Foto: Gorm Kallestad / NTB.

Etterhvert som «det norske elbil-eventyret» vokser og sementerer seg, begynner også de negative sidene å bli vanskelige å overse. Batteri­folket er riktignok strålende fornøyd med rekke­vidde­angst, vente­burgere, verksted­besøk, stort verditap, høy forsikrings­premie, kort lunte, samt å fikle med ledninger og en haug apper i allslags vær for å holde kjerra i gang. De er 2024 versjonen av Citroën-eiere på 1970-tallet, og nå rapporteres det om et nytt problem: ekstreme strømpriser på hurtiglading.

Det er Bergensavisen som skriver om økende bekymring fordi strømmen på lade­stasjoner er mange ganger dyrere enn spotprisen. Skal man hurtiglade batteriet langs landeveien, så ryker man gjerne på fire til seks kroner per kilowattime (kWh), så nå mener «eksperter» at det foregår både overprising og pris­samarbeid mellom aktørene, og krever mer åpenhet om prisene.

Forbrukerrådet på sin side noterer seg at selv om spotprisen på strøm varierer hele tiden, så gjør ikke prisen på hurtiglading det – men det skjer ikke noe ulovlig: Siden strøm er en like kommersiell vare som vente­pølsene på bensin­stasjonen, så kan aktører ta akkurat de prisen de vil, og så er det opp til forbrukerne om de ønsker å kjøpe eller ikke. Det har det europeiske leasing­markedet smertefullt fått erfare.

Må man ha strøm, så må man ha strøm. Veldig ofte faktisk

Det er bare ett problem med det: Batteri­biler har veldig, veldig liten «tank», som krymper etter vær, føre, alder, temperatur, fart, motvind eller bagasje – noe som gjør det vanskelig for batteri­folket å beregne rekkevidde, og i praksis alltid kjører på reserve­tanken. Og da har man ikke noe valg når en lade­stasjon dukker opp på appen – i motsetning til drivstoff­biler med 1000 kilometer rekkevidde uansett forhold.

Vi tanker bensin og diesel når det er billig, og det holder helt frem og tilbake… og frem igjen… og halvveis tilbake. Dessuten utnytter vi suveren infra­struktur som er etablert, billig, enkel og nedbetalt. Det er derfor det fortsatt er endel konkurranse og svingninger rundt drivstoff­priser, men ikke på hurtig­lading. See?

Forbrukerrådet ønsker nå at operatørene setter opp prismaster som varsler ladeprisen, tilsvarende det bensin­stasjoner har for bensin og diesel – men det gjør jo ikke batteriet noe større. Maarud så maa’ru, og så får man heller ta lade­sjokket og frese i avisen. Det er nettopp dette lade­operatørene vet, og det er nettopp derfor de har så høy pris som de har: Fordi de kan. Og snart kan de sette prisen opp ytterligere her i Norge fordi alle velger å kjøpe batteribil. Merkelig nok.

Mangel på fleksibilitet gir alltid mulighet for høye priser på tjenester

I motsetning til drivstoff­biler er det umulig å ha med seg en kanne med strøm, mens drivstoffolket alltids kan slenge en tiliters jerry­kanne på lur bagasjen som tar dem 15 mil til hjemover, eller til en billigere stasjon. No problem. Men jada: Batteri­biler er naturligvis mye, mye bedre enn drivstoff­biler, akkurat slik Citroën på 1970-tallet var verdens beste og mest moderne biler, uansett hvor mange problemer som dukket opp ukentlig.

Det må også sies noe til forsvar for de utskjelte stasjons­eierne: En ting er å grave ned en 15-kubikk­meters diesel­tank i bakken og vente på drivstoff­kunder de neste 50 årene. Noe HELT annet er å etablere hurtig­ladere som må levere strøm langveisfra i sanntid gjennom et sårbart digitalt surremikk som somme tider virker. Å montere hurtig­ladere er da også komplisert, byråkratisk og veldig, veldig kostbart for bensinsta… jeg mener «energi­stasjonene», og de selger altså ikke strøm, hvis noen trodde det: De selger en tjeneste som kan koste millioner å installere, og tar tiår å få i overskudd.

Sånt koster, men prøvekaninene i det særnorske samferdsels­eksperimentet har dessverre blitt litt for vant til at alt er «gratis» og alle andre bilister skal betale avgifter og regningen for dem, så de har kanskje har blitt en smule bortskjemt? Er det lov å si? Det beste er uansett å unngå hurtig­ladere, for batteriet har faktisk ikke godt av det, og det kan redusere levetiden vesentlig.

Bil er bil, så kjør det du har behov for

Og bare så det er sagt: Jeg kjørte batteribil i dag, og det er en finfin liten Nissan Leaf som er herlig å kjøre i kø, og duger perfekt til sitt bruk. Jeg er bare drittlei folk som vil tvinge alle andre til å delta i kjøpe­festen av nye batteri­biler for å redde kloden og dempe forbruket og ressurs­bruken, for ærlig talt: Bil er bil. Ok? Det er motor, fire hjul, seter og ratt, akkurat  som for 50 år siden, og folk må få lov å kjøpe hverdags­verktøyet de har behov for, fremfor at politikere skal bestemme hva slags Trabant de skal kjøre, for sånt fører sjelden til suksess.

Innføringen av batteri­biler er nemlig prematur, panisk, lite gjennom­tenkt og basert på grønne visjoner og klima­panisk hastverk fremfor sunn markeds­økonomi. Det er nemlig IKKE bil­produsent­ene som sa at «fremtiden er elektrisk». Det var det politikerne som sa, og tvang EUs bilindustri til å feil­investere i sitt politiske luftslott, som jeg påpekte allerede i 2019. Nå kommer regningen.

Noen burde lyttet til oss som kan ett og annet om både bil og markeds­krefter. Innføringen burde ventet til «super­batteri­ene» var på plass, og markedet var modent. Det har plutselig de store bilfabrikkene også endelig oppdaget. Men her i Norge vil du ikke få noe valg fremover. Les hvorfor her. God tur!

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som ebok.