Russland skyter ned en ukrainsk drone på Kola-halvøya ,  ikke langt fra flystasjonen Olenja, den 21. august 2024. Stillbilde: updates from ukraine / YouTube.

Stormaktskrigen er for lengst tilbake i Europa. Den går nå på tredje året og er foreløpig blitt utkjempet mellom stedfortredere i Ukraina. Men den øker stadig i omfang og intensitet.

Våre allierte USA, NATO og EU har opptrådt som bakspillere. Det kan fort endre seg. En direkte krig mellom Russland og NATO kan få enorme konsekvenser for Norge og de nordiske land.

Stormaktsinteresser, geopolitikk og militær strategi gjør samtlige til prioriterte mål for Russland om krigen i Ukraina skulle fortsette å eskalere og utvikle seg mot et 3. verdens­krig-scenario.

For de store og toneangivende europeiske NATO-landene er Norden og nordflanken, på samme måte som Ukraina på sørflanken, å betrakte som et alternativt, mer fjernt og mer foretrukket krigsteater som vil bli prioritert fremfor krig på eget territorium.

Det samme gjelder USA, som vil holde krigen lengst mulig unna eget kontinent. For USA er Norge og Norden å betrakte som en fremskutt forsvars­perimeter og som en hjelpestat. USA er primært opptatt av å forsvare USA og å opprett­holde amerikansk hegemoni i alle verdens­deler, samt sekundært å forsvare sine allierte.

Faren for en tredje verdenskrig er likevel noe som opptar de færreste. Det oppfattes som usannsynlig og fjernt. De fleste er opptatt av sin daglige dont. Politikerne er opptatt av helt andre ting og hygger seg med hverandre over utepils i Arendal.

Ikke desto mindre er det et faktum at det herjer en eksistensiell krig rett utenfor vår egen stuedør.

Det er et faktum at vi for alle praktiske formål er i krig med vår stormakts­nabo i øst. Det er et faktum at Forsvaret er redusert til en brøkdel, og at det vil ta lang tid å bygge det opp igjen. Og det er et faktum at våre viktigste allierte sliter med energikrise, slett økonomi og dårlige finanser, og flere preges av tiltakende etnisk og sosial uro.

Det er også et faktum at felttogene i Ukraina bare fortsetter å tilta i omfang og intensitet, og at krisen skaper enda større ustabilitet i Europa. Ingen kan utelukke at krigen også kan komme hit. Om den eskalerer, er det mye som taler for at det er nettopp hit den vil komme først.

Faren for bruk av atomvåpen er dessuten større enn noen gang under den kalde krigen, i første omgang taktiske atomvåpen. Om det skjer, vil en ny og farligere barriere være brutt. Den vil representere et kvalitativt skifte i krigens brutale logikk.

Det vil øke faren for at terror­balansen i strategiske atomvåpen bryter sammen og dermed øke usikker­heten og insentivene for et kjerne­fysisk forkjøps­angrep. I så vil bruk av strategiske atomvåpen være neste stopp, og antakelig det siste.

Det er dette krigen i Ukraina og eskalerings­trusselen egentlig dreier seg om for Europa og for resten av verden.

Tapet av territorium, Krim-halvøya og noen fylker øst i Ukraina er ille nok for Ukraina. Langt verre for verdens­samfunnet er trusselen om at krigen utvikler seg til en tredje verdenskrig og at den kanskje ender i et kjerne­fysisk ragnarok.

Det er ingen rasjonell utvikling. Ingen statsleder eller generalstab verken i øst eller vest med sin forstand i behold ønsker en slik utvikling, vil det bli innvendt. Frykten for Mutual Assured Destruction (MAD – gjensidig garantert ødeleggelse) vil forhindre det.

Til det kan det være betimelig å minne om at mens konvensjonelle kriger alltid slutter rasjonelt, dvs. at stillingen på slagmarken bestemmer utfallet, starter de sjelden rasjonelt. Og de utvikler seg ofte i en uventet og uforutsigbar retning, slik som også krigen i Ukraina har gjort til nå.

De følger som regel militær strategis egen paradoksale og uforutsigbare logikk, og noen ganger despoters perverse innfall og prioriteringer. Erfaring viser dessuten at sorte svaner finnes, selv om de er sjeldne. Bruk av atomvåpen vil være den ultimate sorte svane. En krig med bruk av kjernevåpen vil verken starte eller ende rasjonelt.

For kort tid siden angrep Ukraina ulike mål på Kola-halvøya med flere droner. Ett eller flere av Russlands strategiske bombefly skal være truffet. Angrepene representerer en direkte trussel mot Russlands kjerne­fysiske avskrekkings­evne.

Den ene russiske basen ligger 180 mil fra Ukraina, men bare 20 mil fra grensen til Norge. Det spekuleres i om Norge kan ha gitt måldata og etter­retnings­informasjon til Ukraina.

Det er ikke så underlig, for Norge har forsynt USA med fly­foto­etter­retning og data om russiske mål helt siden begynnelsen av den kalde krigen tidlig på 1950-tallet, og vil – om ikke formelt, så reelt – måtte anses som aktivt krigførende.

Mindre kjent er operasjons­ordre som påla norske jager­flygere strengt hemmelige offensive selvmords­oppdrag med taktiske atomvåpen mot militære og sivile mål langt inne i Russland på 1950- og 1960-tallet.

Nylig avgradert materiale viser at amerikanerne med norske myndig­heters velsignelse hadde utviklet strengt hemmelige angreps­planer hvor norske jagerfly skulle angripe mål i Sovjet­unionen, Øst-Tyskland, Polen, Baltikum og Finland med taktiske atomvåpen.

I 1963 ble det etablert egne områder og bygd lagre for taktiske atomvåpen ved Bodø luft­stasjon, Værnes, Bardufoss, Ørland, Rygge og Sola/Flesland.

Noen vil hevde at dette representerte brudd på norsk forsvars­politikk. Under den kalde krigens supermakts­rivalisering påla vi oss selv rent formelt sikkerhets­politiske restriksjoner samtidig som vi var iherdige talsmenn i inter­nasjonalt diplomati for avspenning og nedrustning.

Vi godtok ikke utenlandske styrker permanent plassert på norsk jord i fredstid og nektet utplassering av atomvåpen. Militær aktivitet var pålagt begrensninger øst for 24. lengdegrad i Øst-Finnmark.

Virkeligheten var likevel mer innfløkt. U2-affæren i 1960 avslørte Norges reelle rolle som en viktig brikke i terror­balansen mellom super­maktene. Utstasjoneringen av amerikanske mellom­distanse­raketter i Italia og Tyrkia og den påfølgende Cuba-krisen i 1962 aktualiserte samme farlige dynamikk.

Det illustrerer randstatenes utsatte rolle som objekt for super­maktenes interesser og som hjelpe­stater, og dermed som prioriterte mål i en direkte konfrontasjon mellom supermaktene.

Etter Sovjet­unionens og Warszawa­paktens oppløsning i 1990 og 1991 fjernet Norge allianse­politikkens formelle glasur. Det nasjonale forsvaret ble så godt som avviklet med Forsvars­reformen i 2000.

Og med den bilaterale forsvar­savtalen (Defence Cooperation Agreement) med USA i 2022 vedrørende etablering av 14 amerikanske baser på norsk jord, har vi i realiteten også forlatt base­politikken. Den norske Hæren med de 13 brigadene som vi en gang hadde, er bokstavelig talt erstattet med 14 amerikanske baser.

Dersom de amerikanske basene ble etablert ene og alene i den hensikt å forsvare Norge, hadde det vært mindre problematisk. Juris­diksjonen over de «omforente områdene» som DCA-en dekker, er imidlertid overlatt til USA. Det er problematisk.

I lys av forhistorien er det nærliggende å tro at disse også kan bli brukt til å lagre taktiske kjerne­våpen med sikte på et eventuelt offensivt forkjøps­angrep mot Russland eller et hvilket som helst annet land. Om det er tilfellet, vet bare de få i Norge som har frem­forhandlet de hemmelige anneksene til avtalen.

Det norske Luftforsvaret er styrket med 5. generasjon amerikanske F-35 jagerfly. De er trolig primært tiltenkt den samme offensive rollen som norske jagerfly hadde under den kalde krigen, som en taktisk første­angreps­styrke for å berede grunnen for de amerikanske langt­rekkende strategiske bombe­flyene.

Det bør således ikke overraske at Financial Times den 13. august kunne melde om detaljerte russiske kart med måldata i Norge for taktiske kjerne­våpen. Den russiske general­staben er ikke født i går.

I europeiske felttogs­scenarier vil noe av det første russerne gjør, være å nøytralisere norsk og nordisk luftmakt, overvåkings­kapasitet og nordiske kommunikasjons­system. De vil tas ut med ballistiske missiler som også kan frakte kjerne­fysiske strids­hoder, i en fart på ti ganger lydens hastighet, og nå de fleste mål i Norge i løpet av få minutter.

Disse har verken Norge eller NATO i øyeblikket noe forsvar mot. Det finnes med andre ord ingen nasjonal eller «vestlig» kapasitet som eventuelt skulle forhindre dette. F-35 jager­flyene vil trolig aldri rekke å komme på vingene.

Det ligger ingen seriøs kunnskap eller strategisk analyse bak det faktum at Norge har lagt ned sitt nasjonale forsvar og gjort seg helt avhengig av en snart «tidligere» supermakt på et annet kontinent for å forsvare seg. Det kan få tragiske følger.

En spredning av krigen i Ukraina til Norden er desto mer sannsynlig, ettersom Norden og Skandinavia lett kunne blir våre alliertes «foretrukne» krigs­teater om krigen i Ukraina eskalerer ytterligere.

Denne perverterte versjonen av den «nordiske modellen» er som sagt langt fra ukjent i europeisk geo­strategisk tenkning. Den er garantert på bordet i den russiske general­staben. Den vil være en hoved­utfordring for de nordiske land å motvirke, nå som de alle er med i NATO.

Eskaleringsfaren og faren for at krigen også kan komme hit, burde vært gjenstand for diskusjon på seminar og over halv­literne i Arendal, som et korrektiv til mange av tidens rådende illusjoner og vrang­forestillinger.

Det er den imidlertid ikke. Det hele minner mest om orkesteret som fortsatte å spille mens «Titanic» gikk til bunns.

Øystein Steiro Sr.
Vaktmester

Kjøp boken av Alf R. Jacobsen! Kjøp eboken her.

Ytringsfriheten er under angrep. Abonner på frie og uavhengige Document.