Alessandro Varotari (1588–1649), «Jesus og kvinnen som ble grepet i hor», erke­bispe­dømmets museum, Katowice.

² Tidlig neste morgen kom han til tempelet igjen. Hele folkemengden samlet seg om ham, og han satte seg og begynte å undervise dem. ³ Da kom de skriftlærde og fariseerne med en kvinne som var grepet i ekteskapsbrudd. De førte henne fram ⁴ og sa: «Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd. ⁵ I loven har Moses påbudt oss å steine slike kvinner. Men hva sier du?» ⁶ Dette sa de for å sette ham på prøve, så de kunne få noe å anklage ham for. Jesus bøyde seg ned og skrev på jorden med fingeren. ⁷ Men da de fortsatte å spørre, rettet han seg opp og sa: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.» ⁸ Så bøyde han seg ned igjen og skrev på jorden. ⁹ Da de hørte dette, gikk de bort, én etter én, de eldste først. Til slutt var Jesus alene igjen, og kvinnen sto foran ham. ¹⁰ Da rettet han seg opp og spurte: «Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?» ¹¹ Hun svarte: «Nei, Herre, ingen.» Da sa Jesus: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!»

Johannes 8, 2–11

Historien om kvinnen som ble grepet i hor, og som Jesus redder fra mobben, er en av de vakreste i Bibelen, og selv om den ikke finnes i de eldste manuskriptene, mente de tidligste kristne at den hører hjemme i Johannes-evangeliet.

Jesus er ikke redd for å snakke om synd, ikke fordi han ønsker å tråkke mennesker ned, men for å trekke dem opp av mørket. Det viser et avgjørende punkt i kristen tro, nemlig motsetningen mellom rett og galt, en forståelse av moral som ikke kan forenes med sosio­økonomiske forklaringer, skjebnetro eller svak personlighet.

For litt siden kom jeg i prat med en venn om årsaken til kriminelle handlinger, og min venn, som befinner seg på venstresiden i det politiske landskapet, argumenterte hardt for at menneskets sosio­økonomiske bakgrunn var viktig for å forstå dagens kriminalitet.

Jeg har aldri forstått politikere som mener at dårlig økonomi forklarer kriminalitet. Det er som å si at moralen tilhører velstanden, og som kristen byr det meg imot. At sosiale betingelser som ødelagte hjem og foreldre­relasjoner betyr noe, det er opplagt, men vi har vært fattige i vår del av verden helt fram til 1900-tallet, og vi ble ikke kriminelle av den grunn.

Nå går det knapt en dag uten at politikere og kommentatorer kan fortelle oss hvor viktig de økonomiske betingelsene er for vår atferd og moralske standard. Men jeg har til gode å høre noen som problematiserer en slik holdning. Det gjør nemlig noe med oss å høre at vi ikke er ansvarlige for våre handlinger dersom vi bare er fattige nok. For trenger vi da å be om tilgivelse?

Tilgi oss vår skyld, ber vi om i Fadervår, bønnen Jesus lærte oss å be. Jesus tok ikke et materialistisk utgangspunkt for sin lære, og det er noe herlig befriende å møte en Gud som tar oss på alvor som mennesker. Han spurte ikke kvinnen om hennes historie, hun var klar over sin situasjon, men han fordømte henne ikke. Ikke fordi hun kom fra dårlige kår, men fordi han er en nådig Gud. Hvis det var slik at hennes materielle bakgrunn forklarte hennes synd, ville det ikke vært noe poeng for Jesus å si at han ikke fordømmer henne. Da måtte han eventuelt fordømt fattigdommen.

Vi ser daglig hvilke katastrofale konsekvenser det får når mennesker ikke holdes ansvarlige for sine handlinger. De det gjelder, oppfatter nemlig ikke det som neste­kjærlighet og tilgivelse, snarere det motsatte. Mennesker som blir fortalt at deres materielle posisjon kan forklare kriminalitet, trenger jo ikke tilgivelse. Budskapet er snarere at det er de velstående sin feil at de påstått fattige er kriminelle. For muslimske ungdommer er det bare en bekreftelse på at Allah godtar det de har gjort.

Kristendommen ansvarlig­gjør både mennesker og stat. I motsetning til venstresidens materialisme og islams amoralske fatalisme, tar Gud oss på alvor, samtidig som han i sin uendelige kjærlighet tilbyr tilgivelse for dem som søker ham.

Vår historie viser at vi får det beste samfunnet når vi velger Jesus Kristus, moralens utgangspunkt, den eneste som kan tilgi synd, og som sa til kvinnen som var grepet i hor: Heller ikke jeg fordømmer deg.