Trond Giske presenterer boken «Verdt å slåss for» under et medlems­møte i Nidaros sosial­demokratisk forum i Trondheim den 15. november 2023. Foto: Joakim Halvorsen / NTB.

Hvor i all verden er det blitt av Nei til EU? I en tid da Acer og EUs energiregime setter sin siste, avgjørende jernklo over norsk vannkraft og energi­ressurser, er den fordums kamp­organisasjon­en merkelig taus i samfunns­debatt­en. Mens Norges maktelite for lengst har lurt Norge inn i EU bakveien, og nå for godt gir bort råde­retten over kraft­ressurs­ene til Acer-regimet, høres knapt protestene.

En må gå til alternative medier for å lese kritisk journalistikk og folkelige protester mot utviklingen som for alle praktiske formål for lengst har ført Norge inn i EU. Og det til tross for folkets to ganger nei i 1972 og 1994.

EU-motstandere utradert

Begge gangene folket stemte nei til EU, hadde Nei til EU en sterk og meget synlig organisasjon. Bevegelsen var stor langt inn i Arbeider­partiet, med Hallvard Bakke og ikke minst Trond Giske i front.

Arne Haugestad var leder for protest­organisasjon­en ved folke­avstemning­en i 1972, en slugger av en leder, mens Anne Enger Lahnstein var Nei til EU-dronning i 1994 i en organisasjon ledet av akademikeren Kristen Nygaard, også han en slugger i tung­vekts­klassen. Også da var motstanden innad i Ap stor, med Trond Giske i front.

Det er verdt å merke seg at mange i Ap fremdeles er EU-motstandere, men nesten ingen tør si det høyt dersom de ønsker seg verv – eller noen som helst form for karriere i partiet. Samtidig er det et faktum at dagens EU er et stadig mer totalitært forbund, der nasjonal­stat­ene får mindre og mindre å si for hvert år som går, sammen­lignet med det lagt mindre totalitære og mer handels­orienterte EU som vi sa nei til i 1994.

60 prosent er imot EU, men hvor er protestene?

Jeg tør våge påstanden, under­støttet av målinger som gjøres fra tid til annen, at hadde det vært folke­avstemning om ja eller nei til EU denne høsten, ville nei-siden vunnet og fått over 60 prosent av stemmene. Like fullt durer Arbeider­partiet, støttet av et stort flertall i Stortinget på og skyver Norge enda lenger inn i kjernen av EU-monsteret, gjennom EØS-avtalen.

Så hvor er det blitt av kamp­organisasjonene?

Så godt som ingen hovedstrøms­medier dekker saken kritisk lenger, ut fra folke­opinion­ens synsvinkel. Av seriøse motstrøms­medier er det bare Document som har en dekning som virkelig slår og svir over tid, og som selvsagt leses av en stadig større del av befolkningen.

Men det tar tid å bli virkelig stor, og tiden renner ut. I en slik tid som nå, der det kjempes mot vindmøller som overgår Cervantes’ monstre, er det viktigere enn noensinne at folke­opinionen kommer til orde. Men det motsatte skjer, det blir mainstream-stille, som i graven.

Siste runde i Acer-saken, som for godt vil frata det norske folk selv­bestemmelses­rett­en over egen kraft og energi, beviser påstanden: Knapt et kritisk ord blir sagt, og det utrolig nok i en situasjon der minst 60 prosent av stemme­berettiget befolkning er sterkt imot det som foregår rett for øynene på dem.

Siste sjanse: Giske

Kan hende Nei til EU og lignende protest­bevegelser må stramme seg opp og ta til våpen igjen. Og undre meg på om de ikke har en leder­kandidat gående på gress: Ikke noe galt sagt om dagens leder, Einar Frogner, men det tør være klart at Trond Giske er mye bedre, har en annen power og kjenner partiet som nå skroter ham for n’te gang på stadig mer urimelig vis.

Så da skulle pasningen være lagt: Glem drømmen om comeback på Stortinget i en slags limbo­posisjon; grip heller sjansen og pust nytt liv i Nei til EU. På tide å ta på seg bokse­hanskene nå – og begynne å slå fra seg!

Kjøp Giulio Meottis «De nye barbarene» fra Document Forlag her!

Usensurerte nyheter. Abonner på frie og uavhengige Document.