I lys av den betydningen som med rette tillegges islams voksende tilstedeværelse i Danmark – som den nylige Muhammed-krisen bare er en utløper av – er det overraskende lite kunnskap om landets muslimske befolkning som sosiologisk fenomen, selv om det har kommet betydelig mer informasjon i kjølvannet av krisen.
Det er karakteristisk at denne nye kunnskapen er generert av aviser og private nyhetsbrev. Offisielle instanser som Danmarks Statistik tilbyr absolutt ingen pålitelig informasjon om muslimer som gruppe. Den politisk korrekte begrunnelsen synes å være at muslimer ikke er annerledes enn alle andre, og at det ville være diskriminerende å behandle en annengenerasjons somalier annerledes enn en dansker som har hatt forfedre i landet siden vikingtiden.
Det har selvsagt vært vanskelig å skjule det faktum at «innvandrere» eller «nydanskere» er sterkt overrepresentert i fengselsvesenet, at et urovekkende antall voldtektsdømte og andre voldsmenn bærer muslimske navn. Eller at muslimer ser ut til å motta langt mer enn sin rettmessige andel av de sosiale utgiftene. For noen måneder siden konkluderte en regjeringsoppnevnt velferdskommisjon, bemannet med våre beste universitetseksperter, med at Danmarks innvandringspolitikk koster et sted mellom 30 og 50 milliarder danske kroner i året. En enorm sum for et land med 5,4 millioner innbyggere.
Regjeringen vurderer for tiden hvordan man kan øke innvandrernes deltakelse på arbeidsmarkedet. Og det er ingen tvil om at situasjonen er alvorlig. Det anslås at antallet «nydanskere» vil tredobles i løpet av de neste 15 årene, og hvis deres sosioøkonomiske atferd ikke tilpasses «gammeldanskernes», er det sannsynlig at velferdsstaten vil bryte sammen under presset av å måtte finansiere en stor befolkning fra den tredje verden som den aldri var ment for.
Men i hvilken grad disse sosioøkonomiske anomaliene kan betegnes som muslimske problemer, kan vi bare gjette oss til. Vi er i utgangspunktet overlatt til anekdotiske bevis. Det er imidlertid påfallende at man aldri hører om noen uforholdsmessig stor belastning på statskassen som følge av tilstedeværelsen av et stort antall buddhistiske srilankanere eller vietnamesere, hinduer, sikher eller kinesere. Vi hører heller ikke om andre- eller tredjegenerasjonsinnvandrere fra disse gruppene som fyller fengslene våre.
Selv antallet danske muslimer er ukjent. Danmarks Statistik fører ikke oversikt over religiøs tilhørighet, og anslagene varierer voldsomt – alt fra 200 000 til 500 000 eller mer. Den etter hvert så berømte dagsavisen Jyllands-Posten anslo nylig antallet til 217 000, uten å spesifisere hvilken metode de hadde brukt for å komme frem til dette tallet. Jeg er imidlertid tilbøyelig til å tro at tallet – litt over 4 prosent av befolkningen – er korrekt. Det stemmer godt overens med det tallet jeg kom frem til i august 2004, basert på en opptelling av mannlige fornavn. Jeg kom til 191.000 per januar 2004 – et tall som hadde steget med 33 prosent siden 1998.
Min metode vil også inkludere danske konvertitter til islam, ettersom det ser ut til å være vanlig at slike konvertitter skifter fornavn til noe muslimsk. Et eksempel er den omstridte imamen Abdul Wahid Pedersen og den kjente agitatoren for Hizb ut-Tahrir Musa Kronholt.
For øvrig er antallet konvertitter ubetydelig. Det ble lenge antatt å ligge på rundt 5 000, men for bare noen uker siden skrev Berlingske Tidende i København at det reelle tallet trolig er nærmere 2 500. Vi er altså på ingen måte midt oppe i en massekonvertering til Muhammeds trosbekjennelse.
Som jeg allerede har vært inne på, forsterkes problemet med manglende kunnskap av at de fleste politikere, akademikere, journalister og opinionsledere ikke er villige til å bruke et presist språk. Det anses som politisk ukorrekt å snakke om muslimer som en distinkt gruppe, noe som betyr at vi i Danmark bruker alle mulige tåkete uttrykk som «innvandrere», «nydanskere» og «tospråklige». På den måten skjærer man alle innvandrere og asylsøkere og deres etterkommere fra ikke-vestlige land over én kam, selv om man kan si svært lite om dem som gruppe.
Denne holdningen har svært alvorlige konsekvenser. Ikke bare hindres beslutningstakerne og velgerne i å få grep om problemene og hva som kan gjøres for å løse dem. Like skadelig for vår samfunnsmessige velferd er det faktum at vi får en slags dobbeltdiskurs. Selv i Danmark, som sannsynligvis er det landet i den vestlige verden med størst grad av ytringsfrihet.
Når den akademiske eliten, pressen og politikerne snakker om andre- og tredjegenerasjonsungdom, vet alle at de ikke snakker om folk fra Chile, Russland eller Tibet. Når vi hører om de økende problemene med «tospråklige» elever i byskolene, vet alle at det ikke dreier seg om barn som har foreldre som snakker kinesisk, engelsk eller svensk hjemme.
Vi lever med problemer som helt klart er forbundet med den muslimske zuwanderung (for å bruke Bassam Tibis utmerkede uttrykk), men hvis presise forhold til islam som trossystem og verdensanskuelse ikke engang kan diskuteres. Bare det å spørre om det finnes et slikt forhold anses som diskvalifiserende og møtes som regel med påstanden om at islam er en fredens, kjærlighetens, toleransens og forståelsens religion, og at den derfor per definisjon ikke kan gi opphav til antisosial atferd.
Alt dette er svært merkelig. Da serbiske krigere på 1990-tallet begikk massevoldtekter av bosnisk-muslimske kvinner, var det helt akseptabelt – og selvfølgelig sant – å si at årsaken var religiøst eller etnisk hat. Når kristne jenter i Vest-Europa blir voldtatt av muslimske menn – mens voldtekt av muslimske kvinner av ikke-muslimer er uhørt (jeg har i hvert fall aldri hørt om en slik hendelse i Danmark) – forklares det med fattigdom og sosial eksklusjon.
Den politisk korrekte holdningen i Danmark – og jeg tror ikke bildet er mye annerledes i andre europeiske land – om at «religion» er en ren privatsak som ikke kan ha noen innvirkning på folks oppførsel som borgere og samfunnsmedlemmer, har vært skadelig for integreringsarbeidet vårt. Det har utvisket det faktum at ikke-vestlige innvandrere og deres etterkommere er minst like internt forskjellige som «gamle» dansker, svensker og andre europeiske befolkninger.
Resultatet er at det ikke har dukket opp noen nasjonalt anerkjente talspersoner for srilankesere, vietnamesere, kinesere, buddhister, hinduer, kristne fra den tredje verden eller andre nyankomne grupper. Dette kan delvis forklares med at integreringen i det danske samfunnet i mange tilfeller har vært uproblematisk. (Dette er interessant nok et kraftig argument mot den utbredte tendensen til å beskylde danskene for å være et spesielt avskyelig, fremmedfiendtlig og rasistisk folk).
Resultatet ble at Danmarks «etniske minoriteter» ble synonymt med landets mest høylytte muslimske grupper, og mer spesifikt med deres selvutnevnte forkjempere. Inntil for noen måneder siden befant vi oss derfor i en situasjon der noen få imamer – hvorav de fleste hadde demonstrert sine fundamentalistiske tilbøyeligheter – og radikale etnopolitikere og ledere av islamske organisasjoner ble anerkjent som legitime talsmenn for alle muslimer i Danmark (og i praksis som de eneste etniske representantene som noen gang ble konsultert). Det er ingen tvil om at et stort antall danske muslimer – de såkalte «kulturmuslimene» eller muslimer av liberal overbevisning – ikke føler seg representert av medieimamene, men man visste lite om deres antall, holdninger og ønsker.
Inntil nylig var det bare utskudd fra det høflige selskap som våget å stille spørsmål ved påstanden om at det store flertallet av danske muslimer hadde nøyaktig samme holdning til sin religion som de fleste gamle dansker har til den lutherske kristendommen, som fortsatt er den dominerende religionen i landet med over 80 prosent av befolkningen som er medlemmer. Det vil si at det store flertallet av muslimer ble antatt å ta lett på religionen.
Meningsmålinger som ble gjennomført etter at Muhammed-krisen eksploderte som følge av Jyllands-Postens publisering av 12 karikaturtegninger av profeten den 30. september 2005, gjør denne grunnantagelsen høyst tvilsom. Blant de bemerkelsesverdige funnene er at få danske muslimer ser ut til å være villige til å stille seg bak det nyopprettede partiet «Demokratiske Muslimer», som ble etablert av det radikale liberale og svært populære folketingsmedlemmet Naser Khader i begynnelsen av 2006. Hans brede støtte blant ikke-muslimske dansker ser ikke ut til å bli matchet av organisasjonens naturlige velgerskare.
Den 6. juni 2006 vakte Berlingske Tidende oppsikt ved å publisere en meningsmåling som viste at Naser Khaders «Demokratiske Muslimer» kunne regne med støtte fra 14 prosent av de danske muslimene og kun kunne skilte med 1.137 betalende muslimske medlemmer (i tillegg til 16 000 ikke-muslimske støttemedlemmer). Siden den gang har det vært en debatt om hvorvidt 14 prosent er mye eller lite. Naser Khader pekte selv på at en av de salafistiske ringlederne for imamkonspiratørene som reiste til Midtøsten for å skape anti-danske problemer og dermed var medvirkende til å skape Muhammed-krisen, Ahmed Abu Laban, bare har støtte fra 3 prosent av de danske muslimene. Dette til tross for at han er leder for Det Islamske Trossamfund i Danmark og hevder å tale på vegne av titusener av familier.
En meningsmåling som fagforeningsbladet A4 publiserte i slutten av mars 2006, viser at mens bare 25 prosent av de voksne muslimene sier at religionen spiller en vesentlig rolle i deres hverdag, er det tilsvarende tallet for unge muslimer 75 prosent.
Det avgjørende spørsmålet i denne sammenhengen er selvsagt hva muslimer forstår med religion. Og dette reiser igjen et enda dypere og vanskeligere spørsmål: Hva er islam? Er islam en religiøs tro i tradisjonell europeisk forstand, det vil si et personlig forhold mellom individet og Gud, eller er islam snarere en altomfattende ideologi som regulerer alle aspekter av menneskelivet, inkludert politikk, rettsvesen, filosofi, forholdet mellom kjønnene, klesdrakt, oppførsel osv. Eller – for å si det på en enklere måte – er islam det samme som sharia, eller kan det finnes en liberal, personlig og moderat islam som ikke gjør krav på alle aspekter av den menneskelige tilværelse?
Vi vet svært lite om danske muslimers tolkning av sin religion, men undersøkelser som er gjennomført i Tyskland og i den senere tid i Storbritannia og USA, tyder på at store deler av den muslimske befolkningen setter likhetstegn mellom islam og sharia, som med en viss rett kan karakteriseres som en totalitær ideologi på linje med fascisme og kommunisme.
Det er nærliggende å anta at en betydelig andel av danske muslimer deler de samme holdningene som sine tyske, britiske og amerikanske trosfeller.
Det er også viktig å påpeke at uavhengig av den faktiske støtten danske imamer har blant danske muslimer, har vi ennå til gode å høre fra en eneste moderat imam. Uten unntak har alle imamer som har blitt spurt om saken, uttalt at sharia selvfølgelig skal innføres fullt ut på et ikke nærmere spesifisert tidspunkt i fremtiden – inkludert straffer som steining av kvinner og drap på frafalne. Og som de fleste andre steder er sharia ikke å forstå som et sett med lover som kan stemmes inn av parlamentet når muslimene danner flertall. Den skal implementeres umiddelbart, og blir faktisk implementert i den grad myndighetene ikke forhindrer det. Derfor har Naser Khader – som er en av Danmarks mest populære politikere – i flere år levd under politibeskyttelse fordi han er blitt erklært frafallen og derfor skal drepes. Blant Khaders forbrytelser mot islam er at han har gitt sin datter et kristent navn.
Som Bernard Lewis nylig forklarte til Die Welt (19. april 2006), betyr det faktum at muslimske religiøse myndigheter påberoper seg retten til å straffe danske tegnere for forbrytelser som ikke er forbrytelser i henhold til dansk lov, at de nå anser Danmark for å være en del av Dar al-Islam og dets befolkning for å være dhimmier som bør underkastes sharia.
Et annet poeng angående såkalt moderat islam: Jeg har ikke hørt om noe troverdig eksempel på en moderat islam i Europa som har fått noen nevneverdig tilhengerskare eller åndelig innflytelse. Hvis man skraper litt i overflaten på de såkalte moderate religiøse lederne – og det er helt sikkert tilfelle i Danmark – er forskjellen mellom de moderate og ekstremistene at de førstnevnte søker å fremme sine mål med fredelige midler, mens de sistnevnte gjerne tyr til vold. Men i begge tilfeller er målet det samme: innføring av sharia og underkastelse av de innfødte ikke-muslimene til en tilstand av dhimmitude.
Det er særlig to aspekter som peker seg ut når man ser på den siste utviklingen i forholdet mellom muslimer og dansker:
For det første blir det stadig tydeligere at svært mange muslimer aldri har hatt noe ønske om å integrere seg i det danske samfunnet i den forstand at de har ønsket å bli en del av det danske folket, men har insistert på å beholde sin importerte kultur og til en viss grad institusjoner på dansk jord. Det var naivt av danskene å tro noe annet.
Resultatet av dette «multikulturelle» – faktisk tokulturelle – samfunnet har vært et økende skille mellom de gamle danskene og de muslimske innvandrerne og deres etterkommere – et faktisk skille som blir mer og mer uttalt etter hvert som tiden går, mens integrasjonsideologien, i hvis regi den massive muslimske innvandringen ble gjennomført, ville ha spådd det motsatte.
Til tross for de mange milliardene staten har brukt på «integrering» de siste 30 årene, blir byene og skolene våre – både de offentlige og de private – stadig mer oppløste.
Det er heller ingenting som tyder på at makthaverne i det muslimske samfunnet er villige til å akseptere konvertering fra islam eller å gi muslimske kvinner rett til å gifte seg med ikke-muslimske menn.
Det snakkes stadig oftere om «parallellsamfunn», det vil si en situasjon der landet slutter å fungere som et enhetlig samfunn på grunn av fysisk, kulturell, religiøs og politisk-juridisk separasjon mellom ikke-muslimer og muslimer i uforenlige og antagonistiske enklaver. Dette ville være beslektet med de nylige erfaringene fra Balkan og Nord-Irland under urolighetene.
Det andre aspektet, som er nært knyttet til det vi nettopp har diskutert, er erkjennelsen av at store deler av den muslimske befolkningen kanskje ikke ser på seg selv som en minoritet i det hele tatt, men snarere som en del av verdens «umma», dvs. den 1,3 milliarder store globale muslimske nasjonen. Den siste tidens hets mot Danmark på grunn av Muhammed-karikaturene i hele den muslimske verden har sannsynligvis styrket mange danske muslimers følelse av at de er en del av verdens umma, og ikke en del av en minoritet i Danmark.
Så i økende grad ser det ut til at det er danskene som utgjør den virkelige minoriteten.
Man kan spørre seg om ikke det samme er tilfelle i hele Europa og i andre deler av den vestlige verden.
Særlig etter den iranske revolusjonen i 1979 har en rekke mektige og velbeslåtte internasjonale muslimske organisasjoner (særlig de saudiarabiske wahhabittiske) brukt milliarder av dollar (jeg hørte nylig et tall på 65 milliarder dollar i løpet av de siste 25 årene) for å sikre sitt ideologiske herredømme over den muslimske diasporaen i Europa og andre steder og forhindre at den integreres i den vestlige hovedstrømmen. Og med forbløffende suksess, bør det legges til.
Det ser ut til å være en voksende erkjennelse blant demografer at til tross for den nåværende danske regjeringens innvandringsfiendtlige politikk, vil innvandrere fra den tredje verden og deres etterkommere med eller uten statsborgerskap utgjøre majoriteten av den danske befolkningen innen utgangen av dette århundret (se f.eks. beregningene til demografen Hans Oluf Hansen ved Københavns Universitet, Berlingske Tidende, 21. august 2005). En betydelig del av denne tredjeverdensbefolkningen vil være muslimer, og i god tid før midten av århundret vil antallet muslimer være stort nok til å ha endret landets sammensetning og karakter på en irreversibel måte. Som vi allerede har vært inne på, har det vist seg umulig å integrere den voksende muslimske befolkningen i dansk kultur, og det er ingen grunn til å forvente noen endring i takt med at antallet muslimer øker.
Det betyr selvsagt ikke at det ikke kan skje. Historien er full av overraskelser. Jeg sier bare at jeg ikke kjenner til noe eksempel på at en betydelig muslimsk befolkning har lykkes med å bli integrert med en ikke-muslimsk vertsbefolkning og samtidig holde fast ved sin muslimske tro. Bevisbyrden hviler på dem som har hevdet at integrering av titalls millioner muslimer i Europa aldri ville bli noe problem, men som ikke har noe å vise til.
Vil manglende muslimsk integrasjon bety slutten for den sekulære staten slik vi har kjent den? Mest sannsynlig. Religion – eller mer presist: Islamsk ideologi, som ikke skiller mellom religion og politikk, er på fremmarsj som konstituerende prinsipp blant danske muslimer. Og i takt med at de muslimske institusjonene vokser seg sterkere, vil den islamske «din» bli enda sterkere som organiserende prinsipp i det muslimske parallellsamfunnet.
Hvordan vil den «gamle» danske og nominelt kristne befolkningen reagere på denne metamorfosen? Det vil i stor grad avhenge av hvilket organiseringsprinsipp som kommer til å prege det danske parallellsamfunnet. To muligheter peker seg ut: «Danskhet» og ‘kristendom’. Det første alternativet vil trolig innebære et samfunn tuftet på en nasjonalistisk eller etnisk myte, mens det andre alternativet kan være mer etnisk inkluderende og understreke samfunnets kristne røtter.
I begge tilfeller er det vanskelig å se hvordan den sekulære staten skal kunne overleve, fordi parallelle samfunn innenfor rammen av en nominell geografisk enhet ikke vil stå fritt til å definere seg selv eller bestemme sine egne politiske systemer eller styreformer. De vil hele tiden være tvunget til å manøvrere i forhold til «den andres» langsiktige mål og umiddelbare handlinger – slik tilfellet har vært i blant annet Bosnia, Kosovo, Libanon, Nord-Irland og de baskiske provinsene.
Ettersom det ikke er noe som tyder på at Danmark er dårligere stilt enn andre europeiske land når det gjelder harmonisk integrering av sin muslimske befolkning, vil vi sannsynligvis se det samme mønsteret gjenta seg over hele kontinentet i løpet av en tidsramme på høyst 20-30 år (det nylige opprøret i de franske forstedene er etter all sannsynlighet et forvarsel om det som kommer til å bli verre).
Under disse forholdene vil det moderne systemet med suverene territorialstater sannsynligvis bryte sammen, selv om det er umulig å forutsi hva som vil erstatte det. Det virker svært usannsynlig at en europeisk union kan fylle tomrommet hvis den skal baseres på statsstrukturer som ikke lenger er i stand til å utøve suverenitet over sitt eget territorium. Det er ikke engang sikkert at territorialstatene blir erstattet av noe som ligner en permanent struktur eller orden.
Uten orden og demokratisk ansvarlige regjeringer som kan levere rettferdighet og godt styresett, er det også vanskelig å se hvordan opplysningstidens idealer kan bevares.
Ytringsfriheten er under angrep. Abonner på frie og uavhengige Document.
