Det er ikke bare lokalpolitikerne i Mo i Rana som ukritisk har kastet seg på batterifabrikk-bølgen som regjeringen har vedtatt skal bli en suksess gjennom enorme subsidier. Også i Arendal venter man på horder av nye arbeidsplasser og skattepenger når Morrow endelig finner noen kunder. Og i Orkland kommune i Midt-Norge legges alt til rette med «store visjoner og hårete mål» for å virkeliggjøre gigafabrikken Elinor Batteries, som skal plasseres i det som skal bli Norges største grønne industripark, Eiktyr.

På egen nettside 29. august kunne Orkland kommune gledesstrålende melde at Elinor Batteries nå har inngått et samarbeid med Morlus Technology, som kommunen kaller et verdensledende batteriselskap. Bak Morlus står kineseren Shen Xi, som oppgir å ha vært Deputy General Manager of Division 2 hos kinesiske BYD (som står for Build Your Dream), der han angivelig ledet utviklingen av selskapets første LFP-batteri for kjøretøy, samt etableringen av Kinas første gigafabrikk med kapasitet på over 10 GWh.

Partnerskapet som er inngått med Shen Xi’s Morlus Technology skal sikre at Elinor får tilgang til «banebrytende batteriteknologi og kompetanse på å bygge en stor batterifabrikk». Bak Morlus står flere høyprofilerte asiatiske investorer på eiersiden, og blant de største er Gongniu Electrics/Bull Electrics, Zhengxuan Investment og China-Singapore Suzhou Industrial Park Development Group.

Bak gigafabrikken Elinor Batteries står imidlertid Lars Helge Helvigs investeringsselskap Valinor AS, som er totalt dedikert til både klimaredning og subsidiene det utløser. Og bak hele denne giga-planen står regjeringens «grønt industriløft 2.0», som igjen er basert på Støres løfter om at «Norge skal leve av å redde klimaet». At er megastort, og milliardene flyr veggimellom, så hva kan possibly gå galt? Vel – en hel del:

Snakker ikke kommunepolitikere sammen?

Torsdag 29. august skjøt FREYR sin egen store, hvite elefant i Mo i Rana, og det som skulle bli store skatteinntekter, en ny gullalder og 1500 arbeidsplasser eller mer, er nå satt «på vent» på ubestemt tid, mens ansatte sies opp. Ifølge Tom Einar Jensen i FREYR er det imidlertid ikke snakk om å gi opp:

Fabrikken legges ikke ned – de må angivelig bare gjøre «store endringer», og «battericelleproduksjon er satt på pause inntil vi ser en måte å produsere battericeller på som vi mener er lønnsom i en europeisk og norsk kontekst.»  Men det er bakgrunnen Jensen oppgir som er interessant for kommunepolitikerne i Orkland: Årsaken til FREYR-fadesen er ifølge Jensen selv den sterke konkurransen fra Kina. Han sier til NRK:

– Det er en betydelig overskuddskapasitet av battericeller fra Kina, som gjør at prisene på produktene har falt såpass mye at vi må tilbake til tegnebrettet.

For meg som har fulgt både Støres batteri-gigantomani og FREYR kritisk i årevis, kommer ikke dette som noe sjokk. Det er faktisk nøyaktig hva Document.no har dokumentert i årevis, og det førte til en rekke kritiske spørsmål til FREYR i 2020. Svarene vi fikk i denne artikkelen, var på ingen måte egnet til å skape tillit, og hadde kommunepolitikere i Mo i Rana lest Document, kunne de spart kommunen for vanvittig pengebruk. Spørsmålet nå er:

Hvorfor leser ikke politikerne i Orkland Document, og hvorfor snakker de ikke sammen med kommunepolitikere i Mo i Rana?  Hva får egentlig noen til å tro at høykostlandet Norge skal kunne bli en batterikjempe, når markedet allerede er mettet fra lavkostlandet Kina? Det finnes ikke noe forretningsmessig grunnlag for dette, bare et politisk ønske – og dette har naturligvis ingenting med ansvarlig næringspolitikk eller økonomisk forvalting av offentlige penger å gjøre. Hvor er kontrollinstansene?

Kommunepolitikere vil ikke lytte, og de lærer aldri av andres feil

Norske kommunepolitikere er amatører på business og har ingen som helst forutsetning for å avgjøre om noe er forretningsmessig levedyktig eller ren Ponzi-svindel basert på løgner, tilkaring og grov korrupsjon. Dette ser vi gang på gang når kommunepolitikere møter finanshaier i dress som produserer resultater med det omvendte kvadratet av antall løfter de produserer. Og jo større planene og løftene er, desto mindre skeptiske og kritiske blir media, og desto kåtere, villigere og våtere blir politikerne – for det er ikke første gang at lokalpolitikere driter seg ut overfor store løfter om millioner og milliarder. De lærer bare aldri!

Norge burde hatt et eget museum over alle milliardene som norske kommunepolitikere har sløst bort på «store visjoner og hårete mål» fra private svindlere – og det museet burde hatt et eget pensum som enhver lokalpolitiker hadde plikt til å avlegge eksamen i før de fikk forvalte så mye som en krone av andres penger. Men i stedet gir de private finanskrefter alt de peker på, uten noen krav til gjengjeld – slik vi så da Google kom til Skien. I Orkland handler det nemlig ikke bare om gigafabrikk. Det handler også om planer om Norges største næringspark. Naturligvis.

Klimaøkonomi: Hvis det feiler, får skattebetalerne regningen; hvis det lykkes, får investorene profitten

Gigafabrikken Valinor skal naturligvis ikke bygges der det ligger industri fra før. Akkurat som Morrow i Arendal skal den plasseres i en helt nyutviklet «næringspark» som også skal bli stor, større, gigastørst, og gjett hvem som står bak de visjonene og megaplanene? Nettopp: Det er det samme Lars Helge Helvigs investeringsselskap Valinor AS og datterselskapet Norsk Industriutvikling AS, som for anledningen ble opprettet i januar 2021. Håpet er nok at offentlig støtte skal rette på de dårlige regnskapstallene.

I februar 2022 ble formannskapet i Orkland forelagt planene for en næringspark på voldsomme 5500 mål for «grønn industri» i naturområdet Ustmarka av disse private aktørene. I den videre prosessen ble planområdet oppjustert til 6627 mål, og det ble som alltid lovet tusenvis av grønne arbeidsplasser. Den 9. april 2024 vedtok kommunestyret områdeplanen for Eiktyr Industripark, selv om Statsforvalteren hadde innsigelser mot størrelsen på området.

Saken er ennå ikke avgjort, men Norsk Industriutvikling AS håper å starte utviklingen av Eiktyr industripark i 2025. Den store batteriavtalen som er inngått med kineserne, indikerer at Elinor vil være klare med egne batterier for kommersielt salg i Europa i løpet av bare et halvt års tid – men hvordan skal det bli mulig når næringsparken ikke engang er påbegynt? Fordi batteriene skal produseres på fabrikken til Morlus i Kina, mens kinesiske aksjonærer kan hente ut penger fra norske klimasubsidier. Derfor.

Blir det batterifabrikk og tusenvis av arbeidsplasser?

Ifølge «visjonene» vil altså produksjonen i Kina flyttes til Norge når en batterifabrikk står klar i Norge, for det vil angivelig lønne seg for kineserne å produsere batteriene her. Dette tror norske politikere helt ukritisk på i sin hunger etter arbeidsplasser og skatteinntekter. Ikke en eneste av de norske batterimogulene er blitt konfrontert med dette voldsomme økonomiske paradokset. Ei heller hvor råvarene skal komme fra, og til hvilken pris. Kritikerne er mange, men det gjør likevel ingen forskjell:

Løftene om titusenvis av arbeidsplasser i norske batterifabrikker trumfer alle kontrollrutiner og risikovurderinger. Og disse «visjonene» er litt av et mysterium i seg selv, for utenlandske batterifabrikker er svært automatiserte, og batteriene er nær uberørt av menneskehånd. Det er ikke bare kostnadskutt som ligger bak dette, men også at batteriproduksjon slett ikke er mekanisk industri, slik mange tror, men heller kjemisk industri med mange faremomenter og som avhenger av høy presisjon. Jo færre mennesker som er involvert, desto bedre.

Alt dette peker mot det samme som det pekte mot i Mo i Rana: Det blir ingen batterifabrikk i Orkland, men heller ingen krav om å betale tilbake tilskuddene fra skattebetalerne. Det har aldri vært noe forretningsmessig grunnlag for Støres «grønt ondustriløft 2.0», foruten at offentlige støtteordninger gir verdiløse AS-er aksjeverdier som tiltrekker seg investorer og politiske hønsehjerner som ønsker å bli rundlurt. Klimapolitikken skaper ikke innovasjon, det er en svindelgenerator. Les oppskriften her hvordan du også kan bli søkkrik på klimahysteriet.

En ødeleggende gavepakke til kriminelle svindlere og korrupte politikere

På bare 40 år har klimapolitikken gått fra å være et credo for en liten sekt av hippier og dedikerte miljøaktivister til å bli den største og mest omfattende politiske massebevegelsen i historien. Tenk det. Klimapolitikken er egentlig basert på et kvasireligiøst frelsesbudskap som jeg påpekte allerede i 2015, noe som har utløst et kollektivt massehysteri som krever en total omstilling av både samfunnet, energisystemet, samferdselssystemet, næringslivet og økonomisystemet gjennom rene samfunnseksperimenter, samt et nytt politisk maktsystem hvor private profitører skal smelte sammen med offentlig makt for å redde kloden.

Hvordan er noe sånt mulig i påstått demokratisk styrte land, uten at presse, kontrollinstanser og økonomer går sammen om å advare gjennom objektiv risikovurdering? Fordi i et massehysteri blir det umoralsk å tvile. Flokkinstinktene tar over: Hvis vi ikke gjør dette uansett kostnad, vil menneskeheten gå under gjennom to grader varmere klima. Derfor er all debatt og risikovurdering fjernet fra det offentlige rom. Og nettopp dette er en gavepakke til enhver gullgraver, svindler, sjarlatan og bedrager, samt enhver maktsyk og korrupt maktstruktur som måtte dukke opp.

Derfor er klimapolitikken ustoppelig til tross for null oppnådde resultater: Dette er en bobleøkonomi som «alle» vil ha fordi det utløser endeløse mengder av makt, penger og prestisje. Hvor verdiløse aksjeselskaper får fiktive verdier gjennom offentlig klimastøtte, svulstige visjoner, løfter, lureri og pur dumskap, og hvor vennetjenester og grov korrupsjon mellom politikere og kapitalkrefter blomstrer like fritt som bonuser, utbytte og lønninger før kollapsen kommer.

Dette har ingenting med kapitalisme eller næringsdrift å gjøre. Det er bare finanskrisens svindelopplegg fra 2008 om igjen i mye større og farligere skala: grønn industriskala.

Kjøp Giulio Meottis «De nye barbarene» fra Document Forlag her!