Peter Paul Rubens (1577–1640), «Tempelskatten». Fine Arts Museums of San Francisco.

¹⁵ Da gikk fariseerne bort, og de ble enige om at de ville fange ham i ord. ¹⁶ De sendte disiplene sine til ham, sammen med herodianerne, og lot dem si: «Mester, vi vet at du alltid holder deg til sannheten og lærer sant om Guds vei. Du bryr deg ikke om hva andre synes, for du ser ikke på person eller rang. ¹⁷ Si oss da hva du mener: Er det tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke?» ¹⁸ Men Jesus merket ondskapen deres og sa: «Dere hyklere, hvorfor setter dere meg på prøve? ¹⁹ Vis meg mynten som skatten betales med!» De rakte ham en denar, ²⁰ og han spurte: «Hvem har bildet og navnet sitt her?» ²¹ «Keiseren», svarte de. Da sa han til dem: «Så gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud.» ²² De ble forundret over dette svaret, og de forlot ham og gikk sin vei.

Matteus 22, 15–22

De siste ukene har jeg i søndagstekstene gjort rede for hvordan kristendommen formet vårt verdensbilde, la grunnlaget for det som kalles kristenheten, og drøftet de utfordringene vi står overfor knyttet til integrering av nye innbyggere.

Dagens tekst tar utgangspunkt i Jesu møte med jøder som ville vite om det var rett for dem å betale skatt til keiseren. Jesu svar la nemlig grunnlaget for en revolusjonerende ny forståelse i synet på staten.

Jesus sa til fariseerne: «Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er.» Dette var et svar på et spørsmål som de stilte ham: «Er det tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke?» Det vil si: Var det tillatt ut fra Loven, jødenes lov, å betale skatt til keiseren eller ikke? På Jesu tid var dette et kontroversielt tema, for dersom det var tillatt å betale skatt til den romerske keiseren, ville dette samtidig bety at jødene godtok ham som sin hersker.

Teksten vår forteller oss at fariseerne viste Jesus en mynt med bilde av keiseren. Keiseren på den tiden var Tiberius, og på mynten stod det innskrevet: «Keiser Tiberius, den ærverdige sønn av den ærverdige guddom». Å betale skatt med denne mynten ble derfor av jødene sett på som en stor krenkelse av deres tro på og tilbedelse av Herren som den ene, sanne Gud.

Jesu svar avgjørende for forholdet mellom kristne og staten, samtidig som det var uangripelig, både fra en politisk og religiøs synsvinkel. «Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er», sa han til fariseerne. Og de ble svar skyldig, samtidig som det definerte vårt forhold til staten.

Paulus følger opp Jesu svar da han skriver til de kristne i Roma:

«Enhver skal være lydig mot de myndigheter han har over seg. Det finnes ingen myndigheter som ikke er fra Gud, og de som er ved makten, er innsatt av Gud… Oppfyll deres forpliktelser mot alle. Betal skatt til den som skal ha skatt, og toll til den som skal ha toll. Vis respekt for den som har krav på respekt, og gi ære til den dere skylder ære» (Paulus’ brev til romerne 13, 1 & 7).

Apostelen Peter bekrefter Paulus når han understreker at vi skal for Herrens skyld underordne oss

«enhver myndighet blant menneskene, enten det er keiseren, den øverste, eller landshøvdingene som han har utsendt; de skal straffe dem som gjør det onde, og påskjønne dem som gjør det gode». (Peters 1. brev 2, 13–14).

Forståelsen av staten som en sekulær organisasjon med sin egen rasjonalitet har lagt grunnlaget for vår måte å forstå samfunn på. Samfunnet ble delt inn i to sfærer, en verdslig og en åndelig.

I en tid der vi stadig diskuterer integrering av innvandrere, er det forunderlig hvor lite fokus det er på forståelsen av staten i islam, ettersom det er muslimer som stort sett er tema når mangel på integrering er spørsmålet.

Islam har nemlig en annen gud enn kristne, og deres gud anerkjenner ikke at det finnes noe som skal være suverent, altså ikke underlagt hans allmakt. Allah kan ikke si at vi skal gi til keiseren hva keiserens er av den enkle grunn at alt tilhører han allerede. Derfor blir den sekulære staten sett på med mistro av muslimer, og årsaken er altså at islam ikke har en to-regimentslære lik den vi finner i kristendommen.

Allikevel tror vi at alle kan integreres, ja, vi har til og med en egen lov, integreringsloven, som kun har integrering som tema. Men lovgiverne stiller aldri det avgjørende spørsmålet: Vil muslimer anerkjenne en verdslig lovgiver på samme måte som vår egen befolkning alltid har gjort? Og handler integrering virkelig bare om det å få seg en jobb?

I Europa ser vi en utvikling som forteller oss at selv mennesker som er i jobb ikke trenger å være integrert, noe vi heller ikke bør bli forundret over. Vi må ikke bli sjokkert over at mennesker som oppfatter vårt samfunn som et religiøst opprør, ikke vil la seg bli en del av det. Det er respektløst å kreve noe annet.

Vår kristne historie viser oss en kirke som gjennom ekteskapsloven gjorde alt for å bryte ned klanenes betydning for å styrke folket som fellesskap og dermed også stats- og nasjonsbyggingen. I muslimsk kontekst er dette vranglære, og derfor får vi også parallellsamfunn der muslimer blir mange nok.

En viktig årsak til dagens utfordringer knyttet til innvandring er at våre lovgivere ikke anerkjenner den troen innvandrere har, men det er et like stort problem at de ikke lenger forstår vår egen historie og vår kristne tro.

Når skal vi forstå at det ikke er mulig å bygge et samfunn der forutsetningen er at vi klarer å forene religioner med helt ulikt syn på hva et samfunn er?