De fleste nordmenn er enige om at prisene på essensielle varer har «tatt av» de siste fire–fem årene. Ikke minst merkes dette på regningene for strøm, drivstoff (begge opp minst 50 %). Også maten er blitt ekstremt mye dyrere. Enkelte populære varer er doblet i pris på fire år.

Konsumprisindeksen, KPI, skal vise prisstigningen i Norge. Denne oppgis i forskjellige varianter, f.eks. med og uten økning i energipriser og avgifter.

Økningen i generell KPI fra august 2019 til august 2024 oppgis til 20 %, som tilsvarer en årlig prisstigning på 4 %. Jeg tør påstå at dette er en sterk underdrivelse i forhold til den prisstigningen som en typisk norsk husstand har erfart i samme periode.

Mange opplever å få ekstremt mye mindre for pengene i dag enn for fem år siden. Lønnsutviklingen følger omtrent endringen i offisiell KPI år for år, og har også økt med ca. 20 %.

Men noe er galt, for kjøpekraften har vitterlig sunket kraftig for de aller fleste. Vi opplever at vi får mye mindre for lønnen nå enn for fem år siden. Hva er årsaken til dette?

1. KPI reflekterer ikke det faktiske forbruksmønsteret. I grunnlaget som oppgis fra SSB, vektes eksempelvis mat med 11 % av totalt forbruk. Dette stemmer ikke for de aller fleste. En typisk norsk barnefamilie bruker minst 20 % av nettoinntekten på mat.
2. Den overproporsjonale økning i rente, skatter og avgifter som vi har opplevd de siste årene, stjeler enormt mye kjøpekraft, men fanges ikke opp av KPI. Ei heller ser det ut til at økningen i energipriser, med avgifter og finurlig konstruert «strømstøtte», tas inn i tilstrekkelig grad.
3. Ulike andre variabler, som f.eks. reisegodtgjørelse samt kilometergodtgjørelse ved bruk av egen bil i jobben, er blitt kraftig underregulert ift. den reelle kostnadsutviklingen, der bl.a. de siste års prisgalopp på drivstoff ikke hensyntas i det hele tatt, og en stadig større andel av godtgjørelsen dessuten blir beskattet. I dag taper arbeidstakere på bruk av egen bil i jobb.
4. Det kan også synes som om enkelte varegruppers prisutvikling er underestimert (i tillegg til å være urealistisk vektet i KPI). Enkelte svært vanlige matvarer, som f.eks. ferskt kjøtt og fisk, samt hermetikk som fiskeboller, makrell i tomat og leverpostei, har hatt en prisøkning på nærmere 100 %. Billigvariantene har økt ekstra mye, noe som særlig rammer barnefamilier og andre med dårlig råd. F.eks. har prisene på mange produkter som inkluderes i «Redningsplanken» First Price fra Norgesgruppen økt med minst 50 % i løpet av de siste tre–fire årene.

Sterk økning i andre utgifter som gjør store innhugg i de fleste husholdningsbudsjetter, som f.eks. forsikring, synes heller ikke å være fanget opp. Samlet sett synes reallønnsutviklingen for de aller fleste nordmenn unektelig å ha vært i sterkt negativ utvikling de siste fire årene.

Det er så man må spørre: Er denne utviklingen ønsket, og blir den eventuelt kamuflert av myndighetene? Hvorfor gjør ikke norske myndigheter noe for å rette opp åpenbare misforhold som f.eks. den enorme og totalt ulogiske og urimelige veksten i energipriser og matvarepriser til forbruker?

Det er liten tvil om at våre foresatte, om folkets ve og vel hadde vært en prioritet, hadde kunnet gjøre hverdagen atskillig bedre og sikrere for nordmenn flest om de hadde villet.

Norske energipriser styres av norske myndigheter, enten gjennom markedskontroll, -reguleringer eller avgifter. Både strøm, drivstoff og renter kunne med enkle midler ha vært senket raskt og signifikant. I stor grad er det staten som profiterer på høye priser. Statskassen mottar daglig stadig nye milliarder, på skattebetalernes bekostning.

Samtidig sløser staten bort vanvittige summer, som ikke kommer det norske samfunnet til gode. Verdens største og mest ineffektive offentlige sektor i et ikke-kommunistisk land, er blitt som en gjøkunge for Norge. Den verdiskapende private sektor skyves ut av redet. Norgesdemokratene regnet i 2021 ut at vi med en rasjonalisering av norsk offentlig sektor kan spare minst 500 milliarder kr årlig, uten at nordmenn flest får det verre. Vårt regnestykke er solid underbygget, og senere bekreftet av andre aktører.

Denne innsparingen vil kunne fremme god samfunnsøkonomi ved å finansiere dramatiske forbedringstiltak, som i sin tur vil øke produktiviteten i hele samfunnet, og øke allmenn levestandard og folkets sikkerhet. Det vil bl.a. være naturlig å heve standarden dramatisk på infrastruktur og offentlige tjenester, samt senke/eliminere lammende skatter og avgifter.

Så hvorfor vil ikke norske myndigheter ta de nødvendige grep? Kan det være fordi vi har en typisk «bukken til havresekken»-situasjon? Er det slik at politikere, byråkrater og organisasjoner, og de som profiterer på disse, ikke har det minste lyst til å rasjonalisere vekk sine penger og sin makt, og i ytterste konsekvens sin «jobb», til fordel for det folk og det land de egentlig skal og bør tjene? Mye tyder på det.

I tillegg er det hevet over tvil at mange av dem som sitter ved makten i dagens Norge, bekjenner seg til agendaer og mål som er forankret i udemokratiske fora i utlandet – ikke i det norske folks preferanser og nasjonens behov for å sikre sin langsiktige overlevelse.

Disse forhold taler for at Norge vil være tjent med omfattende personutskiftning og rasjonalisering i politikk og byråkrati så fort som mulig, etterfulgt av tidenes rasjonaliseringsjobb i det offentlige Norge. Jobben må utføres av uselviske politikere, kompetente fagfolk og byråkrater som setter folk og land foran seg selv.

Også lovverket må endres og skjerpes for å gjenreise nasjonal suverenitet og lojalitet. De siste årene er mange paragrafer endret eller fjernet. Flere av disse hadde til hensikt å stille politikere og andre betrodde samfunnstopper til ansvar for uredelighet og pliktforsømmelse.

Hvordan skal vi få til dette? Til syvende og sist er det opp til norske velgere, som må slutte å stemme på politikere og partier som har hatt sin sjanse, men har sviktet. Å kun bytte til et annet stortingsparti vil ikke gjøre noen forskjell. I dag er det svært vanskelig å skille stortingspartiene fra hverandre, da de alle preges av skremmende inkompetanse og opererer innenfor samme strenge politisk korrekte ramme for hva det er lov til å tenke og foreslå. En nasjonalt kvelende globalisme preger de aller fleste beslutninger.

Nye og nasjonalt lojale krefter må slippes til. De befinner seg i dag utenfor Stortinget, og er «ekskludert» fra offentligheten av dagens politiske establishment og deres klakører i en statsstøttet norsk medieflora som domineres av svært få eiere, med røtter utenfor Norge.

Det norske folk blir manipulert til å støtte sin egen og nasjonens undergang.

Valget i 2025 er trolig siste mulighet til å gjenreise velferd, uavhengighet, demokrati og sikkerhet i Norge, før vinduet lukkes for godt.

Av Geir Ugland Jacobsen, siviløkonom og partileder i Norgesdemokratene