IOCs liste over nye kandidater til presidentvervet inneholder noen velkjente idrettsnavn, men også en arabisk prinser. Alderen er dog nokså høy, og korrupsjonen vil neppe forsvinne.

Av idrettslegender stiller som forventet Sebastian Coe opp. Han var en fantastisk løper som blant annet tok gull på 1500-meter under OL i 1980 og 1984, og leverte samtidig ni utendørs verdensrekorder, i tillegg til tre innendørs. Coe er 67 år gammel.

Etter sin karriere har han stort sett levd av å representere sitt eget navn, både på  universiteter, i IOC-sammenheng og i politikken (han ble innvalgt for Tory-partiet i 1992, men mistet plassen sin i 1997).

En annen kandidat er prins Feisal Al Hussein, sønnen til kongen av Jordan. Han er litt yngre enn Coe, og fyller 60 i oktober. Som sønn av Jordans konge har Feisal ledet Jordans olympiske komité siden 2003. I denne perioden rakk han å skille seg fra sin første kone og gifte seg to ganger til.

Han er tildelt en rekke medaljer og nasjonale hyllester. Om dette skyldes hans fabelaktige evner eller hans familiebakgrunn får leseren vurdere selv.

En ung kandidat er Zimbabwes sportsminister Kirsty Coventry, som er født så sent som i 1983, og deltok i OL som svømmer i 2008. Hun kan skryte av å ha blitt gitt tilnavnet a golden girl av selveste Robert Mugabe etter to OL-gull og flere medaljer.

Coventry vant også flere verdensmesterskap. Hennes siste OL var så sent som i 2016.

Men få av kandidatene er såpass unge. Svenske Johan Eliasch, leder for det internasjonale skiforbundet (FIS), er født i 1962. Han fremstår dog for redelig (i denne sammenhengen) og blir neppe valgt.

Så dukker velkjente Juan Antonio Samaranch opp på listen. Han var sportsminister under Franco, og satt som president i IOC i perioden 1980 til 2001. Han var den som utnevnte Lillehammer-OL i 1994 til tidenes beste vinter-OL. Men stanken av korrupsjon var umulig å overse.

Men denne Juan Antonio Samaranch ble født i 1920 og døde i 2010, og er nå erstattet av sønnen med det samme navn: Juan Antonio Samaranch. Han er heller ingen ungutt, og er født i 1959, og har hatt en rekke oppdrag innenfor IOC-systemet. Kan dette ha noe å gjøre med navnet?

Samaranch må anses som en stor favoritt. Han har tross alt alle de ønskede kvalitetene: Riktig navn, griskhet og mangel på arbeidsvilje.

Som en person skriver på X:

Juan Antonio Samaranch har sett at det finnes et hett sete med høy lønn, og han vil ha det for seg selv.
For en idiot, han har aldri jobbet i hele sitt liv, og han sikter mot den store jobben.

Juan Antonio Samaranch ha visto que queda un sillón caliente con un sueldazo y lo quiere para él.
Q jodioooo, no ha trabajado en la vida y aspira al puestazo. pic.twitter.com/gC0sI42NzX

— 𝑻𝒓𝒊𝒏𝒌𝒆𝒍 (@el_trinkel) September 16, 2024

Samme år er også kandidaten Morinari Watanabe født. Så har vi franske David Lappartient, rene unggutten som såvidt har passet 50 år.

Thomas Bach må trekke seg som IOC-president ettersom han når maksgrensen på 12 år. Mange vil nok tenke: Good riddance. Men det ser ikke ut til at situasjonen vil forbedres.

Nå mangler det kun at Lise Klaveness melder seg som kandidat. Ståle Solbakken trenger vel også snart en ny jobb? Eller hva med vår egen innkvoterte idrettspresident Zaineb Al-Samarai som er nok enn norsk lederfigur som er avslørt for plagiat?

For de av oss som elsker idrett, for min del særlig fotball, så er det nitrist å bevitne korrupsjonen idrettens gigantiske inntektsmuligheter tiltrekker seg.

Jeg har null problemer med at superstjerner som Messi, Ronaldo eller Haaland soper inn noen milliarder, de leverer varene i år etter år, og er en ren inntektskilde for sine arbeidsgivere, og en glede for fansen.

Men de som sitter på de stinkende kontorene har jeg lite respekt for, og de norske idrettslederne er minst like ille som resten.

Kjøp Giulio Meottis «De nye barbarene» fra Document Forlag her!

Usensurerte nyheter. Abonner på frie og uavhengige Document.