Soloppgang over Frankfurt den 18. september 2024. Foto: Michael Probst / AP / NTB.

Masseinnvandring og rigid klima- og energi­politikk truer Tysklands velstand, men hvorfor drar ingen i nødbremsene? Fordi landet er psykologisk avhengig av å følge den slagne vei, mener den uavhengige forfatteren og journalisten Frank Lübberding.

I en nylig kronikk i Die Welt stiller Lübberding en skånselløs diagnose over hjemlandets helse­tilstand.

Bilindustrien, den kjemiske industrien, den mekaniske industrien og reiselivs­bransjen sliter, og det renner inn økonomiske skrekk­historier hver eneste dag, observerer han og gir noen eksempler fra delstaten Nieder­sachsen:

Salzgitter AG rapporterte røde tall for første halvår. Stål­konsernet er en av landets største arbeids­givere. Samtidig var Meyer-verftet i Emsland i alvorlig krise. For å redde selskapet fra konkurs måtte forbunds- og delstats­regjering­ene nasjonalisere den tidligere familie­bedriften. Bil­leverandøren Continental AG hadde vært i krise i lengre tid. En rask titt på NORD LBs liste over de viktigste selskapene i Nieder­sachsen gir informasjon om det lederne liker å kalle «utfordrende tider», fra konfekt­konsernet Bahlsen til landbruks­maskin­produsenten Krone.

På toppen av dette kommer varsler fra Volkswagen om oppsigelser og fabrikk­nedleggelser.

Og det står ikke bedre til i resten av landet:

Niedersachsen er overalt. Folk i alle delstatene mister troen på fremtiden. Krisen rammer kjerne­sektorene i den tyske industri­modellen for diversifisert kvalitets­produksjon: bil­industrien, kjemisk industri, elektro­industrien, maskin­industrien, ettersom verdens største leverandør av verksted­utstyr ikke gjør det bedre. Andre sektorer som bygge­bransjen og detalj­handelen blir dratt med i denne malstrømmen.

Samtidig går kvaliteten på de offentlige tjenestene ned:

Togselskapet Deutsche Bahn er blitt et symbol på tilstanden til den statlige infra­strukturen. Den fremstår som klima- og sosial­politisk bevisst og mangfoldig, men oppfyller ikke sin egentlige oppgave: å frakte passasjerer fra A til B i tide. Folk har blitt vant til at utdannings­systemet er i dårlig forfatning, og helse­vesenet i provinsen er blitt et sjanse­spill om man trenger en fastlege eller spesialist. Listen er lang.

Parallelt med dette går to sektorer så det suser: NGO-vesenet og det offentlige byråkratiet. «Alle tiltak for å redusere byråkratiet blir motvirket av mer byråkrati», fastslår Lübberding. Begge tjener først og fremst seg selv, og det på allmenn­hetens bekostning:

På alle myndighets­nivåer flommer det over av kommissærer og rådgivende utvalg for alle tenkelige problemer. Alt fra like­stilling til anti­diskriminering og skeive spørsmål. Samtidig ekspanderer de statlige organisasjonene (feilaktig kalt NGO-er, «Non-Governmental Organisations», men de burde egentlig hete GO-er), som ikke vet om noe tema, fra klima til demokrati, som ikke må håndteres av staten. Velferds­staten har dermed blitt en karikatur av den inter­vensjon­istiske staten. Den beskytter ikke lenger folk mot livets grunn­leggende risikoer som arbeids­ledighet, sykdom, ulykker, alderdom og omsorg, men tjener til å oppdra folket – og til å understøtte det tette nettverket av aktivister.

De beskrevne fenomenene gjør i varierende grad gjeldende i mange europeiske land. Men hvorfor er Tyskland så hardt rammet? På grunn av migrasjonen og energi­politikken, fastslår artikkel­forfatteren.

Ved utgangen av 2023 var det mer enn 3,1 millioner mennesker som søkte beskyttelse i Tyskland. Ti år tidligere var det ifølge det føderale statistikk­byrået 613.000 mennesker. I samme periode økte den utenlandske befolkningen med seks millioner mennesker. Dette skjedde på bekostning av en infra­struktur som var designet for å krympe på grunn av demografiske endringer.

Samtidig økte utgiftene for å sikre et eksistens­minimum i henhold til borger­lønns­loven eller loven om ytelser til asylsøkere.

Men ukontrollert innvandring lar seg ikke forene med sjenerøs velferd, skriver Lübberding. I hvert fall ikke når økonomien sliter, noe klima- og energi­politikken har sørget for:

Alle land utnytter potensialet i fornybar energi, men ingen gjør det med vår strategi for energi­omstilling. Tyskland har investert de 520 milliarder euroene forventet i 2016, men åtte år senere garanterer dette fortsatt ikke en billig og sikker strøm­forsyning. I stedet har nasjonal­økonomien blitt omdannet til en planøkonomi der staten styrer investeringene mot klima­nøytralitet.

Markedsøkonomiens selv­korrigerende evne er borte:

Politikerne bestemmer over drivverk, varmesystemer og produksjons­prosesser. Markedet er eliminert som korrektiv for gale beslutninger, og i stedet har politikerne gjort kjøp av bil eller varmeanlegg til en religions­krig. Det er ikke lenger salgstall som avgjør om en «fremtids­teknologi» er en suksess eller fiasko, men ideologer som strides om hva de tror den er.

Selvoppholdelsesdriften skulle kanskje tilsi at man erkjenner å ha mislyktes når det bærer galt avsted, men akkurat det er Tysklands spesielle handicap.

Alle lurer på hvorfor det bare er Tyskland som rammes med så stor kraft. Svaret finner vi i det samfunns­forskerne kaller «sti­avhengighet».

Det tyske ordet Lübberding bruker, er Pfad­abhängig­keit, der Pfad altså betyr sti – men også i en mer abstrakt forstand: den opptrukne sti, den slagne sti, eller den slagne vei, som vi kanskje ville si på norsk. Det betyr kort og godt at man for alt i verden ikke vil stoppe opp og se om ikke veien videre bør tenkes igjennom på nytt. Det handler altså om en psykologisk skavank.

Det betyr at «beslutninger som er tatt for lenge siden, definerer rammene for handling», mener den tyske forfatteren.

«Stø kurs» er altså viktigst, også når den bærer mot katastrofen. Det burde ikke være mulig, men Lübberding har en forklaring på det også: For interesse­grupper er kostnadene ved radikale endringer større enn fordelene.

Interessegruppene omfatter ikke bare dem som profiterer grovt på migrasjons­politikken, klima­politikken eller energi­politikken. De omfatter også selve det politiske systemet og alle apparatene – offentlig sektor og NGO-ene – det omgir seg med.

Så lenge den politiske vekten av alle dem som parasitterer på samfunnets tilbake­gang, representerer mer makt enn det er mulig å rikke, til tross for at de ikke utgjør noen majoritet i befolkingen, vil det ikke komme noen kursendring.

Analysen fra Lübberding gjelder i grunnen Norge også. Det som skiller Norge fra Tyskland, er finans­formuen og rikdommen på etter­spurte natur­ressurser. Derfor kan Norge ta seg råd til luksus som Tyskland nå sliter med å betale.

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp eboken her.