Fra jernbane­stasjonen i Mannheim i Baden-Württem­berg den 10. september 2024. Foto: Michael Probst / AP / NTB.

Tyskland er blitt så fragmentert i mot­stridende miljø­er at det slett ikke finnes noe tysk samfunn med et tydelig ramme­verk som innvandrere kan integrere seg i, mener den anerkjente tyske samfunns­forsker­en Andreas Herteux.

Er landet vårt sterkt nok til å klare denne oppgaven? spør Herteux i en kronikk som mandag ble offentlig­gjort i nyhets­magasinet Focus, men tør ikke trekke konklusjonen som følger av resonnementet hans.

Skal man unngå å bli kansellert i dagens Vest-Europa, må tros­bekjennelsen avsies.

Innvandringen i Tyskland er først og fremst en suksess­historie som er dypt forankret i historien, og som har formet landet i århundrer. Allerede i middel­alderen bosatte polske og slaviske befolkninger seg øst i det som i dag er Tyskland, og bidro til landets kulturelle og økonomiske utvikling.

På 1600-tallet tok de tyske statene imot tusenvis av hugenotter fra Frankrike, som fant et nytt hjem som religiøse flyktninger og bidro betydelig til moderniseringen av landet med sine kunnskaper og håndverks­kunster. Industrialiseringen på 1800-tallet ble også drevet frem av innvandrere, blant annet polske gruve­arbeidere i Ruhr-området.

Det er liksom ingen ende på helgarderingen:

Selv i dag, i 2024, er innvandring fortsatt en nøkkel til å opprett­holde velstanden og løse utfordringer som mangelen på kvalifisert arbeids­kraft.

Målet med denne artikkelen er derfor ikke å sette spørsmåls­tegn ved innvandringens grunn­leggende verdi, men å analysere dagens situasjon når det gjelder integrering.

Etter oseaner av bull begynner han langsomt å nærme seg poenget. Før dominerte EU-borgere og arbeids­innvandring, men noe skjedde med migrasjons­bølgen fra 2015, kremter Herteux forsiktig.

Året 2015 markerte et vendepunkt i tysk migrasjons­politikk og endret også sammen­setningen av migran­tvirkelig­heten massivt. Tyskland tok imot over 890.000 asylsøkere bare i løpet av dette året. Av de 1,9 millioner migrantene som kom til Tyskland i 2023, vil for eksempel rundt 1,3 millioner sann­synlig­vis falle inn under det overordnede temaet flukt og asyl.

Dette fikk også demografiske konsekvenser. I 2021 var antallet personer med innvandrer­bakgrunn i Tyskland oppe i rundt 22,3 millioner, noe som tilsvarer 27 prosent av den totale befolkningen. I 2024 forventes tallet å ligge på rundt 29,7 prosent.

Status for integreringen av alle disse menneskene er ukjent, skriver Herteux. Kanskje fordi folk ikke vil vite det? spør han.

Selv om noen få vil bli deportert, vil det over­veldende flertallet bli værende i Tyskland, fastslår han. Og det er problemet:

Til syvende og sist har vi derfor bare valget mellom å lykkes med å integrere disse menneskene eller å overlate dem til seg selv og akseptere negative bieffekter som parallell­samfunn eller radikalisering, i tillegg til de suksess­historiene som utvilsomt finnes.

Dette kan være en ubehagelig sannhet for noen lesere, men dessverre lyver ikke tallene. Men la oss ta et tilbakeblikk: Integrering er fortsatt nødvendig, men hva er det egentlig?

I Tyskland er det blitt definert som tysk­kunnskaper og arbeid, fortsetter Herteux, men dette er ikke nok:

Vellykket integrering omfatter derfor også sosial, kulturell og politisk deltakelse i samfunnet, eller i det minste muligheten til å benytte seg av dette og bevisst velge det bort.

Det reiser et enda mer kilent spørsmål: Hva er egentlig samfunnet?

Målet er fortsatt det tyske samfunnet, men dette tyske samfunnet slik det lenge var – ikke homogent, men holdt sammen av felles verdier og normer – har endret seg fundamentalt. Tekno­logiske fremskritt, globalisering og økende individualisering har oppløst dette rammeverket, som riktignok var vellykket med tanke på integrasjon, og fått helheten til å fragmentere seg i mange samfunn.

Samfunnet finnes ikke mer, det er oppløst i tallrike forskjellige miljøer:

I dag finnes det ikke lenger et samfunn, men en rekke livs­virkelig­heter, gjerne kalt miljøer, som eksisterer side om side, og som alle har sine egne forestillinger om hva som er et godt og riktig liv. Hvert miljø har sine egne normer, individuelle atferdsmønstre og ulike verdier. Dette har kanskje alltid eksistert i større blokker, men aldri i en slik variasjon av mangfold og individualisme.

Herteux forsøker seg på en slags vare­opptelling av «miljøene». Han nevner først «hedonistene», som man forstår er velstående nok til å kunne søke nytelse, og deretter «prekariatet», som derimot lever fra hånd til munn.

Middelklassen er på sin side så splittet i synet på verdier og politikk at de i praksis er fiendtlige og uten kompromiss­vilje overfor hverandre, med mindre de tilhører det han kaller «den gamle borgerlige verden», som prøver hardt å nedtone motsetningene. Atter andre vil ikke vite av normer eller standarder overhodet.

Tyskland mangler altså et standardisert sosialt rammeverk som gir normer og verdier som alle kan enes om, konkluderer samfunns­forskeren.

Det finnes altså ikke lenger et enhetlig «tysk samfunn» som innvandrere kan integreres i. I stedet må de integreres i et fragmentert samfunn der ulike miljøer har til dels motstridende forventninger til integrering.

Integrering blir dermed ikke bare et spørsmål om tilpasning, men også om orientering i et samfunn som selv befinner seg i en identitets­krise og rett og slett er for svakt til å mestre integrerings­oppgaven.

Så hvor skal man integreres?

Migranter som kommer til dette fragmenterte samfunnet, står ikke bare overfor utfordringen med å tilpasse seg, men må også selv ta stilling til hvilket sosialt miljø de vil eller kan føle seg som en del av, og om det i det hele tatt er vilje til å ta imot dem.

Så hvorfor ikke bare lage sitt eget fragment i stedet? Det er da også akkurat dét som skjer:

Denne manglende orienteringen kan føre til parallell­samfunn der innvandrere føler seg tvunget til å skape sine egne sosiale strukturer i stedet for å integrere seg i det eksisterende samfunnet. Dette har skjedd tidligere, og det vil skje – i enda større grad – i fremtiden. Dessverre er dette allerede forutsigbart.

Og da går det lappeteppet som i dag er en miserabel erstatning for et samfunn, i oppløsning:

Resultatet må da bli at de sosiale spenningene øker, fordi enda flere grupper med ulike verdier og normer lever side om side i et samfunn uten å forstå eller akseptere hverandre. Selv i det tyske samfunnet fører dette til harde sosiale kamper som er nesten umulige å kontrollere. Se bare på den nåværende stemningen i landet.

Men Herteux fremstår likevel som en overbevist alkymist:

Integrering kan være en suksess­historie. Det var det ofte, og er det fortsatt til dels. Men ting har endret seg. Verdens­situasjonen er annerledes, innvandrerne er annerledes, og vi er ikke lenger de vi en gang var.

Neste skritt er nå at alle, også den opprinnelige befolkningen, skal integreres i noe nytt og ullent:

Integrering bør derfor ikke bare forstås som en tilpasning av innvandrerne, men også som en felles prosess som krever en omdefinering av samfunnets mål og verdier. Dette krever innsats fra alle parter – fra innvandrere, politikere og samfunnet som helhet, eller rettere sagt fra dets uforsonlige motsetninger.

Dette er virkelig en oppgave for århundret, avslutter han. Alle tenkende mennesker forstår at dette er en umulig oppgave, men Herteux kan ikke si det rett ut.

Det nærmer seg tjue år siden Mark Steyn skrev at særlig muslimske innvandrere i all hovedsak ikke integrerer seg i Europa, og han identifiserte allerede da noe av grunnen: Det er ikke lenger noe å integrere seg i fordi europeerne har – aktivt eller passivt – avviklet seg selv åndelig og kulturelt. Man kan ikke integrere seg med ingenting.

I dag har en samfunnsforsker forstått det. Om tjue år er det kanskje noen politikere som forstår det også. Hva er det igjen av Europa da?

Kjøp Jean Raspails roman «De helliges leir»!  Du kan også kjøpe den som e-bok.