Den danske historikeren, læreren og politikeren Morten Uhrskov Jensen har utgitt flere bøker. Denne teksten bruker hans nyeste bok, Nationalkonservativ renæssance – at genfinde den rette vej, som inspirasjon.
Uhrskov skriver her mest om Danmark, men påpeker at de samme problemene nå finnes over hele den vestlige verden. Vesten er under press, og befinner seg i indre oppløsning fra masseinnvandring og annen skadelig politikk. Han analyserer hva som er gått galt fra et nasjonalkonservativt perspektiv.
Forfatteren observerer et kulturelt forfall som har pågått minst siden 1960-tallet. Europa har fått styggere og mer sjelløs arkitektur i de siste generasjonene på tross av, eller kanskje på grunn av, materiell rikdom. Kunst og kultur når ikke like høyt som fortidas høydepunkter.
Dette kan ikke kun forklares etter et marxistisk eller materialistisk synspunkt. Johann Sebastian Bach komponerte sin musikk med et spesifikt kristent, religiøst grunnlag. Mange profilerte artister som nå tjener gode penger vil neppe bli husket like lenge som Bach. Hvem vil arrangere konserter med musikk fra Taylor Swift om 250 år?
I skolene er kvaliteten på undervisningen falt siden 1960-tallet, delvis angrepet av kulturradikal ideologi. Elevene lærer mindre nyttig kunnskap, og knyttes ikke lenger sterkt og positivt til sin egen nasjon og kulturarv. Læreren som autoritet er blitt nesten avskaffet. Det å skulle styrke elevenes hukommelse eller lære dem til å huske noe utenat blir ansett som negativt.
Kjernefamilien har også vært under konstant angrep i den vestlige verden siden 1960-tallet. Det på tross av at forfatteren mener at dette er den overlegent beste familieformen, som gir den beste og tryggeste oppveksten for barn. Han spår en renessanse for kjernefamilien.
Han er ikke blind for at politisk korrekthet også har svekket kristne menigheter, men håper på en positiv endring av dette over tid. Konservative mennesker får i gjennomsnitt flere barn enn mange venstreorienterte og kulturradikale grupper gjør.
Morten Uhrskov Jensen har i mange år dokumentert at ikke-vestlig innvandring, spesielt fra muslimske land og Afrika, er en stor økonomisk byrde for europeiske land. Lignende beregninger fra andre vestlige land bekrefter det samme mønsteret. Innvandringen er en enorm belastning for Europa, sosialt og kulturelt, men også økonomisk. Jo mer multikulturelt vårt samfunn blir, jo farligere, fattigere, voldeligere og mindre fritt blir det.
Forfatterens kanskje mest omfattende verk er Et delt folk fra 2008. I denne boka påviser Uhrskov hvordan masseinnvandringen til Danmark har foregått på tross av en dypt splittet befolkning.
En lignende tendens finnes også i andre vestlige land. Veldig mange europeere har aldri ønsket stor fremmedkulturell innvandring fra andre verdensdeler. Likevel har innvandringen blitt gjennomført fordi store deler av maktelitene og massemediene har ønsket den velkommen. Opposisjon mot denne politikken er blitt sensurert, marginalisert eller demonisert.
Uhrskov Jensen skriver at det stort sett alltid er en maktfull elite som styrer et samfunn ovenfra og ned. En dominant minoritet bestemmer retningen samfunnet beveger seg i. Dette kan kun endres hvis de blir utfordret og skiftet ut av en annen maktelite som er tilstrekkelig stor og besluttsom.
Statsminister Viktor Orbán i Ungarn fremheves som en mann som med suksess har klart å skape en motelite, støttet av tenketanker og medier. Så er da også den nasjonalkonservative Orbán under nesten konstante angrep fra anti-nasjonale makteliter i EU og USA.
I realiteten er det et lite antall mennesker i maktfulle posisjoner, ikke minst i massemediene, som i stor grad bestemmer hva befolkningen skal snakke om, og hvordan. Kun en motelite med et tilstrekkelig sterkt maktapparat bak seg, medregnet kontroll over egne medier, har en reell mulighet til å vippe en etablert maktelite av pinnen. Kontroll over informasjonsflyten i samfunnet er kritisk viktig.
Som eksempel nevnes den franske milliardæren Vincent Bolloré. Via kontroll over nyhetskanaler som CNews retter Bolloré søkelyset mot de enorme problemene Frankrike sliter med på grunn av muslimsk og afrikansk innvandring. Dette har igjen gitt større spillerom for nasjonalt orienterte politikere som Marine Le Pen, Jordan Bardella, Éric Zemmour og Marion Maréchal.
Forfatteren mener at de nåværende vestlige maktelitene, som er transnasjonale og ofte aggressivt anti-nasjonale, skader den vestlige verden med ulike former for destruktiv politikk. Av disse er masseinnvandring den farligste. Morten Uhrskov Jensen skriver på side 81 av Nationalkonservativ renæssance:
«Vi befinder os ikke forfærdeligt langt fra sommeren 1789 og senvinteren 1917, hvor to omtrent lige uduelige eliter blev vippet af pinden. For fredelighedens skyld håber vi selvfølgelig, at det er tidspunktet for Murens fald, november 1989, som vi er tæt på. Eliter vil der altid være, og disse eliter vil altid beholde magten, medmindre de væltes over ende af en tilstrækkeligt stærk modelite. Forandringer kommer aldrig nedefra. Paladsrevolutioner har alle dage været stærkere, når der skulle ske forandringer».
USA beskrives som et land i langvarig og trolig permanent nedangående spiral. Storbritannia er en skygge av seg selv. Det er sjokkerende hvordan titusenvis av unge, hvite britiske jenter i mange år er blitt systematisk voldtatt av hovedsakelig muslimske gjenger. At britiske myndigheter har tillatt noe slikt å foregå i tiår vitner om en maktelite med en grotesk forakt for sitt eget folk.
Selv om Storbritannia er i en katastrofal forfatning på grunn av masseinnvandringen er situasjonen i Frankrike om mulig enda verre. Islam har nå en dominerende innflytelse selv i små franske byer. Bare gammel arkitektur minner om at man geografisk sett fremdeles befinner seg i Europa. Uhrskov tror at noe ekstraordinert snart må skje hvis disse landene skal kunne overleve som europeiske nasjoner. Likevel finnes det en viss motstand der ennå, og Frankrike er revolusjonenes hjemland.
Tyskland er også i en forferdelig forfatning etter at Angela Merkel satt ved makten fra 2005 til 2021. Tyskerne er likevel fremdeles hemmet av andre verdenskrig, og trenger kanskje hjelp utenfra.
Forfatteren avslutter sin bok med å snakke om innvandringspolitikk. Uhrskov Jensen omtaler ikke-europeisk masseinnvandring som en «katastrofe» som har potensiale til å regelrett utslette en rekke europeiske nasjoner hvis den nåværende utviklingen fortsetter.
I generasjoner har hvite mennesker blitt anklaget for å være fremmedfiendtlige og «rasistiske». Det kan stilles spørsmål ved om begrepene «rasisme» og «antirasisme» overhodet har noen vitenskapelig mening.
Personlig har jeg konkludert med at «rasist» og «rasisme» er innholdsløse ord som primært brukes til å terrorisere europeere som ønsker å bevare sin nasjon. Hvis man tror på evolusjon innebærer dette at genetiske forskjeller har praktiske konsekvenser. Dette gjelder på individnivå, men trolig også på gruppenivå. Vestlige makteliter er darwinister som ikke tror på Darwin.
Europeere er i virkeligheten blant de minst etnosentriske folkeslagene på denne planeten. I nesten alle andre deler av verden er det helt naturlig å favorisere sin egen nasjon og etniske gruppe fremfor andre. Det er kun hvite mennesker som blir nektet å gjøre dette, eller demonisert for forsøk på å bevare sin egen nasjon og kulturarv.
Kanskje gjorde denne lavere etnosentrismen i fortida europeere mer mottakelige og åpne for impulser fra andre kulturer. Det kan derimot også utgjøre en meget farlig akilleshæl i en alder av gigantiske globale folkevandringer.
Uhrskov skriver at til tross for politikernes forsikringer om det motsatte, fortsetter Sverige sin kurs mot den demografiske avgrunnen. Landet beskrives som en ubegripelig tragedie som bare fortsetter og fortsetter. Svenske myndigheter har tatt inn et stort antall immigranter fra land i Asia, Afrika og Midtøsten.
Dette har blitt etterfulgt av skyhøye voldtektsrater og en eksplosjon av vold og gjengkriminalitet som har gjort Sverige til et farlig land. I likhet med andre innfødte europeere blir det svenske folket nektet retten til et hjemland. Side 91 av Nationalkonservativ renæssance:
«I skrivende stund har ca. 25 procent af befolkningen i Sverige rødder i den tredje verden, og i den yngre aldersgruppen er det langt flere. Sverige vil stensikkert ophøre med at eksistere som meningsfuld stat for de etniske svenskere, hvis ikke skeen tages i den helt anden hånd, og lukningen af grænserne kobles sammen med hjemsendelser af mindst to millioner mennesker. Man får håbe, at svenskerne kan gøre dette med retsstat og demokrati i behold, men de er nødt til det».
Uhrskov tror at det ikke lenger er tilstrekkelig å stenge grensene i Europa. Han mener at en rekke fremmedkulturelle innvandrere må sendes tilbake til sine etniske hjemland hvis vår egen nasjon skal kunne reddes. Han støtter altså remigrasjon, også kalt tilbakevandring eller repatriering, men tror at dette kan gjøres på en sivilisert måte.
Boka til Morten Uhrskov Jensen maner til refleksjon. Med kun 98 sider kunne den likevel med fordel ha inneholdt litt mer analyse. Med 15-20 flere sider ville den fremdeles ha vært lettlest. Den er oppdatert til 2023. La oss ta en titt på litt av det som har skjedd i 2024.
Hvorfor er nasjonalisme godt i Midtøsten, men ondt i Europa?
Personlig er jeg enig i forfatterens negative syn på de regjerende globalistiske elitene i den vestlige verden. De vanstyrer vårt samfunn mot fattigdom, kaos og konflikt. Men undervurderer han hva disse menneskene er villige til å gjøre for å holde seg ved makten? Europeeres motstand mot masseinnvandring, fra Irland til Italia, blir undertrykt med mer sensur, overvåkning og fengslinger.
Vi opplever omfattende masseovervåkning av borgerne, nå forsterket med stadig mer avansert kunstig intelligens. I flere vestlige land foreligger det også konkrete planer om å innføre digitale sentralbankpenger (CBDC). Kritikere hevder at dette er mer et middel for sosial kontroll enn penger i tradisjonell forstand, en form for elektroniske matkuponger under sterk statlig kontroll.
I sin bok The Revolt of the Elites and the Betrayal of Democracy, utgitt posthumt i 1995, kommenterte den amerikanske historikeren Christopher Lasch hvordan avnasjonaliseringen av vestlige samfunn pågår ovenfra og ned. De regjerende elitene føler ikke lenger noen sterk tilknytning til sin egen nasjon, og heller ingen sterke følelser av forpliktelser overfor sine egne borgere.
Føydalismen i middealderen var mer fremtredende i noen deler av Europa enn i andre deler. Men hva med fremveksten av våre dagers transnasjonale nyføydalisme? Vår tids globalistiske eliter mangler organiske røtter til lokalbefolkningen. Føydalismen i det gamle Europa hadde negative sider, men var samtidig en del av den kreative middelalderen som bygget det moderne Europa.
Middelalderske makteliter var absolutt ikke perfekte, men de forvirret ikke barna ved å hevde at det finnes mange ulike kjønn, eller importerte muslimer som daglig sjikanerte og mishandlet dem. De skapte heller ikke en biomedisinsk stat som presset sin befolkning til å bli injisert med farlig genterapi. På slike områder er dagens føydale makteliter farligere enn de europeere hadde i middelalderen.
På begge sider av Atlanteren har politikere som har vært kritiske til globalister og deres innvandringspolitikk blitt utsatt for ikke bare karakterdrap, men også for fysiske drapsforsøk. 15. mai 2024 ble Slovakias statsminister Robert Fico skutt og alvorlig skadet av en venstreorientert aktivist.
Den 13. juli 2024 ble Donald Trump, tidligere president i USA og den antatte republikanske kandidaten i presidentvalget i 2024, skutt og skadet i øret hans mens han talte på et valgkampmøte.
Begge disse mennene er heldige som er i live. Trump hadde trolig blitt drept hvis han ikke hadde snudd hodet i aller siste sekund. En fotojournalist tok bilder av en blodig Donald Trump som pumpet knyttneven i været og ropte «Kjemp! Kjemp! Kjemp!» da agenter eskorterte ham ned fra scenen.
15. september 2024 var det et nytt attentat mot Trump. Han spilte golf i Florida da Secret Service skjøt mot en væpnet person i nærheten. Sønnen til gjerningsmannen sier at faren hans hater Trump slik «alle fornuftige mennesker» gjør. Dette er den hatefulle atmosfæren som etablerte medier har bidratt til å skape.
Etter valget i juli 2024 fikk Storbritannia en regjering fra Arbeiderpartiet (Labour) ledet av Keir Starmer som statsminister. Dette var mindre på grunn av Starmers personlige popularitet, og mer på grunn av sammenbruddet av det Konservative partiet, som mistet mange velgere til Reform UK og Nigel Farage.
Den 29. juli 2024 knivstakk en ung mann med afrikanske innvandrerforeldre brutalt mange barn i et dansestudio i Southport, England. Tre uskyldige hvite jenter på 6, 7 og 9 år ble myrdet. Denne hendelsen ble fulgt av flere dager med opptøyer blant innfødte briter.
Keir Starmer, som i 2020 viste stor sympati for svært voldelige opptøyer for Black Lives Matter (BLM) på et annet kontinent, viste i 2024 absolutt null sympati for hvite briter som var lei av å se barna deres bli myrdet og landet deres bli ødelagt. Labour-regjeringen slipper brutale kriminelle ut av fulle fengsler. Justisminister Shabana Mahmood sier at alternativet ville være «utenkelig».
Dette gir mer plass til arrestasjoner av briter som protesterer mot ødeleggelsen av deres folk. Britiske barn ned til en alder av 11 år er blitt arrestert for å ha deltatt i protestene. Det skjer i et land der barn er blitt voldtatt av muslimske innvandrere på en nesten industriell skala i årevis, mens myndighetene og politiet har sett en annen vei.
Utviklingen i Storbritannia er alarmerende. Det som er like alarmerende er den skremmende mangelen på kritikk dette har utløst fra andre vestlige land. Det ut til at myndighetene i forskjellige vestlige land nå tar notater fra hverandre: Hvor mye undertrykkelse og mishandling av sitt eget folk kan de slippe unna med?
Personlig la jeg merke til at de skandinaviske sosialdemokratene, søsterpartier til Labour, sa lite om det som pågikk i Storbritannia.
Journalisten Rebecca Mistereggen spurte det norske Arbeiderpartiet om Labours oppførsel. Var dette noe de støttet eller så kritisk på? Man kunne tenke seg at undertrykkelsen av den innfødte befolkningen i en alliert nasjon som vi har lange historiske bånd til ville være kritikkverdig. Men nei. Arbeiderpartiet i Norge hadde ingen kommentar til det britiske Arbeiderpartiets «Operation Early Dawn» for massearrestasjoner i Storbritannia.
Meldingstjenesten Telegram drives av den russiskfødte Pavel Durov. Han ble arrestert 24. august 2024 for å ha tillatt for mye ytringsfrihet på plattformen sin. Ikke i Russland, men i Frankrike.
Det er uklart om Durovs arrestasjon ble presset fram av den amerikanske regjeringen og CIA, noe som er fullt mulig, eller av EU, noe som er like mulig. Det kan også være en uavhengig beslutning tatt av franske myndigheter. På dette tidspunktet er alle disse institusjonene blitt moralsk korrupte og fiendtlige mot ytringsfrihet.
Rumble er en online videoplattform som profilerer seg med å tillate mer ytringsfrihet enn sin større rival YouTube. Rumble-direktør Chris Pavlovski skrev på X/Twitter at han hadde reist fra Europa: «Frankrike har truet Rumble og de har krysset ei rød linje ved å arrestere Telegrams administrerende direktør, Pavel Durov, angivelig for ikke å sensurere ytringer. Rumble vil med alle tilgjengelige juridiske midler kjempe for ytringsfriheten, en universell rettighet».
Frankrike forbød i 2021 også den franske patriotiske bevegelsen Génération Identitaire.
Det sosiale nettverket Twitter er et av verdens mest besøkte nettsteder. Jeg ble selv medlem av Twitter i august 2012 og har vært aktiv der siden da. Basert på personlige erfaringer vil jeg dele Twitters historie inn i før og etter 2016.
Dette året opplevde de globalistiske maktelitene i Vesten to store sjokk. Det første var Brexit, der britiske velgere, oppmuntret av Nigel Farage og UKIP, stemte for å forlate EU. Det andre, og største sjokket, var at Donald Trump ble valgt til amerikansk president.
Som Twitter-bruker merket jeg definitivt forandringen. Sensuren økte massivt etter 2016. Tidlig i 2022 vurderte jeg seriøst å forlate plattformen for alltid. Ytringsfrihet var så godt som ikke-eksisterende på dette tidspunktet, for brukere som var heldige nok til å ikke ha fått stengt sin konto.
Heldigvis kjøpte milliardæren og teknologipioneren Elon Musk opp selskapet i 2022. Ved å offentliggjøre de såkalte Twitter Files etterpå beviste han at FBI, CIA og andre føderale amerikanske etater hadde medvirket til å sensurere Twitter i årevis.
Twitter ble omdøpt til X av sin nye eier. X/Twitter er ikke perfekt. Det er heller ikke Musk. Men det er det eneste store sosiale medieselskapet som har økt den reelle ytringsfriheten for sine brukere siden 2022. På grunn av dette blir Musk nå hatet og angrepet av totalitære krefter i ulike deler av verden, fra Australia til Brasil.
EU har innført et nytt lovverk kalt Digital Services Act (DSA). Bak dette uskyldige navnet skjuler det seg svært aggressive forsøk på å sensurere hva slags informasjon hundrevis av millioner av europeere får adgang til. Dette er et forsøk på sentralisert kontroll av internett i Europa med metoder som Kinas kommunistparti vil gjenkjenne.
Store sosiale plattformer som Facebook, TikTok, YouTube, Instagram, Snapchat og Google, må nå bevise at deres tjenester ikke sprer ulovlig, skadelig eller hatefullt innhold, og heller ikke det EU definerer som feilinformasjon eller falske nyheter. Hvis ikke selskapene følger påleggene om sensur fra Brussel, kan de få veldig store bøter, eller i verste fall bli utestengt fra EU.
Det er ikke tilfeldig at X/Twitter i oktober 2023 ble det første selskapet som EU opprettet sak mot for påstått spredning av «desinformasjon». Oligarkene i EU, deriblant den franske EU-kommissæren Thierry Breton, har offentlig truet selskapet gjentatte ganger i 2023 og 2024.
16. september 2024 erklærte Thierry Breton at han ville slutte i EU-kommisjonen. Ironisk nok ble dette annonsert på X, et nettverk som han selv har jobbet for å sensurere.
Så langt har Elon Musk nektet å bøye nakken for EUs krav om mer sensur. Han er en av verdens rikeste menn og har heldigvis råd til å betale for advokater. Det er likevel tankevekkende hvor mye ytringsfriheten for millioner av mennesker avhenger av en person.
Morten Uhrskov Jensen tror fremdeles at europeere har så mye å tilby at selv den nåværende, dype krisen kan overvinnes. Deretter kan vi komme ut på den andre siden, rikere på erfaring.
Vi kunne virkelig trenge litt optimisme på dette tidspunktet. Europeere lever nå i ei deprimerende tid, preget av løgner, korrupsjon, dekadanse og undertrykkelse. Indre og ytre barbarer sprer vold og kaos i gatene, mens det å ville bevare sitt eget folk blir behandlet som en forbrytelse.
Europeere må fokusere mindre på elbiler og transvestitter, og mer på å bevare seg selv.
Kanskje de europeiske folkene fortsatt har tilstrekkelige reservoarer av skjult styrke til å skape en ny europeisk renessanse på et tidspunkt. Likevel vil de kommende tiårene trolig bli vanskelige. Før vi kan skape en ny renessanse, må vi først overleve. Kampen for europeisk overlevelse kan ta generasjoner, kanskje resten av dette århundret.
Hvis vi skal kunne vinne denne kampen så må dagens globalistiske ideologi med åpne grenser fjernes. Maktelitene som opprettholder denne ideologien må skiftes ut med personer, partier og grupper som langsiktig ivaretar våre etniske, kulturelle og økonomiske interesser.
