I den futuristiske Netflix-dystopien «Uglies», som ble sluppet for noen få dager siden, er oljealderens generasjoner rusties. Fortidens mennesker. De rustne. De som ødela sivilisasjonen med fossil energi.
Vaskeseddelen beskriver en fremtidsverden med evigunge mennesker som er delt inn i de pene og de stygge, pretties og uglies. Alle 16-åringer må gjennom obligatorisk kosmetisk kirurgi, slik at de blir smellvakre.
Filmen er basert på en bok av samme navn, av Scott Westerfeld, den første i en science-fiction-serie for det amerikanerne kaller unge voksne.
Å kjempe mot tvungen konformitet ved å ikke la seg operere er en revolusjonær handling i denne fremtidsfortellingen. Som i Matrix-filmene lever opprørerne på utsiden av samfunnet, i fillete klær, men i nydelig natur i stedet for innestengt i et dystert romfartøy.
Plottet er interessant for oss som er tilhengere av frihet generelt og frihet fra medisinsk tyranni især. Filmen dundrer – ikke helt uventet – løs på sine unge seeres sinn med et klimabudskap i starten, men når støvet har lagt seg blir budskapet mer tvetydig.
Filmen tar opp forholdet mellom kollektivisme og individualisme, mellom frihet og underkastelse. Den viser trusselen om ensomhet og utstøtelse for den som velger brudd med kollektivet, og tilhørigheten som følger av å holde seg til programmet og godta hjernevasken.
Opprørerne flykter fra tyranni og påtvungne overgrep, lever som lovløse i et økokommunistisk samfunn kalt «The Smokes» i skogen, og har som mål å redde alle som frivillig har latt seg lobotomere under påskudd av skjønnhetskirurgi hos det teknokratiske regimet.
De skal reddes til friheten. Men de vil ikke reddes.
– Jeg vil ikke være fri. Jeg vil være vakker, sier en av hovedpersonene. Hun er blitt underlagt den obligatoriske operasjonen med makt, etter å ha blitt hentet tilbake til dystopien av regimets utsendte.
Handlingen er lagt til tidsregningen prettytime, 300 år etter at verden slik vi kjenner den er blitt ødelagt.
De som har ødelagt verden blir kalt for rusties.
De er oss.
Fordi de/vi var avhengige av fossilt brennstoff ble det kriger og destruksjon. Alt som er igjen av denne sivilisasjonen er rustede metallruiner.
Netflix sørger for å støpe en global forståelse for hvordan sivilisasjonen vår skal utslettes, hos sine 277+ millioner abonnenter verden over.
Vi skal fortrinnsvis stå for ødeleggelsene selv, i originalboken godt hjulpet av alt det vanlige: virus, naturødeleggelser og atomvåpen.
Med på kjøpet for kun $8,99 per måned får du begrepet rusties. Etset inn i verdens felleskulturelle referansegrunnlag. Det skal brukes nedsettende om foreldre- og besteforeldregenerasjonen, de hvite menn som pushet 50 og som hang igjen i forhistoriske løsninger. De som ifølge de unge ikke vil være med på revolusjonen.
Følg med på når NRK og Aftenposten begynner å skrive om rusties. Da vet du at Netflix’ metode virker.
Men fortiden er ikke et vesentlig poeng med filmen. I sentrum av historien finner vi tenåringen Tally Youngblood, som gjør mytteri fra det tyranniske bysamfunnet hun lever i, når veninnen Shay og senere den unge opprørslederen David forteller henne om hva det egentlig innebærer å bli en pretty.
Opprøret er sjarmerende, motstandsrørsla vil bare være i fred i skogen. De krever ikke å lenke seg fast i veibanen, eller å spraymale renessansemalerier.
Transtemaet er selvfølgelig dekket. Den biologiske mannen Laverne Cox spiller rollen som den onde kirurgen Dr. Cable.
Den velordnede futurist-byen der handlingen foregår ser ut som tivoli-utgaven av Abu Dhabi, Dubai og Shanghai, med flygende fartøyer, tekstmeldinger som kommer som hologrammer i luften, selvlysende briller og flyvende hoverboards.
Kommentatorene på IMDb gir som vanlig sprikende kritikk.
En skriver at handlingen og måten det presenteres på føles som noe en elev på videregående skrev og som milliardærforeldrene hennes bestemte seg for å gjøre til en fullskala filmproduksjon, slik at avkommet kunne gis en viss retning i livet.
– Sammenlignet med Hunger Games og Divergent er dette mindre originalt og hardkokt, men noe å se for moro skyld sammen med tenåringsdatteren din, kommenterer en annen.
Spesialeffektene får jevnt over greie skussmål, men noen av de ser virkelig ut som de ble produsert i Bollywood på 90-tallet.
Skuespilleriet er sånn passe cringe for oss som ikke er i målgruppen. Den uorginale elektroniske musikken gruslegger øregangene på akkurat den «riktige» måten, slik stilen i ungdomsfilmer har vært de siste fire-fem årene.
Anmeldelsene tikker inn i raskt tempo i skrivende stund, og IMDbs vektede gjennomsnitt ligger foreløpig på 5 av 10 stjerner.