i tettsteder. Sørstatene hadde den gang ingen store byer å beseire, men byer som Atlanta og Charleston ble bombardert både for å terrorisere sivilbefolkningen og for å ødelegge de materielle forsyningene til sørstatshæren.

Samme tankegang hadde «Bomber Harris» i 1943 da han intensiverte luftkrigen mot Tysklands indre. Andre verdenskrig varte og rakk. Tyskerne så dessuten lenge ut til å vinne. Ondskapen måtte stoppes. Hyppige luftangrep om natten var en av Harris’ strategier. De sivile arbeiderne som bemannet industrien, skulle tvinges ned i tilfluktsrommene, gjerne flere ganger hver natt. Å ødelegge deres søvn ville også ødelegge deres arbeidsevne og gi dem hemmende angst (hva vi i dag vil kalle post-traumatisk stress).

Senere tok luftkrigen mer form av ren ødeleggelse. Tyske byer skulle brennes. Også de sivile, som hadde heiet fram både Tysklands politikk og Tysklands krigføring, skulle få merke på kroppen hva krig betyr.

Kan man egentlig være uenig med Harris? Finnes det uskyldige i en krig, hvor alle er med på å stake ut landets kurs? Selv om det definitivt fantes motstand mot nazismen innenfor det tyske rike, var støtten til Hitler enorm. Det tyske folk var uten tvil indoktrinert, men det er ingen unnskyldning verken den gang eller i dag. Du er ikke uskyldig fordi du kun ser på NRK og ikke gidder å sette deg inn i flere sider av saken. Du er bare hjernevasket.

Det gjelder også palestinerne. De valgte selv Hamas i landets hittil eneste demokratiske valg i 2006. Den palestinske sivile misnøyen mot Hamas er meg bekjent ikke spesielt påtakelig, selv ikke i dag. Det er ikke til å stikke under stol at den palestinske befolkningen er grundig indoktrinert. Barn lærer seg tidlig å hate jøder. Selvfølgelig er dette fremtidige sterke fiender av Israel. Og dette vet Israel. Likevel gjør de, stikk i strid med hva vi blir fortalt, alt de kan for å minimalisere sivile tap.

Men å unngå sivile tap er umulig i en moderne krig, ikke minst fordi verden i dag er mye tettere befolket enn før. Det er aldri langt til nærmeste større by. Og Gaza er svært tett befolket. Palestinerne får mange barn. Kvinner og barn utgjør mest sannsynligvis 70–75 % av befolkningen. Ja, da er det også naturlig at en stor del av dødsofrene i krigen er kvinner og barn. Krigen i Gaza er en urban krig. Jeg hører ofte at «Hamas gjemmer seg blant sivilbefolkningen». Men jeg vil gå enda lenger. Hamas er sivilbefolkningen. Hamas har unison støtte blant palestinerne, og i alle palestinske slekter befinner det seg antakelig mellom to og fem Hamas-krigere.

Så finnes det egentlig uskyldige ofre i Gaza? Var den tyske befolkningen uskyldig, de som heiet fram nazismen og gråt da Hitler endelig døde? Hva med de sivile plantasjeeierne i sørstatene på 1860-tallet, som nektet å betrakte svarte slaver som medmennesker? Var de uskyldige ofre da Sherman brente deres plantasjer på sin «march to the sea»?

Finnes det uskyldige i dag, hvor de aller fleste voksne mennesker har stemmerett og mulighet til å påvirke landets kurs?

Det er selvfølgelig ikke noe enkelt svar på dette. For eksempel har vi i Norge i dag kun et skinndemokrati. De politiske partiene fører samme politikk. Vi har aldri folkeavstemninger om noe. Vi har ikke engang lov til å stryke kandidater vi ikke ønsker i partiene. Hvis Norge nå går til krig på kommando fra Stortinget, kan man da egentlig skylde på det norske folk? Også andre vestlige land har sine problemer med demokratiet.

Men den ensidige, repetitive, banale og komplett kunnskapsløse argumentasjonen om at «kvinner og barn blir drept!» bør være enkel å imøtegå.

Neste gang kan du jo svare, «ja, synes du det er riktig at en svært begrenset del av demografien, unge menn mellom 18 og 30, alene skal ta hele belastningen med krigen?».

Du kan også svare «pussig at du kaller meg nazist, når det er palestinerne som ønsker holocaust på jødene. Er det da egentlig du som er nazist?».

Eller finn på noe annet lurt.

Kjøp billetter til Document-lesermøtet i Stavanger her!