I rekken av batterifabrikk-kollapser har vi kommet til Hreinn i Fredrikstad (grønne selskap har alltid visjonære tullenavn). Så sent som i februar 2023 lovet lederen for selskapet at det skulle bygges batterifabrikk i en nyetablert næringspark i Plankebyen, og Vow Green Metals og Østfold Avfallssortering var også interessert. Hele 500 arbeidsplasser ble brukt som gulrot foran klimakåte politikere for å utløse velvillighet og subsidier.

I forrige uke slo selskapet seg selv konkurs i Søndre Østfold tingrett. Ifølge Fredriksstad Blad har Hreinn mottatt tre millioner kroner fra kommunen for produksjon av visjoner og løfter, og det kom sikkert vel med til fete lønninger og drift. Litt ekstra pikant blir det når vi ser hvem som var daglig leder for Hreinn: Det var ingen ringere enn forretningsmannen og den høyt profilerte tidligere Venstre-politikeren Olaf Thommessen, som er glødende opptatt av det «grønne skiftet» – og penger.

En konsulent som bare er opptatt av å redde kloden?

Til Nettavisen insisterer Thommessen på at hans funksjon i Hreinn var et konsulentoppdrag og at han bare var innleid som daglig leder, og Thommessen indikerer et comeback i politikken. Det ordner seg sikkert, for Thommessen har turnert som konsulent i årevis, og i juni 2024 kunne NTB melde at han har blitt assosiert partner i Geelmuyden Kiese, hvor han skal bidra som «rådgiver innen politikk- og myndighetskontakt, finansiell kommunikasjon, ESG, bærekraft, miljø-, sosiale- og forretningsetiske forhold.» 

Dette er svært tidsriktig, for Document.no har flere ganger doumentert den mistenkelige og foruroligende sammenblandingen av politiske og private interesser som nå foregår i full offentlighet på Arendalsuka, og hvor private konsulentselskap i stadig større grad ser ut til å få innflytelse over politiske organer og beslutninger gjennom lobbyisme, uheldig samrøre og ren infiltrering på vegne av sine betalende kunder, uten at media har noen innsikt i hva som foregår på bakrommet. Ikke at dette ser ut til å plage NRK eller andre medier det aller minste. Tvert om.

Dette fenomenet med offentlig/privat samrøre er helt i tråd med de sprø teoriene til Klaus Schwab i World Economic Forum, som fordrer at «verdens problemer» bare kan løses gjennom at en utpekt elite bestående av politikere og næringsinteresser overtar styringen mot fremtiden, så man kan «build back better». Problemet er ikke bare hvordan man sikrer demokratiske rettigheter i et sånt regime, men også hvordan man unngår grov og systemisk korrupsjon: Det offentlige forvalter nemlig store verdier som private profitører gjerne vil ha tak i. Så også i Fredrikstad:

Bak storsatsingen på den imaginære batterifabrikken Hreinn ligger det nemlig (nok en) betent konflikt om etableringen av næringsparken Viken Park i et uberørt naturområde – for batterifabrikker og grønn industri kan pussig nok aldri etableres der det ligger industri fra før: Man trenger alltid enorme, uberørte naturområder, og påfallende ofte er disse naturområdene omfattet av store verdier i form av pukkstein og fyllmasse som må hentes ut. Så hvis det ikke blir noen grønn industri, blir i det minste noen veldig rike på steinindustri. How convenient.

Politikernes batterieventyr har blitt skattebetalernes mareritt

Det var rundt 2015 at vestlige klimapolitikere vedtok at oljealderen er over i 2050 og at hele verden skal elektrifiseres basert på absolutt ingenting annet enn synsing og drømmer. Det betyr at verden trenger kolossale mengder nye batterier fra hundrevis av nye megafabrikker. For å bekrefte og oppfylle sitt eget luftslott, utløste politikerne løfter om enorme subsidier til sine venner i privat næringsliv, og dette fungerte som fluepapir på aksjeryttere, profitører og rene ponzie-svindlere:

Bare i Norge har horder av verdiløse aksjeselskaper oppstått i kjølvannet av klimapolitikken, hvor alt haster noe voldsomt. Og siden det haster med å «redde kloden» innen 2030 og 2050, kan private profitører insistere på at politiker-vennene deres skal gi dem enklere godkjenningsprosesser, rike subsidier og store særfordeler i offentlig forvaltning. Og det har de fått – ikke minst den internasjonale vindkraftindustrien.

Dealen de har inngått med grønne politikere, er at hvis prosjektene overlever, tar de private bakmennene profitten, mens hvis de feiler, tar skattebetalerne risikoen og tapene. Genialt. Denne uthulingen av sunn kapitalisme og offentlig kontroll er en gullgruve som har skapt en hel tilkaringsindustri og en bobleøkonomi uten sidestykke i historien, som også «batterieventyret» er en del av. Og hvor er kontrollinstansene? De finnes ikke.

Politikere så for seg et helt «batteribelte» av gigafabrikker fra nord til sør i Norden. Men det fantes aldri noen reelle markedsfunskjoner bak drømmene, og sannheten er at den eneste som står igjen, er Northvolt i Sverige, og også den er i dype finansielle vanskeligheter. Alt ligger i grus, men politikerne er like optimistiske på vegne av sine selvpåførte «klimamål» og private kapital-venner, og fortsetter å dele ut subisidier og særfordeler som om de fikk betalt under bordet for det.

Trass i alle de grønne konkursene og kansellerte «klimavisjonene» sitter nemlig bakmennene igjen med store millioninntekter. Det samme gjør konsulentselskapene som styrer politikerne.