Faktisk.no må ha innsett at «faktasjekking» aldri blir en suksess, men vil ikke si mer om hva de skal finne på fremover.

Den offentlig-private «faktasjekkeren» Faktisk AS får, som Document har omtalt tidligere, en rolle i det nye forsøket på å danne et statlig sannhetsministerium: «Nasjonalt senter for kildekritikk».

Det er foreløpig ikke kjent hva rollen blir. Men denne gangen skal det koste skattebetalerne et sted mellom fem og syv ganger mer enn det Faktisk mottar i ulike statlige overføringer.

– I kampen mot desinformasjon fortsetter mediebransjen å finne opp hjulet på nytt. Nå skal det koste 100 millioner, og staten skal ta regningen, skriver redaktør Erik Waatland i Medier24.

– Trenger vi enda et mediestøttet initiativ som skal ta kampen mot desinformasjon? spurte han.

Staten har doblet overføringene til Faktisk.no

Færre og færre «faktasjekker»

Det har vært tydelig en stund at Faktisk-konseptet er i endring. Det blir færre og færre forsøk på «faktasjekking», samtidig som det blir flere og flere skriverier i sjangeren «artikkel».

Fra 1. januar til 10. september i år teller vi 26 saker i kategorien «faktasjekker» og 43 artikler.

I samme periode i fjor ble det publisert 37 «faktasjekker» og bare 20 artikler.

Det er verdt å merke seg at Faktisk avpubliserer eldre artikler og faktasjekker, slik at man må til internettarkivet Wayback Machine for å finne dem.

Artikkelsjangeren brukes, ifølge Faktisk, der det er vanskelig å trekke klare konklusjoner. Som lesere oppfatter vi at den brukes for å sette igjen et visst inntrykk hos leseren, uten eksplisitt å slå fast hva som er riktig og hva som er galt.

Faktisk tar likevel stilling, med få unntak, ved at temaet «forklares» på en måte som overlater til leseren å konkludere selv – basert på forklaringen vedkommende nettopp har lest. Føringene som legges, påvirker sannsynligvis på akkurat samme måte som «faktasjekkene».

Lubna Jaffery vil innføre EUs sensurregime i Norge

Faktisk-redaksjonen skriver på nettsidene sine at de nå ønsker å «videreutvikle faktasjekkjournalistikkens format og metoder, slik at de kan brukes til å avdekke og forklare større sammenhenger, fenomener og utfordringer knyttet til temaet desinformasjon og falske nyheter.»

«Det betyr at vår faktasjekkjournalistikk også kan være avslørende og ikke bare reviderende. For eksempel ved å avdekke hvem, hvordan og hvorfor noen sprer feil- og desinformasjon i offentligheten».

Det gis et lite hint om at fremtiden skal handle mer om pedagogikk. Oppdragelse og undervisning, fortrinnsvis av barn:

«[…] utfordringene knyttet til desinformasjon og feilinformasjon i samfunnsdebatten øker. […] Avslørende faktajournalistikk vil likevel skille seg fra tradisjonell gravejournalistikk fordi den i sin utforming legger vekt på formidling av kildebevissthet og kritisk medieforståelse. Dermed bevares samspillet mellom journalistikk og pedagogikk som kjennetegner sjangeren. Vi kaller det «faktagraving».

Vil ikke svare

Vi har to ganger forsøkt å få Faktisk-redaktør Stian Eisenträger i tale om de nye veivalgene.

Vi spurte blant annet om han finner økende utfordringer med desinformasjon fra ikke-statlige aktører. Faktisk skriver jevnlig om russisk og «prorussisk» propaganda, men det er ikke like lett å få tak i hvem som står bak all den andre desinformasjonen Faktisk, pressefolk og statsråder til stadighet snakker om.

Hvor er denne desinformasjonen, og hvem er disse som desinformerer?

Eisenträger har ikke svart på noen av henvendelsene.

Hele 17 av artiklene i 2024 gjelder konflikten mellom Israel og Hamas. Seks handler om russisk desinformasjon. Som lesere får vi en fornemmelse av at det ligger politiske, og ikke minst statlige og overstatlige, føringer bak disse temavalgene, gitt organets nasjonale tilhørighet og i all hovedsak norskstatlige finansiering.

Det er noe spesielt at et firma som har «Vi faktasjekker Norge» som slagord, spanderer så mye energi på Russland, Israel og Hamas.

I strid med egne føringer

Et eksempel på en artikkel som fremstår som en ren «faktasjekk», er saken om et pro-palestinsk bilde av angivelige punkter fra en FN-rapport som er blitt delt på sosiale medier.

Punktene er ikke skrevet av FN, konkluderer Faktisk – stikk i strid med sin egen beskrivelse av hvorfor artikkelsjangeren brukes.

Ikke alle påstander tillater entydige konklusjoner og/eller handler om temaer som i seg selv er spennende å belyse eller opplyse. Derfor har vi også artikkelformater som skiller seg fra den tradisjonelle faktasjekken fordi de ikke inneholder en klar konklusjon (kilde: faktisk.no)

Dette spurte vi spesifikt redaktør Eisenträger om, uten at han svarte.

Udefinerte begreper

Et av de nyeste eksemplene på en artikkel som for leseren kan fremstå som en faktasjekk, men likevel ikke trekker klare konklusjoner, er artikkelen om Trumps påstand om at Kamala Harris’ kampanjesekretariat har delt et manipulert foto fra en mottakelse i en flyhangar i Detroit.

Tittelen «Trump hevder dette bildet er falskt» trekker ingen konklusjoner, men siden det nå først er Faktisk.no som publiserer artikkelen, sitter vi som lesere igjen med en anelse om hvorfor artikkelen er skrevet.

Hadde ikke Faktisk ment det var grunn til å tvile på påstanden, ville de ikke hatt noen grunn til å publisere saken. Faktisk sitt prosjekt befatter seg jo med å sjekke omdiskuterte påstander.

Ingressen omhandler en annen påstand enn den som formidles i tittelen, og her konkluderer Faktisk med at den er «helt feil». Dermed er leseren forhåndsprogrammert før inntak av resten av teksten, basert på en annen påstand enn den de først tillegger Trump.

Faktisk tar ikke egen stilling til hvorvidt det omtalte bildet er «falskt», men støtter seg på en rekke andre faktasjekkere og personer som mener bildet gir en korrekt beskrivelse av virkeligheten.

Ordet «manipulert» brukes også om fotoet. Enhver som har jobbet med foto og digital bildebehandling, ser med et halvt øye at bildet er manipulert. Om dette har relevans, avhenger av hvilke definisjoner skribentene Kajsa Garmann Lønrusten og Ina-Kristin Lindin forholder seg til.

Er «manipulert» det samme som «falskt»? De gjør ingen forsøk på å komplisere ting for seg selv ved å avklare slike spørsmål.

«Faktasjekker» med tvilsom konklusjon

På den andre siden finner vi «faktasjekker» som reiser tvil om hvorvidt konklusjonen er riktig.

Et eksempel på dette fenomenet er faktasjekken av FrP-politiker Ingeborg Bjørnevik, som på Dagsnytt 18 uttalte seg om barn som selger knark.

Faktisk mener at Bjørnevik tar feil når hun sier at det er barn helt ned i 8-årsalderen som selger stoff på gaten i Oslo. Hun skriver på X at hun har informasjonen fra politiet og fra noen som jobber med forebygging blant ungdom. Nederst i Faktisk-teksten underbygger informasjon fra Lasse Richardt, som jobber med avhoppere i gjengmiljøet, Bjørneviks påstand.

I VG-artikkelen fra april i år sa han at unge ned til ti år noen ganger bærer sportsvesker med hasj til ulike lokasjoner, og at barn så unge som åtte år var involvert.

Til Faktisk.no gjentar Lasse Richardt at han har sett tilfeller av at så små barn frakter narkotika for kriminelle gjenger. Han understreker likevel at dette primært gjelder barn som er 12–14 år gamle.

Utrolig nok tillegges ikke disse opplysningene noen vekt når Faktisk tar stilling til sakens faktum. De konkluderer kun på bakgrunn av hva politiet sier.

I åpenhetens navn gjengir vi hele e-postkorrespondansen nevnt i denne artikkelen.

Les også:

Senterpartiet vil bruke med­strøms­mediene til flere statlige sensur­tiltak