Abid Raja er bekymret. Han har reist rundt i Europa og Norge og konstaterer at avstanden mellom de innfødte og den muslimske befolkningen er blitt større – ikke mindre. Han tror ikke lenger at «det går seg til» og at toleranse er svaret.

Men hva er?

Det vil ikke Raja svare på. Hans kall er ei at svare, men det er noe tamt. Kanskje grunnen er at de pressen slipper til fra hans egen gruppe, går til angrep:

I sin kronikk nærmest truer han etniske minoriteter med konsekvenser hvis de ikke blir integrert.

Er det en måte å invitere til dialog på? Er det slik vi kan få til en felles forståelse, slik han tar til orde for?

Skriver Athar Ali. Ali er en gjenganger og har vært det i mange år. Han har ingenting å tilføre. Han har ikke tenkt en ny tanke. Ved å la ham representerer muslimene, låser han debatten.

Den samme negative holdningen inntar tidligere varaordfører og nestleder i Aps bystyregruppe, Abdullah Alsabeehg (Ap) som er intervjuet både her og der:

Alsabeehg har en seriøs innvending: Hva er alternativet til toleranse? Men så avfeier han hele problemstillingen Raja reiser med at han «beskriver en utfordring som ikke er der». Dermed demonstrerer han Rajas poeng: Hvis Alsabeehgs innstilling er den rådende blant muslimer er toleranse skadelig. Da vokser alternative samfunn frem.

Det er hva Raja har sett på sine reiser rundt om i Europa:

Jeg er optimist av legning. Som flere andre har jeg tenkt: «Gi det tid, det kommer til å gå seg til.» Men etter å ha reist til en rekke land i Europa, besøkt en rekke videregående skoler i Norge, etter å ha snakket med eksperter, lærere, elever og politikere, er jeg ikke lenger optimist.

Jeg tror ikke lenger at det kommer til å gå seg til. Iallfall ikke av seg selv, bare vi gir det nok tid. Jeg tror heller det blir verre hva gjelder sameksistens ulike grupper imellom, i Norge og i Europa.

For det er noe som heter demografi og den lar seg ikke ignorere;

Norge og Europa vil se helt annerledes ut om 50 år. Det bor om lag 50 millioner muslimer i Europa i dag, og det kan øke til 100 millioner bare de neste 25 årene.

Demografien endrer seg raskt. Har vi tid til å stoppe opp og spørre: Hva vil dette bety? Og hva slags samfunn vil vi få?

Det er dette spørsmålet de tradisjonelle muslimske representantene vil innrømme, enn si utgjør et problem. Da går de heller til angrep:

– Abid Raja må være mer ansvarsbevisst som politiker og ikke generalisere muslimer. Raja gir en gavepakke til høyreekstremister, sier Abdullah Alsabeehg til Dagsavisen.

Men det er ikke bare muslimske representanter som reagerer. Det gjør også de tradisjonelle norske partiene. De skraper også bare i overflaten og blir ille tilpass når de blir presset, slik Raja gjør:

Det finnes barneskoler, ungdomsskoler og videregående skoler i Norge der andelen med minoritetsbakgrunn er over 75 prosent, og noen nærmere 100 prosent. Mange av disse elevene har aldri vært inne i et norsk hjem, de aner lite om hvordan en norsk familie er. De har ingen referanser og har heller ikke mange å bryne seg på, og som kan utfordre de holdningene de er oppdratt med. Det de har lært, sementeres.

Jeg husker godt at Høyre-ordfører i Oslo sa at hijab på jenter i Groruddalen overhodet ikke utgjorde noe problem. Dagens ordfører, Anne Lindboe, gikk ut og markerte palestinsk flaggdag og feiring av ramadan.

Hvilke signaler sendes?

Høyre reagerer med klassisk borgerlig benektelse:

Tenk å være lærer på en skole hvor det religiøse konformitetspresset dominerer hverdagen, hvor elever ber på skolen, hvor jenter føler seg sosialt presset til å dekke seg til, og hvor sjargongen er homofilifiendtlig. På skolene hvor over 70 prosent av elevene har minoritetsbakgrunn, er lærerne demokratiets førstelinje, kanskje også dets siste skanse.

Derfor går Rajas spørsmål like mye til Høyre og de andre partiene som til muslimene:

For at vi skal klare å leve sammen med hverandre, må det være en genuin og reell vilje til å få det til. Hvordan skal vi klare å leve i sameksistens med hverandre? Er det økt toleranse som skal til? Er egentlig toleranse rett medisin? Er det nok at vi skal tåle hverandre? Og hvem skal tåle hva?

Raja antyder at nordmenn kanskje ikke vil – eller bør? – tolerere at muslimske jenter bures inn og at gutter får vokse opp med et forkvaklet kvinnesyn. Men hvem skal ta affære?

Raja legger listen veldig høyt:

Først når vi har en felles forståelse av hvor vi er, kan vi sammen diskutere løsningene og finne ut hva slags samfunn vi skal slåss for å opprettholde.

Raja motsier her seg selv. Han har selv forklart hvordan befolkningsgrupper – nordmenn og muslimer – lever i forskjellige verdener. Han har beskrevet hvordan avstanden er blitt større. Det er hele poenget med kronikken. Hvordan skal det være mulig å møtes?

Det er ett ord Raja unngår: Tvang.

Norske politikere har systematisk unngått å stille krav til muslimer. Når de har trosset det han kaller norske frihetsverdier har de sluppet unna. Nå er politikerne opptatt av ungdomskriminelle, men det er bare toppen av isfjellet. Det virkelig problemet er ulike kulturer hvorav den ene nettopp bygger på: Tvang.

Skal svaret på muslimsk tvangsoppdragelse være norsk tvang?

Det spørsmålet skygger Raja unna. Det gjør også hele Stortinget.

Men foket vet.

De ser hva de ser.

Hvordan skal vi klare å leve sammen?