«Det må fungere». Det var svaret LKABs konsernsjef Jan Moström ga i Ekots lørdagsintervju da han ble spurt om hvordan man skal løse strømforsyningen til den fossilfrie produksjonen av såkalt grønt stål.
Det fantes en tid da den billige og pålitelige vannkraften i de nordlige elvene kunne lokke store industriprosjekter til Norrland, men den tiden er forbi. Svensk strøm er nå først og fremst en ressurs for Europa, men selv om hver eneste terawatt ble beholdt i Sverige, ville det ikke være nok:
Driften av Hybrit og konkurrenten H2 Green Steel alene forventes å kreve rundt 70 terawattimer innen 2040, noe som tilsvarer halvparten av Sveriges totale strømforbruk. I dag er beskjedne 17 terawattimer tilgjengelig i Norrland.
Men som jeg sa: Det er ikke noe problem! Å anta at det handler om «grønn omstilling», noe som er umulig, ifølge fysikkens lover, og som muligens kan gjøres litt mindre umulig hvis svenske husholdninger kobles fra strømnettet, kan møtes med et frekt svar, klinisk frigjort fra kritiske oppfølgingsspørsmål:
«Det må fungere».
Prøv å gi det svaret til banken når den spør deg om hvordan du har tenkt å finansiere det boliglånet du har søkt om.
”Sverige ska var världsledande.” Här besöker USA:s utrikesminister Antony Blinken, USA:s handelsrepresentant Katherine Tai, USA:s handelsminister Gina Raimondo och deras motsvarigheter från EU och EU-medlemsländer Hybrit Steel Plant i Luleå, den 30 maj 2023. Foto: Chuck Kennedy / Utrikesdepartementets foto / Wikimedia Commons
Det har vært røster som har ropt i villmarken. For ganske nøyaktig ett år siden kom Scandinavian Policy Institute med rapporten Samfunnsøkonomiske effekter av å produsere fossilfritt stål i Nord-Sverige, som konkluderte med at bransjen er ekstremt konkurranseutsatt og at det kan bli vanskelig å oppnå lønnsomhet for de gigantiske stålprosjektene. Magnus Henrekson, professor i samfunnsøkonomi ved Institutet för Näringslivsforskning (IFN), var prosjektleder for rapporten. Han pekte blant annet på at teknologien som de svenske produsentene av grønt stål baserer seg på, snart kan være utdatert.
– «Hvis en annen teknologi i verden viser seg å være den beste, vil dette være en helt mislykket investering og en enorm kapitalødeleggelse», sa Henrekson i et intervju med SVT Nyheter.
Samtidig skrev Staffan Salén, gründer og administrerende direktør i Salénia AB, en artikkel i Affärsvärlden der han stilte en rekke kritiske spørsmål om grønt stål og oppfordret regjeringen og departementene til å «sette seg i førersetet»: Finnes det virkelig en etterspørsel? Hvem sine penger er det? Er det en god avtale? Hvor skal strømmen komme fra? Har regjeringen god erfaring med å foreta store investeringer? Og kan prosjektet i det hele tatt stoppes?
«Hvis disse spørsmålene ikke blir besvart, vil Hybrit fortsette å bevege seg i grenselandet mellom planøkonomi og nærmest religiøse feberdrømmer om strømforsyningen, med betydelig risiko for at regjeringen ender opp med et nytt Stålverk 80 i hendene. Skattebetalernes penger bør håndteres med større varsomhet enn som så, avsluttet Salén.
Ble Salén lyttet til? Eller lyttet man for den saks skyld til andre som faktisk har advart ved å peke på de faktiske forholdene? Nei. Selvsagt ikke.
Fordi det må fungere.
Det er den holdningen beslutningstakerne er blitt pålagt. Selv når det gjelder prosjekter der 800 milliarder av skattebetalernes penger er pløyd ned.
Heller ikke statsminister Ulf Kristersson har ønsket å svare på Saléns spørsmål. I stedet har han gjentatt hvor viktig det er at den svenske staten «skaper forutsetninger» ved å «skapa lagar och förordningar». Staten må med andre ord sørge for at selskapene kan fortsette i sin handlingslammelse mot stupet. Alt for den grønne omstillingens skyld: For at Sverige skal nå klimamålene for 2040. For at Sverige skal ligge i front. For at Sverige skal være verdensledende. Har du hørt det før? Det må være slik. Det kommer til å skje! Hvordan skal det skje? Nei, ikke still så vanskelige spørsmål! Du vet hva reglene er: «Det må fungere».
