Magnus 6. Lagabøte Håkonsen. Foto: Gorm K. Gaare/Nasjonalbiblioteket

Nasjonalbibliotekets jubileumsmønstring av Magnus Lagabøtes 750 år gamle Landslov er fortsatt tilgjengelig for publikum. Utstillingen er åpen til 15. september så det er fortsatt tid til et dykk ned i den middelalderske rettstenkningen. Men vær forberedt på at utstillingsrommene ligger i mørke, det er bare tekstsidene som er belyst. Mulig det er den mørke middelalderens verdensbilde som skal sette en spiss på mønstringen. Ja, at de utstilte lovtekstenes dunkle rom skaper en historisk ramme.

Der jeg famler meg rundt i utstillingens middelalderske mørke dukker kjente bilder opp i erindringen, bilder fra klosterganger og kuttekledde munker. Det er kjente bilder fra filmen «Rosens navn», som nettopp utspiller seg i et middelaldersk klostermiljø med håndskrevne manuskripter og illuminasjoner. På 1300-tallet fantes det ingen trykte bøker, alle tekster var håndlaget, så også illustrasjoner og dekor med innslag av bladgull. Det var hovedsakelig klostrene som lagde bøker der tekstene var hentet fra Bibelen og dens hellige skrifter.

Først hundre år senere dukker det opp private verksteder som både lager illuminerte bøker og skolerer lærlinger i skrift og billedkunst. Det er i disse verkstedene vi finner 1400-tallets vakreste og mest profesjonelle billedkunst. Vanligvis kalles det bokmaleri, men selv om formatet ikke er så stort, mangler ikke kunstnerne skjønnhets-sans og formbevissthet. De mest berømte av dem, som Pol de Limburg, Jean Pucelle og Jean Foucquet, var mest aktive i Frankrike, mens brødrene Hubert og Jan van Eyck var mest kjent i Nederlandene, der sistnevnte etter hvert konsentrerte seg om staffelimaleriet.

Codex Hardenbergianus / kong Magnus Lagabøtes landslov. Foto: Gorm K. Gaare/Nasjonalbiblioteket

De illuminerte bokmanuskriptene var ikke bare håndmalte, de var også skrevet for hånd. Landsloven fulgte dette skjemaet, men med en gotisk skrifttype der første bokstav (initial) i setningen ble utformet og dekorert (illuminert) på en vakker måte, slik også navn fikk en fremhevet forbokstav. Selv om Landsloven ikke er et religiøst bokverk, bærer dokumentets design allikevel preg av en human respekt og hellig høytid som innbyr til rettsbevissthet. Ikonografisk sett fremstår da også de avbildede figurene som helgenskikkelser med betydningsfulle attributter. På 1300-tallet preger det kristne trosgrunnlaget fortsatt tidsånd og verdensbilde.

Et annet sentralt aspekt ved landslovens boksider er materialiteten. Papiret var ennå ikke oppfunnet, det mest vanlige underlagsmaterialet på den tiden var preparert dyreskinn, såkalt vellum, det vil si hud fra kalv, svin eller esel. Den mest vanlige betegnelsen for dette skriveunderlaget var pergament, etter byen Pergamon i Tyrkia, der metoden visstnok ble utviklet. Det sier seg selv at denne fremgangsmåten var både tid- og ressurskrevende, skjønt behovet for skriftdokumenter ikke var av de mest akutte i datidens analfabetiske samfunn.

På den annen side var skriftdokumenter dyre å produsere, særlig når de skulle illumineres etter alle kunstens regler. I hovedtrekk dreide det seg om oppdragsproduksjon. Datidens maktmennesker som konger og keisere, paver og rike kirkesamfunn, for ikke å glemme de store klostrene, var alle involvert i ulike skriftoppdrag. Herværende mønstring av Magnus Lagabøtes landslov synliggjør kongemaktens myndighet og ansvar over land og folk. Dette lovverket var det første som gjaldt for hele Norge og et av de første eksemplene på omfattende nasjonal lovgivning i Europa.

Codex Hardenbergianus / kong Magnus Lagabøtes landslov. Foto: Gorm K. Gaare/Nasjonalbiblioteket

Magnus Lagabøtes landslov måtte naturligvis presenteres i tidens skrifttypologi og billedretorikk. Figurfremstillingen i illuminasjonene fulgte den gotiske stilens enkle formgiving og beherskede sinnelag. Man kan si at det var en symbolbærende figurfremstilling som anskueliggjorde en persons rang og rikdom når det gjaldt verdslige funksjoner, mens helt annen symbolikk ble fremhevet når religiøse/teologiske tekster ble illuminert.

Da Magnus Lagabøte i 1274 presentert landsloven var det ikke noe markant skille mellom rettstenkningen og de kristne trosforestillingene. Norge var nylig blitt et kristnet land der tro og tanke strevet med å skape en nasjonal rettsbevissthet på datidens skriftlige og illuminerte premisser. Landslovens rettstenkning har ikke vært et tema i denne kommentaren, bare lov-dokumentets materialitet og symbolbærende virkemidler. Også av den grunn er Nasjonalbibliotekets utstilling interessant.

Nasjonalbiblioteks jubileumsutstilling:
Landslovene fyller 750 år
Varer til 15.september