Sensommeren 1965: «Help!». Ingen Beatles-single har gledet mitt tenåringshjerte mer. Følelsen sitter der ennå, like bedøvende hver gang koret anført av George begynner sin dialog med John.

Låten var, tross sin tittel og tekstens sårhet, så mild og varm og nær og vemodig. Akkurat da det så ut som om konkurrentene var i ferd med å ta dem igjen, bare trakk The Beatles på skuldrene og leverte denne magiske sangen som lever og puster og trollbinder uten å strekke seg så mye som en millimeter etter lure lyder og innfall. «Help!» lever i kraft av sitt veveteppe av stemmer, mykt støttet av akustiske gitarer. Et stykke briljant løst teamwork, helt uanstrengt fremført.

Slik kunne en august-dag i 1965 se ut i Norge. Mange kjøpte popblader og singleplater, de heldige hadde egen bærbar grammofon – og veldig mange samlet på tyggegummikort. (Foto: Yan Friis)

«Help!» har en tiltrekkende smak av folk music. Lennons verselinjer er horisontale og uvant ordrike, men han fraserer fint, stavelsene gynger mot rytmen som Ali mot tauene. Det som gjør sangen så melodisk, er korets rolle, det kommer Lennons strofer i forkjøpet og lager en kontramelodi til ledevokalen. Denne måten å bruke koret på var Pauls idé, og den er helt utslagsgivende for lytterens opplevelse av innspillingen. Du overmannes av vemodig skjønnhet.

Gruppen sørger med enkle grep for at låten ikke står seg fast. Hvert refreng utløses av en rapp slagserie fra Ringo som gir Johns stemme fart i det den klatrer oppover, hver fortvilede strofe elegant avløst av tre nedad stigende toner fra elgitaren, før alle tre samles flerstemt rundt refrengets sluttstrofe «won’t you please, please help me».

Så trekker sangen pusten, og neste vers kan begynne.

Flo og fjære-dynamikken er gjennomført hele låten igjennom. Ingen bro, ingen solo. Bare vers-refreng-vers-refreng-vers-refreng.

Det eneste bruddet er åpningssekundene, også de smart uttenkt da sangen trengte en slags fortale for å komme i gang. Den består av fire flerstemte rop om hjelp. Ikke høye rop, men inderlige. De tre første kommer som korte blaff med hver sin Lennon-kommentar som hale. Det siste blir hengende over elgitarens nedad stigende klimpring (som dukker opp igjen i slutten av hvert refreng). Så er tonen satt og sangen kan begynne.

John var med god grunn stolt av teksten som beveger seg langt utenfor den vanlige kjærlighetstematikken. Ropet om hjelp kommer fra et menneske som kjemper med indre traumer, forsvarsmekanismene er i ferd med å kollapse, han er naken, forsvarsløs og alene, og trygler etter nærhet og omsorg gjennom sitt himmelropende «hjelp!». Den ellers tøffe og skruppelløse Lennon våger å fremstå som svak og sårbar. Patriarken og bøllen som myk mann.

Hvor bevisst han var tekstens tolkningsdybde er jeg usikker på. «Help!» var et bestillingsverk. Det var sannsynligvis regissøren Dick Lester som foreslo at filmen og dermed også tittellåten skulle hete «Help!». Da det var bestemt, hadde gruppen bare tiden og veien til å skrive og spille den inn. Det skjedde 13. april 1965, mens de var midt inne i en travel periode med filmopptak. John skrev altså sangen under tidspress og med ferdigbestilt tittel.

Mange år senere, etterpåklok og ruset på sitt ego, uttrykte Lennon misnøye med The Beatles’ behandling av sangen. Han syntes den gikk for fort og at man ofret ærlighet for kommersialitet. Jeg ser ikke helt hva han mener med det. «Help!» i Plastic-Ono-primalskrik-versjon virker lite tiltalende.

Lennon tok feil. «Help!» er perfekt. Gruppens avdempede arrangement kombinert med korets kontrapunkt skaper to magiske minutter som formidlet all den smerte Lennon ønsket å uttrykke, men kontrapunktet gir sangen en ekstra dimensjon, koret kommer ham i møte, det legger armen rundt John og holder ham oppe. Det er en sang om å våge å blottlegge seg selv. Men det er også musketerne og vennskapets sang. Enda mer når man ser gruppen fremføre låten på filmduken. Et av de fineste Beatles-øyeblikk jeg vet om.

Jeg tror jeg var forelsket i «Help!». Ja, egentlig er jeg det ennå.

B-siden, «I’m Down», blir likt av mange. Det er en av de råeste låtene gruppen spilte inn. Paul var bevisst ute etter en erstatning for «Long Tall Sally». Låten tok da også umiddelbart over som sistelåten på konsertene deres. Den har all råskapen Paul var ute etter, og du hører at de andre tre er minst like entusiastiske som ham.

For et øyeblikk er de viltert upretensiøse, Pauls innledende krigsrop antenner bandet, og så er det full fart fremover. Lennon tar omtrent av bak Vox-orgelet – hvor gøy han syntes det var å spille denne låten ser man av filmkuttet fra Shea Stadium hvor han fremstår som Liverpools Jerry Lee.

«I’m Down» er en rock’n’roll-pastisj og oppsummerer The Beatles’ musikalske utgangspunkt. Den bruker et smart stopp-start-mønster ved at bandet holder igjen når Paul bæljer versene, og formelig eksploderer inn i refrengene, for å gå aldeles fra konseptene i avslutningen hvor Paul river stemmebåndene i filler (mens en bekymret George Martin står med hakeslepp og tenker på at de skal spille inn «Yesterday» etterpå).

McCartney har uttalt at rene rock’n’roll-låter som denne er noe av det vanskeligste som finnes å skrive. Han har også en selvironisk distanse til det de er i gang med og mumler «plastic soul, plastic soul» mellom opptakene. Han trengte ikke bekymre seg. «I’m Down» fremstår som det den er, noen minutters upretensiøs og tøylesløs moro. Det er på ingen måte min favoritt, men den mer enn duger til sitt bruk, og den har også oppnådd status som en klassiker innenfor sitt felt.

Teksten er ren fleip. Lennons hudløse alvor på A-siden byttes ut med en stabel bevisst teite klisjeer (den parodierer ikke minst «Can’t Buy Me Love»), det er sangen om den svikefulle jenta som hiver alle ringene han gir henne i søpla, og som smekker ham over hånden når de er alene og han gjør et aldri så lite fremstøt. Da blir selvfølgelig jeg-personen ordentlig lei seg. Tull og tøys. Antagelig kastet ut mer eller mindre som det falt ham.

Det er en lettvekter, men også en kraftig kinaputt.

For meg hadde uansett singlen 2. prioritet. For første gang fokuserte jeg 100% på LP’n. Den havnet mellom hendene mine 13. august, dagen jeg fylte 13. Her fikk jeg sangen «Help!» og 13 magiske låter til. Men det ergret meg selvfølgelig at «I’m Down» manglet. Ergo ble jeg nødt til å krype til korset utpå høsten. Single-coveret var jo nesten verdt prisen, et stilig og skøyeraktig foto av gruppen på Bahamas.

Ute i den nære verden hadde jeg omsider innsett at det var Lyn som var laget. 4-0 over Frigg 5. september var det som skulle til. Jeg var på transfer siden Kniksen var stukket av til Skottland.

Artikkelforfatteren som Lyn-patriot noe senere i livet enn da Lyn slo Fredrikstad 3-1. (Foto: privat)

Min afroamerikanske kamerat Junior, fnøs av «Help!»-albumet, ikke bare fordi han syntes Beach Boys var mye bedre enn Beatles, men også fordi han syntes at hans eget amerikanske «Help!» med utbrettcover og greier, var mye stiligere enn enkeltcoveret mitt. At det var dobbelt så mange Beatles-innspillinger på min plate falt på stengrunn. Amerikansk var alltid best.

En vond dag i slutten av august opplyste en ekkel type som holdt med Stones at Sonny & Cher hadde vippet «Help!» ned fra 1. plass i England. Han godtet seg. Enda mer uken etter for da nådde Stones 1. med «Satisfaction». Ting skjedde fort i 1965. I «Ti i skuddet» (jeg tror det var der) spilte de «Like A Rolling Stone». Jeg misforsto og trodde Stones hadde enda en låt ute. Den var mye tøffere enn «Satisfaction».

Dette møtet med Bob Dylan gjorde meg nysgjerrig. Jeg hadde noen overraskelser i vente. En av de store guttene i nabolaget lånte meg et par av Dylan-LP’ne sine. De inneholdt ingen «Like A Rolling Stone», men akustiske viser sunget av en knirkete og ergerlig stemme. Det som forundret meg enda mer var at min mor ga meg et «Twist And Shout»-deja vu, hun ba meg slå av den forferdelige musikken, det var det styggeste hun hadde hørt noen gang. At en samling nakne viser kunne utløse et tilnærmet apoplektisk anfall fascinerte meg. Bob Dylan var tydeligvis en man burde holde øye med.

«Help!»-singlen kom sent til Norge. Den fikk ikke noe forsprang på LP’n som kom ut 13. august. Vi hadde kontakter i en musikkforretning. Tror vi fikk dugelig avslag, for jeg mener vi betalte 25 kroner. Det var imidlertid mye, selv det, og derfor ble LP’er en svært sjelden gave i mine barneår.

Det skjedde bare denne ene gangen. Dagen da jeg ble tenåring. Nesten voksen. Brydd når man skulle dusje etter gymtimen. Noen var mer brydd enn andre. Sjelden har hårvekst større betydning enn under kjønnsmodningen. Alle ville se ut som en bulgarer.

Solskinnsbursdag i enden av en ellers ganske kjølig sommer. Jeg hadde fått min barndoms første og eneste bursdags-LP, overlevert rett i hånden. 13 år, og fylt av et gys så overveldende at hjertet nesten brast av lykke. Så hvitt, så glansende hvitt omslag, og så blå beatler og hele 14 friske, deilige låter å knytte livet til.

Gildere enn dette kunne det ikke bli for en gutt som fylte 13 år. Det var også første og eneste gang jeg fikk LP til bursdag. (Foto: EMI)

Albumet skuffet meg ikke en eneste gang i løpet av ferden, selv om kjeftesmelle-gitaren i «Dizzy Miss Lizzy» skulle begynne å gå meg på nervene ganske snart. Etter det syntes jeg det var slemt gjort å plassere den coverlåten etter «Yesterday».

Min pressing var norsk og i mono.

Ingen LP har vel egentlig gitt meg større gleder enn «Help!». Den var først. Den var mitt kjæreste eie. Helt til «Sgt. Pepper» kom. Men selv ikke «Sgt. Pepper» klarte å matche lykkebruset «Help!» utløste i meg 13. august 1965.

Listen fra Arbeiderbladet viser at «Help!»-singlen startet forsiktig på en 18. plass. Bare noen få av landets forretninger hadde fått den da opptellingen begynte. Hva som forsinket utgivelsen, vet jeg ikke. Hadde de ansatte prioritert ferien sin?                                                            .,—————– ,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,………………………..

Hep Stars var tilbake på toppen. Men allerede neste uke fikk Beatles farten opp. Vekk med seg, svensker! Jeg fulgte de ukentlige hitlistene med falkeblikk.

Hos mine besteforeldre, våren 1965. Fra venstre: hunden Tina, min bestefar, Mikkel (foran), meg (bak), min stefar, min mor og Jakob. (Foto: Sigrid Tholander)

Så var 7. klasse i gang. Vi var de eldste på Bryn skole mellom Kolsås og Rykkinn. Jeg ble skolepatrulje-konstabel, fikk hvite mansjetter og flagg, og passet på at elevene kom seg trygt over fotgjengerovergangene. Jeg sto oppe ved butikken, rett nedenfor Bryn kirke.

Der hadde de fersk loff. Vi pleide å kjøpe en halv. Smakte mye bedre enn den dumme matpakken. Lykken var å grave myk innmat ut av en halv loff med deilig sprø, varm skorpe. Det luktet så godt.

En gang iblant kjøper man skolebrød. Jeg tror aldri det gule i midten var større, tykkere og deiligere enn på disse skolebrødene hos handelsmannen nedenfor Bryn kirke. Skoletannlegen, derimot, var som alle skoletannleger. Fryktinngytende, brutal, ufølsom og tungt bevæpnet med gjenstander som gjorde vondt.

Om ikke det skulle være nok, så drøyde det med «Help!»-filmen også. Jeg var syk etter å få se den. Et år tidligere (24. august 1964) hadde «A Hard Day’s Night» premiere på Sentrum kino. Nå gikk «Storm over Jamaica» der. Ja, virkelig, hvor ble det av «Help!»??

Det ble mye å håndtere for en gutt på 13. Så hva gjorde jeg? Begynte i speideren. Like greit det.

O lykke! Endelig dukket «Help!» opp. På Sandvika kino. Jentene hylte mindre denne gang, og Beatles var i farver. (Poster: United Artists)

Der var det en snill gutt som het Even. Han lurte på om jeg ville ha en Beatles-plate han hadde fått, men som han ikke spilte. Og det ville jeg jo. Og slik gikk det til at jeg endelig ble den lykkelige eier av «Love Me Do». Det var ikke så mange som hadde den, faktisk.

En søndag tok Junior meg med på kino på NATO-hovedkvarteret på Kolsås. Der viste de Kirk Douglas som viking i «The Vikings» fra 1958. Vikinger med sleik imponerte ikke meg. Det gjorde derimot «Help!» da jeg endelig så den på Sandvika kino. Bare tilløp til hyling i salen, og litt tramping. Jentene hadde roet seg. Og der var de, beatlene i farver. Fortsatt er det åpningsminuttene som henger i: The Beatles som fremfører «Help!» i sort/hvitt mens den blodtørstige ypperstepresten Clang kaster dartpiler (i farver) på lerretet. En tredimensjonal start på en fantastisk reise.

Jeg ble speider 1. september under Stig, en nesten voksen ungdom og patruljefører (snart rover), en helteskikkelse i nabolaget. Tenk at en så stor gutt gadd å snakke med oss. Men det gjorde store gutter når de var speidere.

Jeg husker ikke lenger hvordan jeg ble speider eller hvem som foreslo det, kanskje Erik-Otto som bodde i Kitty Kiellands vei. Uansett var dette nye kameratskapet og ryggsekkturene til Grønland i Vestmarka av stor verdi for meg. Selv om jeg ikke for mitt bare liv kunne skjønne hvordan jeg skulle greie prøvene til 2. og 1. graden, særlig den. Klare meg alene i skogen i 24 timer. Tenk om det knaket – midt på natten!?!

3. graden skulle nok gå greit. men jeg husker ikke hvordan den aldrende troppsføreren kontrollerte og bekreftet innslag 9c.

Jeg tror at om en eldre mann i 2024 ga seg til daglig å kontrollere om guttunger på 13 praktiserte personlig hygiene, ville han fått besøk av politiet lenge før de obligatoriske tre ukene var omme.  Men jeg har i hvert fall svart på hvitt og signert (20. november 1965) at jeg hadde praktisert personlig hygiene gjennom et tidsrom på minst tre uker. Jeg har ingen erindringer om disse kontrollene, og det er sant å si litt scary.

Det ble en del turer til Grønland skistue, beliggende i skogen mellom Sandvika og Tyrifjorden. Et godt stykke å labbe fra veien. Det var ikke strøm der, og det luktet parafin og rødsprit. Lampene våre oste. Det var rått i veggene, og fjærene i køyesengene var slakke.

Men jeg likte villmarkslivet, selv om det påfallende ofte var utrygt for regn. Når det strømmet ned, var det vanskelig å få fyr på bålet. Rødsprit forbudt. Men noen jukset. Vi gjorde det ganske bra i konkurranser. Vi hadde Stig. Vår Biggles. Stig jukset aldri. Han hadde et alvorlig ansikt og årvåkne soldatøyne. En leder. Et idol.

Vi øvet morse. Jeg syntes det var vanskelig å huske, og enda verre å skille signalene. Jeg ville aldri fått jobben som radiooperatør for gutta på skauen.

I Amerika hadde Beatles nettopp avsluttet sin USA-turné. Nå ferierte de. I seks uker. Tenk, Beatles hadde også ferie.

Skyer i horisonten. Ny Stones-single på gang. Den skulle visstnok være skummelt god. Rivaliseringen mellom Beatles og Stones nådde sitt klimaks.

I England rulet Stones. I Norge rulet «Help!». Alt vel.

Ti i skuddet 10. september 1965

Juryene i Lillehammer og Oslo, og The Pussycats var gjester i programmet!

1 Help!, The Beatles 146

2 Bird Dog, The Everly Brothers 117

3 The Birds And The Bees, Alma Cogan 89

4 Baby Elephant Walk, Kjell Karlsens orkester 44

4 Blue Skies, Jim Reeves 44

6 Blue Blue Day, The Spotnicks 41

7 Lappland, Finn Eriksen 35

8 I’ll Be There, Gerry & The Pacemakers 28

9 Il silenzio, Nini Rosso 27

10 Yellow Bird, Tre Tainers 24

Hvis man gidder bla seg gjennom Ti i skuddet-listene fra denne perioden, blir man mistenksom. Det er påfallende lite aktuell samtidspop her, og veldig mye husmor og gammelmann og rent ut sagt harry. Hvem valgte ut kandidatene? Hvorfor er låtutvalget så ekstremt fjernt fra salgslistene i Norge og enda mer England? Hvor er Stones? Og Dylan? Og Who? Og Small Faces? Og Kinks? Mistenkelig. Ti i skuddet for 10. september 1965 kunne vært stemt frem av bestemoren min. Med unntak av «Help!».

Norge var rammet av en rar og annerledes følelse denne høsten. Arbeiderpartiet hadde tapt et valg, deres første nederlag etter krigen, og vi skulle få noe vi knapt visste hva var: En borgerlig regjering. Det korte Kings Bay-øyeblikket tilbake i 1963 gjelds ikke, det var ikke et valg, men Finn Gustavsen som tøffet seg. Statsminister John Lyng varte vel i en måned. Så var Einar tilbake.

Regjeringen Borten. Så ble onkel Einar vippet av pinnen, og Norge valgte sin første konservative regjering siden krigen. Borten, en traust bonde med rolig gemytt og en gjennomsnittlig smak i underbukser. (Foto: Bjørn Glorvigen, Digitalarkivet)

Men i 1965 var alt annerledes. Og navnet var Borten, Per Borten. En traust bonde med rolig gemytt og en gjennomsnittlig smak i underbukser.

Speidingen og skogvandringen i Vestmarka fortsatte ufortrødent i september. Og viktige møter hos patruljefører Stig. 21. september så jeg Lyn nedsable Fredrikstad 3-1. Dessuten toppet The Beatles fortsatt.

Livet smilte til speidergutten, Lyn-patrioten, Beatles-entusiasten og presidenten i Vallerveien Beatlesfanklubb.

Det siste er en historie i seg selv:

Jeg grunnla og var president i Vallerveien Beatles-fanklubb, og tillot kun medlemmer som var yngre enn meg og dermed lettere å lure fra stilige bilder. Klubben varte ikke lenge. Medlemskortet mitt var staselig. Jeg likte å signere. (Foto: Yan Friis)

Like før vi flyttet til Bærum, tidlig i 1965, meldte jeg meg inn i den norske Beatles-fanklubben. Det kostet 5 kroner. Forventningene var enorme. Medlemmene av den engelske fanklubben ble traktert med plate til jul og eget magasin. Jeg hadde store skuffelser i vente. Konvolutten som omsider datt ned i postkassen inneholdt bare et medlemskort (jeg var medlem nr. 186), et standard sort/hvitt promobilde fra Parlophone i postkortstørrelse og et stensilert brev på en A4-side som ønsket meg velkommen og ellers frarådet meg å kjøpe plater gjennom klubben da disse ville bli dyrere enn i butikken. Klubben kunne selge meg Beatles-bilder i forskjellige størrelser, disse kostet fra 2 til 7 kroner pr. stykk. Fanklubbpresidenten kunne ikke love nyhetsavis så ofte da hun gikk på skole og hadde mye å gjøre, men «Engang iblant kommer det nok en overraskelse».

Det gjorde det aldri. De hadde ikke engang skrevet navnet mitt riktig.  Medlemskapet ble ikke fornyet. Men høsten 1965 hadde jeg slått såpass rot i nærmiljøet i Vallerveien på Avløs at jeg hadde fått venner – som delte min Beatles-fascinasjon – og følgelig startet jeg en lokal fanklubb, bare for oss. Inspirert av Elisabeth Oraug (president) og Gørli Skaug (sekretær) i den norske Beatles-fanklubben var jeg svært gjerrig på medlemsfordeler. Medlemskontingenten var et farvebilde (minst helside) som presidenten ikke hadde fra før. Det eneste de fikk var et medlemskort, designet og utført av meg for hånd. Portrettet til deres favoritt-beatle ble limt på kortet. De kunne ikke velge favoritt-beatlen selv da president en ville ha en jevn fordeling av John, Paul, George og Ringo’er slik at han kunne briljere med sine kopierte autografer. Mitt kort var svært staselig, jeg var tross alt president.

Tidenes skuffelse, mitt medlemskap i den offisielle norske Beatles-fanklubben i 1965. (Foto: Yan Friis)

Klubben hadde en relativt kort levetid da det tidlig fremkom at presidenten først og fremst var ute etter å mele sin egen kake. Medlemsmøtene, i den forstand man kunne kalle dem det, var bytte-seanser hvor man hadde med seg en pose av sine Beatles-bilder og postere fra magasiner og ukeblader, og byttet med hverandre. Presidenten kunne være relativt manipulerende på disse møtene da noen av medlemmene var mye yngre enn ham, og ved et tilfelle grep foreldre inn slik at presidenten måtte levere tilbake et flott bilde han hadde truet til seg. Klubben raknet allerede etter en måned og forsvant for presidentens del inn i glemselen, inntil han mottok en A4-konvolutt i posten en sommerdag i 1974.

Konvolutten inneholdt et helsides bilde av The Beatles fra Fabulous i 1965, og et lite brev.  Det var fra Hans-Olav. Han hadde båret på en tung byrde i ni år, og nå klarte han det ikke lenger. Han viste til et av byttemøtene i Beatles-fanklubben som hadde foregått hjemme hos ham i oktober 1965. Mens jeg hadde vært på do og dermed etterlatt ham helt alene med presidentens fristende godbiter, klarte ikke Hans-Olav å stå imot, men grep altså bildet som jeg nå hadde fått tilbake, og gjemte det under madrassen sin. Jeg hadde ikke merket noe, og jeg hadde antagelig så mange bilder at jeg aldri savnet denne flotte helsiden fra Fabulous, og om jeg gjorde, var jeg tydeligvis ingen Sherlock Holmes. Hans-Olav var blitt kristen, forklarte han i brevet, og nå ba han om min tilgivelse.

Dette bildet kom i posten i 1974. Hans-Olav ryddet opp i sitt unge liv. Han hadde båret på dårlig samvittighet i ni år. (Fra Fabulous, 1965).

Det var en sterk opplevelse. Hans-Olav var 18 år og ryddet opp i sitt unge liv. Hvert sandkorn var viktig. Selv en tilsynelatende verdiløs papirbit fra et ukeblad. Hans-Olav staket ut sin kurs i livet tidlig. I dag er han prest og visesanger, og mannen bak teksten til vinnermelodien «Duett» i Melodi Grand Prix 1994. Han hadde neppe nådd så langt uten Beatles-fanklubben i Vallerveien.

Kjøp Giulio Meottis «De nye barbarene» fra Document Forlag her!