Argentinas president Javier Milei kutter i kostnadene over hele fjøla, men øker investeringene i Argentinas militære styrker.

Hvorfor bruker Milei mer penger på Argentinas forsvar?

Dette spørsmålet stiller Sam Meadows i The Spectator. Meadows er en journalist som er stasjonert i Sør-Amerika.

Milei har lagt ned hele departementer, som f.eks. kulturdepartementet. Han har også lagt ned det argentinske «tankepolitiet».

Argentinas president Javier Milei avskaffer det statlige «tanke­politiet»

Forbruket synker over hele linjen, akkurat som Milei lovte i valgkampen. Dette skaper selvsagt (som varslet) problemer for den enkelte argentiner. Men på sikt er dette den eneste måten å redde Argentinas økonomi, mener Milei.

Mye tyder på at Mileis sjokkterapi faktisk virker. Inflasjonen er nå under kontroll, og har blitt redusert fra 17.000 til 35 prosent.

35 prosent er fortsatt en for høy inflasjon, men for argentinere virker enden nær.

Mileis sjokk­terapi virker; inflasjonen redusert fra 17.000 til 35 prosent

Men hvorfor øker Milei investeringene i de militære styrkene?

Milei har ikke bare unnlatt å kutte i militærutgiftene, men lovet at budsjettet for de væpnede styrkene skal øke fra 0,5 prosent av BNP til 2 prosent i løpet av det neste tiåret.

Argentina står ikke overfor noen åpenbar militær trussel. Selv om de fortsatt mener at Falklandsøyene er deres, så er det ingen signaler som tyder på at de har tenkt å restarte den konflikten.

I kommentarfeltet under saken i The Spectator er det en som antyder at Falklandsøyene faktisk burde være et mål for Milei. Men det er nok forakten overfor britiske politikere som spiller hovedrollen i kommentaren.

En rask titt på de drittsekkene som for tiden sitter i regjeringskontorene i Storbritannia, og han kunne kanskje tenke seg en reprise av Falklandsøyene.
Hvem kan tvile et sekund på at Starmer ville gitt opp Falklandsøyene i løpet av et hjerteslag?

Det mest åpenbare praktiske svaret er å bekjempe såkalte «interne trusler» i form av kriminelle gjenger, mener Meadows. Men argentinere husker fortsatt det militære diktaturet som virket fram til 1983. De vil neppe like at militæret settes inn mot sivile, mener han.

Vel, det spørs vel kanskje hvem de sivile er. Det har vært en eksplosjon av vold knyttet til kokaintrafikken, som særlig har rammet byen Rosario.

Mileis sikkerhetsminister, Patricia Bullrich, har lovet en kraftig reaksjon, kanskje etter mønster fra El Salvador, der den «kule diktatoren» Nayib Bukele brukte militæret til å hente inn titusener av unge menn, som fortsatt sitter fengslet uten rettssak.

Bukele er svært populær blant vanlige lovlydige borgere som har fått nok av at gatene og byene er under gjengenes kontroll. Metodene er omdiskuterte, særlig i Vesten hvor kun tiltak som er humane nok til at de ikke virker er aksepterte.

Milei kan følge i Bukeles fotspor. Men det lyder litt merkelig, i et land som ikke er i nærheten av å oppleve problemene som El Salvador må leve med.

En annen forklaring kan være at Milei, som er en stor beundrer av Donald Trump, vil tilpasse seg de samme krav som NATO-land må fylle. Kanskje Milei øker investeringene i forsvaret for å tilpasse seg Trump og om mulig inngå en militær allianse med USA hvis Trump vinner valget?

Dette kan også være en vei mot et bedre økonomisk samarbeid med USA, som kan heve levestandarden til den vanlige argentiner. Tross alt lever rundt 20 prosent av argentinere i ekstrem fattigdom.

Som en fattig pensjonist sa til BBC:

– Vi burde ha et rolig liv hjemme og nippe til mate [drikken], men i stedet må jeg bli her og forsvare inntekten min. Det er umulig å leve på denne måten.

Hvis du spurte dem om hva som bekymrer dem mest i dag, ville ikke militærets prestisje komme høyt opp på listen, avslutter Meadows.

Men selv om Milei er omstridt, så er han ingen idiot. Han vet nok hva han gjør. Kanskje utvidelsene av forsvarsbudsjettet er nok en brikke i hans økonomiske redningsplan for Argentina?