Foto: Vyacheslav Kirillin / cc by-sa 4.0 / Wikimedia Commons.

I Sovjetunionen hadde de direkte statlig sensur. «Helt Pravda», sa vi og lo. Men russerne var smertelig klar over det, og leste Pravda mer mellom linjene.

I Norge har vi andre sensurformer:

Indirekte statlig sensur. Staten finansierer pressen og holder derfor en usynlig hånd over det som publiseres. Alternative medier blir ikke ofte støttet.

Kooperativ sensur. Nesten all presse i Norge blir etterhvert befolket med redaktører og journalister som tilhører venstresiden, og eieren oppmuntrer selvsagt, direkte eller indirekte, meninger som selger fordi de er politiske korrekte.

Sosial sensur. De minste forsøk på å hevde synspunkter som ikke er politisk korrekte, blir øyeblikkelig angrepet, ofte på det personlige plan med sjikane og nedrakking.

At denne sensuren er kanskje mer effektiv enn Pravda var, fordi folk i Norge ikke forstår at alt de leser er sensurert, og ved bare å holde seg til hovedpressen, blir de hjernevasket på samme måte som i Sovjetunionen.

Jeg synes det er skremmende når jeg forstår at nesten alle mine venner ikke leser annet enn NRK, TV2, NTB, Aftenposten, VG eller Dagbladet.

Hovedpressen lyver ikke direkte, men gjenforteller ukritisk påstander fra internasjonale medier fra «den riktige» siden. Vi får ingen balanse fra den andre siden.

Jeg må slå fast at det er med stor personlig belastning og tap av venner at jeg tør å hevde konservative synspunkter både når det gjelder USA, MidtØsten og Ukraina.

Pressen har sviktet sitt mandat som den 4. statsmakt, som skulle være kritisk til makten og balansere sine fakta. I stedet er pressen blitt en del av makten og propaganda-talerør for det politisk korrekte.

Nesten alle jeg kjenner er hjernevasket av dette.

Kjøp Totalitarismens psykologi her! Kjøp eboken her!