Naomi Wolf opplevde marerittet under pandemien. I sjokktilstand opplevde hun å bli sviktet av alle dem hun hadde respektert tidligere. Men Wolf ga seg ikke, og som en ren og skjær kriger viste hun både styrke og vilje da hun stilte seg opp med ansiktet rettet mot udyret.

Dette beskriver Wolf i boken Facing the Beast: Courage, Faith, and Resistance in a New Dark Age.

Boken er en blanding av en kruttønne, krydret med fortvilelse, desperasjon og åndelige visjoner.

Bokcover, Facing the Beast, Amazon.com

Hun innleder med å forklare hvorfor hun valgte Bibelen som moralsk støtte. Hun fnyser av den moderne ideen om at intellektuelle skal holde seg unna det åndelige. For historien viser oss at det var naturlig å knytte kunnskap til det åndelige.

Så det er ikke sprøtt eller eksentrisk, hvis man kjenner historien, at intellektuelle snakker offentlig om Gud, og til og med om Guds motstander, og at de bekymrer seg for menneskesjelens skjebne. Sjel og sinn står ikke i motsetning til hverandre, og kroppen står ikke i motsetning til noen av disse. Og denne aksepten av vår tredelte, integrerte natur er en del av vår vestlige arv.

Som jøde er det Det gamle testamentet som fenger henne mest, naturligvis. Det nye testamentet anser hun som litt for enkelt, og konklusjonene kommer for raskt.

Derfor velger Wolf å gå i krigen, ikke fysisk, men åndelig. I de tyranniske årene Vesten opplevde fra 2020, var dette minst like risikabelt, og Wolf beskriver hvor ydmykende det var å bli utestengt av alle sine venner, familie, restauranter, universiteter, kafeer etc. fordi hun ikke var vaksinert.

Wolf gjenkjenner kampen mellom det gode og det onde, og forsto hva som sto på spill.

Det er på tide å begynne å snakke om åndelig kamp igjen. For jeg tror at det er det vi befinner oss i, og mørkets krefter er så store at vi trenger hjelp. Hva er målet for denne åndelige kampen? Det ser ikke ut til å være noe annet enn menneskets sjel.

Hun spiste lunsjen utendørs i isnende kulde. Thanksgiving og julen ble avlyst to år på rad. Hun mistet oppdrag og ble utskjelt som en konspirasjonsteoretiker, selv når hun siterte rapporter fra Pfizer selv som egentlig skulle være hemmelige i 75 år. Disse rapportene var også kjent for dr. Fauci og hans mafia.

Som Wolf skriver: Fauci & co. visste at mRNA-vaksinen førte til myokarditt hos unge gutter og blødninger hos unge jenter. Antall uønskede døde fostre vokste med mellom 13 og 20 prosent, uten at aborttilhengere blant Demokratene brydde seg om slike detaljer. Det var vel «klimavennlig».

Boken preges av en dyp forakt for alle dem som fulgte scriptet, de salvede, velsignede og lydige, som lot barna sine bli vaksinert med en utestet vaksine som ikke beskyttet mot smitte.

Forakten for universitetene er like stor. Folk som burde vite bedre, som ledelsen ved hennes gamle studieplass Yale, tvang unge, friske studenter til å ta flere boostere så sent som høsten 2022.

Yale og andre universiteter mottok mer i støtte fra U.S. Department of Health and Human Services (HHS) enn de mottok av alle studentene. Follow the money.

Den var en ondskap preget av banaliteter, slik Hannah Arendt beskrev det.

Evil comes from a failure to think.
It defies thought for as soon as thought
tries to engage itself with evil
and examine the premises and principles
from which it originates,
it is frustrated because it finds nothing there.
That is the banality of evil.

En liten tur ut av isolasjonen førte til møter med desperate mennesker

Forakten for de korrupte, tyranniske og overnasjonale organisasjonene er tydelig. Hun beskriver dem som parasitter, og det er en god beskrivelse av folk som lever av å fortære friheten og demokratiet, det lille som er igjen.

Paradoksalt nok har metanasjonale organisasjoner som EU og FN, avtaler som Trans-Pacific Partnership og globale selskaps- og investeringsfellesskap, som ble grunnlagt etter andre verdenskrigs blodbad, bidratt til å skape en klasse av globale elitepolitikere, ideelle ledere og byråkrater som er i stand til å utforme grusom og undertrykkende politikk nettopp fordi de ikke lenger er en del av de samfunnene hvis liv påvirkes av det de har gjort.

Vi ledes av eliter som ikke lever i den samme verden som oss plebeiere. Derfor er ondskapen usynlig for dem, de forstår ikke sin egen ondskap, siden de ikke rammes personlig.

Ondskapen kan komme i form av en velkledd mann eller kvinne, fjernt fra all tradisjonell lojalitet eller anstendighet, som sender deg sherryen.

Wolf går så langt som å si at hun, og en stor del av befolkningen, ble rammet av posttraumatisk stressyndrom (PTSD). Det var som å bli utsatt for et seksuelt overgrep uten å kunne beskytte seg selv (Wolf vet hva hun snakker om, hun opplevde seksuelle overgrep i barndommen).

Hun sammenligner det med hva veteraner opplever: Maktesløse ser man verden falle sammen, og man har ingen innflytelse på hva som skjer. Nettopp denne maktesløsheten vedvarer, og er noe man egentlig aldri glemmer.

Det er derfor spesialsoldater sjelden lider av PTSD: Spesialsoldater styrer i større grad slagmarken selv, i motsetning til en vanlig infanterist.

I boken går Wolf som nevnt til frontalangrep på hvordan kvinner ble behandlet. Men det verste er uansett hvordan barn ble behandlet. Påtvunget ansiktsmaske i svært ung alder mistet de muligheten til å utvikle seg på vanlig måte. Små barn ble adskilt fra virkeligheten, de mistet evnen til å lære seg språk, de ble nektet å gi bestefar en god klem.

Etter nokså kort tid hadde over 80 prosent av norske barn under 15 år fått vaksinen med foreldrenes velsignelse. Det tallet glemmer jeg aldri resten av mitt liv. Det var for meg noe som nesten knuste alt håp om en god fremtid i Norge.

I Europa overlot lydige borgere all makt til byråkrater og korrupte politikere. Demokratiet fikk et nådestøt i land som Canada, Østerrike, New Zealand og Australia.

Wolf sammenligner det vestlige land opplevde under pandemien med det som skjedde på 1930-tallet når Hitler tok makten i Tyskland. Også han var i stor grad støttet av de intellektuelle.

Etter hvert rømmer Wolf og ektemannen fra marerittet New York City, men selv i en liten småby ved Hudson-elven opplever hun den samme formen for tyranni. Først når hun kommer til Florida, kan hun puste igjen.

Hun beskriver det som å reise fra helvete til himmelen. Og man mistenker at Wolf neppe kommer til å stemme på Demokratenes kandidat Harris ved valget i november. Teksten tyder på at hun har gjennomskuet hvordan ondskapen har infisert partiet hun har støttet i så mange år.

For å stå imot ondskapen, trenger man mot. Det betyr ikke at man mangler frykt. Tvert imot: Å være modig er å overvinne frykten og å gjøre det riktige, selv om det skremmer deg.

Wolf forstår at ondskapen må bekjempes på to fronter. Man må stå ansikt til ansikt foran monsteret utenfra. Men man kan ikke glemme ondskapen inne i seg selv, også den må bekjempes. Det er i vår egen sjel den største og viktigste krigen pågår.

Det betyr å analysere seg selv på en ærlig måte, noe Wolf gjør i boken Dobbeltgjenger – en reise inn i speilverdenen. Her tar hun oppgjør med sin unge persona, den såkalt liberale feministen som flørtet med de intellektuelle elitene, uten å bry seg så mye om amerikanere i arbeiderklassen.

Ettersom hun konkluderer annerledes enn de lydige, salvede og velsignede intellektuelle, blir hun raskt erklært som en høyreekstrem konspirasjonsteoretiker. Men Wolf lar seg ikke knekke, noe som må skape en viss beundring.

Selvsagt har hun kommet til feil konklusjoner enkelte ganger (hvem har ikke det?), men hun har truffet blink på de viktigste tingene. Hun mener nå at de ansvarlige bør dømmes til lange fengselsstraffer for grov kriminalitet. De med makt sviktet totalt, enda de visste. Feil kan tilgis, ren ondskap er utilgivelig. Men de ansvarlige later som ingenting, nothing to see here, carry on.

Boken anbefales til dem som er opptatt av den katastrofen som rammet oss i 2020. Jeg sier som Naomi Wolf:

Det finnes ikke tilgivelse, ikke før folk tar ansvar for ondskapen de selv sto for.

Jeg avslutter med en setning fra boken som jeg finner særdeles viktig:

Vi kjemper ikke for frihet for å få anerkjennelse. Vi kjemper ikke for sannheten fordi vi vil ha en byline.
Vi gjør begge deler fordi vi ikke kan la være. Vi gjør begge deler fordi våre grunnleggere kjempet til døden for at vi selv skulle bli frie en dag.

Som jeg har skrevet tidligere: Frihet er ingen gratis lunsj. Frihet er krevende. Frihet må man kjempe for hver eneste dag!
Det er enklere å velge slaveriet, noe flertallet demonstrerte på skrekkelig vis under pandemien.

Kjøp «Hvordan myndighetene bløffet oss» av Robert Malone!