Når vi tenker på britisk kultur, tenker vi kanskje på pubkulturen, humoren, popmusikk, Shakespeare, fish and chips, kongefamilien og fotball. Men britiske privatskoler er også noe erkebritisk, med sine distinkte uniformer, nydelige gamle bygninger og den rollen de har spilt i filmer og litteratur, for å ikke glemme statslederne de har oppfostret. Mens konseptet med kostskoler er blitt mindre vanlig, av gode grunner, er private skoler fortsatt en selvsagt del av mange barns liv i Storbritannia.

Her hvor jeg bor, i Edinburgh, har vi flust av dem. En av fire går på privatskole – de fleste er skoler for begge kjønn, men det finnes en pikeskole og en gutteskole igjen. Et artig innblikk i fortidens privatskole i byen får du hvis du leser «The Prime of Miss Jean Brodie» av Muriel Spark, som også ble en populær film med Maggie Smith. Mye har skjedd siden den gang – filmen er satt til tredveårene – men fortsatt ser du horder av unge jenter og gutter i blazere og pene bukser (shorts for yngre gutter) og kort-korte kilt-skjørt (for jentene) hvis du beveger deg i byen før og etter skoletid. Her hvor jeg bor er det flust av distinkte, burgunderrøde blazere, som tilhører den store skolen George Watson’s College. Det er ingen tvil – disse skolene gjør det godt når det gjelder nasjonale resultater, og om du går på en slik skole, og i tillegg jobber hardt, er fremtiden så å si sikret.

Dette vil selvsagt ikke Labour ha noe av.

Storbritannia under Keir Starmer og Labour har først og fremst fått kritikk for en autoritær og splittende stil, og forsøkene på å kneble det lille som er igjen av ytringsfrihet fortjener oppmerksomhet fra alle som holder ytringsfriheten høyt. Dessverre er den britiske regjeringen minst like brutal når det gjelder å kneble den økonomiske friheten til vanlige briter. Keir Starmer ser kanskje polert og moderne ut, men ideologien hans er sosialisme, og for å innføre det, må befolkningen finne seg i å få konfiskert sine midler. Ett av målene til Starmer er foreldre som benytter seg av privatskoler.

Hykleriske Labour-politikere

I motsetning til i Norge, der privatskoler mottar statlig støtte, har britiske privatskoleelever alltid vært avhengige av å tilhøre en familie som har råd til dem. For sosialister er dette selvsagt dypt urettferdig, og det har aldri vært noen hemmelighet at de helst vil kvitte seg med dem. I 2019 vedtok Labour en resolusjon om å «integrere» (les: avskaffe) privatskoler inn i det offentlige systemet. Likevel er listen over de mange britiske sosialister og sosialdemokrater som selv har gått på slike skoler, og har sendt sine barn dit, lang. Til og med Jeremy Corbyn, den tidligere Labour-lederen som tilhørte venstrefløyen av partiet før han ble kastet ut grunnet antisemittisme, gikk på privatskole. Keir Starmer likeså. Mange har også sendt sine egne barn til privatskoler, som for eksempel Diane Abbott og Shami Chakrabarti, begge sentrale politikere i Labour over lang tid.

Første skritt på veien til å fjerne privatskolene ble tatt bare uker etter at Labour kom til makten i juni. Privatskoler har før nytt godt av å være fritatt for moms, på linje med andre veldedige organisasjoner. Nå skal moms-fritaket fjernes. Privatskolene fikk seks måneders varsel, og fra januar må de altså betale moms på skolepengene de innkrever, på linje med andre bedrifter. Det betyr en utgiftsøkning på 20 prosent. De aller fleste privatskoler har ikke store overskudd, så dette må dekkes inn ved økte skolepenger.

Jeg må kanskje opplyse nå at jeg ikke stiller meg helt nøytral når det gjelder dette temaet. Min mann og jeg har fire barn, tre av dem ved ulike private skoler i Edinburgh. Rektoren ved en av dem, en av de største private skolene i Skottland, George Watson’s College (den med de røde blazerne), skrev i en epost til foreldrene i sommer: «Ett av de totalt uakseptable aspektene ved regjeringens avgjørelse er at foreldrene forventes å tilpasse seg en seismisk forandring i kostnadene ved deres barns utdannelse med så kort varsel, og at skoler som har operert utenfor moms-regimet helt siden moms ble innført for et halvt århundre siden blir forventet å plutselig endre på sin finansielle operasjon.»

«Ingen kan argumentere mot regjeringens mål om å kunne tilby en skikkelig finansiert offentlig skole, men disse tiltakene vil kun generere 2 prosent av finansene til skolesektoren samtidig som de risikerer så mye forstyrrelser til utdanningen til barn både i offentlig og privat sektor er verken rasjonelt eller finansielt fornuftig.»

Press på offentlige skoler

På overflaten virker kanskje endringen logisk, om man kun tenker på det offentlige skoletilbudet. Pengene fra private skoler skal tilføres offentlige skoler, og kommer derfor også de mindre bemidlede til gode. Et godt statlig skoletilbud er noe man bør kunne forvente i moderne, vestlige samfunn. Men dersom økningen i skolepenger fører til at flere tar barna ut av private skoler, fører det til en økning i elevmassen for de allerede overfylte offentlige skolene, og mindre penger i statskassen. Her i Edinburgh, for eksempel, går jo bortimot 25 prosent av alle skolebarn på en privatskole. Dersom en stor del av disse blir tatt ut av sin skole fordi foreldrene ikke lenger har råd til å sende dem dit, blir det økt press på de offentlige skolene. Det er allerede ventelister på flere skoler her i den skotske hovedstaden. Det spørs om det er så lurt å tvinge flere barn ut av privatskoler som staten ikke har brukt et rødt øre på å finansiere.

Det er selvsagt ikke alltid like enkelt å bytte skole for barna selv, heller. Man blir del av et miljø og får venner, og kanskje nettopp den skolen man har valgt, er valgt fordi den kan tilby noe som eleven trenger? Men venstresiden ser selvsagt på privatskoler kun som en fabrikk der eliten kan påse at barna får eliteposisjoner gjennom nettverk og superiør undervisning – og det er vel derfor de selv benytter seg av dem når de har mulighet. De glemmer middelklassen, de som egentlig ikke har råd til privatskoler, og heller kunne brukt pengene til pensjonssparing og finere ferier, og som sliter i en økonomi der alt blir dyrere, men som ofrer sparepengene for å gi sine barn de beste sjansene i et stadig mer konkurranseutsatt arbeidsliv.

De glemmer også de som velger privatskole fordi det offentlige ikke kan gi barna sine en adekvat skolegang. Et trist eksempel er Alison Quinn, som er alenemor til en jente med autisme og dyspraksi. Hun saksøker regjeringen fordi hun mener at momsen på privatskolepenger strider mot hennes datters rett til skolegang. Hun representerer bare en av tusenvis av foreldre som nå blir tvunget til å flytte sårbare barn med spesielle behov til upassende skoler dersom lovforslaget trår i kraft.

Sosialisme gjennom reform

En av skolene til våre barn har allerede merket en stor nedgang i antall elever. Finansene beror på et visst antall elever for å unngå å drive med underskudd. Dette er en liten, alternativ skole, som har etterstrebet å holde kostnadene for foreldrene lave, og tilmed finansiert en liten gruppe elever fra mindre velstående familier. De må nå kutte kostnadene der de kan, og sannsynligvis slutte å sponse elever som ikke kan finansiere skolepengene selv. De virkelig velstående vil selvsagt klare å bære de økte kostnadene, og Labour klarer da kunststykket å forsterke forskjellene i samfunnet, istedenfor å utjevne dem, som jo (visstnok) er Labours mål.

Det bør ikke komme som noen overraskelse at Labour ønsker å slå ned på private initiativ. Keir Starmer er medlem av The Fabian Society, en sosialistisk bevegelse som har hatt mye innflytelse siden stiftelsen i 1884. Målene til organisasjonen er sosialisme gjennom gradvis reform, ikke revolusjon – slik vi er vant med fra det norske sosialdemokratiet. Omtrent seks prosent, 550,000 barn, i Storbritannia går på private skoler. Labour har nok tenkt at å skattelegge disse familiene ytterligere, nok vil være populært blant deres velgere. Og selv har de nok råd til å betale litt ekstra for å sørge for at deres egne barn kan fortsette å gå på eliteskoler som Dulwich College og Eton. For disse allerede rådyre skolene – å sende et barn til Eton vil komme til å koste nærmere 890.000 kroner i året etter moms-innføringen – blir neppe lagt ned selv om middelklassen ikke har råd til å sende sine barn dit.

Kjøp billetter til Document-lesermøtet i Stavanger her!

Kjøp Giulio Meottis «De nye barbarene» fra Document Forlag her!