To vordende dramatikere skrev på et helt nytt teaterstykke om Jens Bjørneboe, da de brått gikk ned for telling med covid. To uker senere våknet de i dobbel forstand opp til en verden nøyaktig slik Bjørneboe hadde varslet om. Det var uvirkelig, men det var sant: Den Store Angst red igjen. Formyndermenneskene steg på ny frem og prosjekterte på skremmende kort tid et ensrettet lydighetssamfunn. Med frykt som verktøy kom de til sin rett og omskapte et noenlunde fritt og liberalt samfunn til en effektiv politistat med forordninger, beredskapslover, mandater, protokoller, overvåkning, påbud, forbud og sensur. Og media fulgte lydig opp. Samfunnet var stengt ned.
Jens Bjørneboe og Haagen Ringnes
Intervju fra 1970
Det begynte i 2019. På en nostalgisk innskytelse satte vi oss ned og så gjennom NRKs kjente portrettintervju med Jens Bjørneboe fra februar 1976. Det var mange år siden sist. Nå, i godt voksen alder, oppdaget vi noe annet og noe mer enn da vi i vår anarkistisk-romantiske ungdom rått og ukritisk slukte alt av vår felles forfatterhelt. Denne gangen så vi et heftig drama, en intens mental stillingskrig mellom den depressive og alkoholiserte forfatteren og den knusktørre og glattkjemmede NRK-reporteren Haagen Ringnes. Det var som om Bjørneboe projiserte alt han hadde kjempet mot inn i Ringnes. Og etter litt research og samtaler med de gjenlevende fra NRKs opprinnelige filmteam, fikk vi bekreftet at den sindige Ringnes også var i kamphumør. «Denne gangen skulle Jens tas», fikk vi vite. Det var da vi skjønte vi hadde kimen til et potent teaterstykke.
Covid-syke dramatikere
Vi gjorde hytta på Kviteseid om til skrivestue, og hadde akkurat satt punktum for første råutkast til stykket vårt, da de første symptomene meldte seg. Smitten, en tidlig og potent generasjon av viruset, hadde vi tatt med fra hovedstaden, og ved returen fikk vi umiddelbart konstatert covid. Vi havnet i hvert vårt provisoriske isolat, og etter fjorten dager i febrilsk paralyse, sjanglet vi ut i vårsola på ustøe bein. Smaken av nypresset appelsinjuice på nærmeste kaffebar var vidunderlig. Men hva hadde skjedd med samfunnet vårt? Menneskene oppførte seg plutselig som primater tilbake i naturtilstanden. De løp hverandre ned for å hamstre hermetikk og dopapir. Det var alles krig mot alle.
Massepsykose og flokkinstinkt
Vi ble konforme. Vi gikk i flokk. Vi adlød i flokk. På med munnbind! Til vaksinering! Besøksnekt! Møteforbud! Hold avstand! Vaksinene var hasteinnført og eksperimentelle, og ingen kunne garantere for utfallet. Men de som ikke lystret ble forfulgt som kjettere, både av myndigheter, kollegaer og familie, og ikke minst av medmennesker og venner i sosiale medier som over natten begynte å opptre som angivere og gatejustis. Fortidens genier i masseforførelse het Hitler, Mussolini, Stalin og Mao. Men hvem var deres avskygninger i dag? Om du tvilte på regjeringens og FHIs informasjon, var du i beste fall en konspirasjonsteoretiker med foliehatt. Om du mistenkte at WHO konspirerte med de kinesiske myndighetene og underslo at den nærliggende og logiske årsaken til pandemien var at viruset hadde lekket ut fra laboratoriet i Wuhan i Kina, og gjort oss alle til uvitende laboratorierotter, var du i verste fall en feilinformert Trump-gærning. Pressen kjørte på med fryktporno. Kritiske artikler ble refusert. Kritiske ytringer sensurert. Mediene ble et effektivt verktøy for formyndermennesket. «Hør hvor det lyves i bøker og blader,» skrev Jens.
Hitler x 3 og Bestialitetens historie 2.0
Vi fortsatte å skrive. Pandemi-erfaringen ga teaterstykket vårt en autentisk kontekst som Ringnes/Bjørneboe-konflikten hadde manglet til da. Det ble valgkamp mellom Trump og Biden. Det var Orange Hitler mot Korrupsjons-Joe. Så brøt det ut krig midt i hjertet av Europa. Nå var også Putin Hitler. Snart en million døde ved fronten, i en villet krig fra alle sider, inkludert den internasjonale våpenindustrien. Tredje verdenskrig? Atomkrig? Ingen ting var lenger utenkelig. På toppen av det hele kom 7. oktober; det største og mest groteske folkemordet på jøder siden Nazi-Tyskland. Antisemittismen var på fremmarsj igjen, ikke bare i Midtøsten og i muslimske stater, men også i Tyskland, i Norge, i England, i USA. Netanyahu ble nok en Hitler!
Under andre verdenskrig sto Jens Bjørneboe opp for sin jødiske kone Lisel, og han skulle fortsette å stå opp for Israel. Han så de mange angrepene på den nyopprettede staten som én og sammenhengende krig mot jødene. «For araberstatene medfører den kroniske krigstilstand også en usedvanlig mulighet til samling om et felles mål: Araberstatene kan holde sammen så lenge de har et Palestina å befri,» skrev han i et essay etter Seksdagerskrigen. På spørsmålet om Israel hadde noen fordel av fortsatt krig, svarte han: «Den eneste fordelen måtte eventuelt være at de slipper å bli utslettet, så lenge de kan forsvare seg militært.»
Eichmann i oss alle
En serie internasjonale katastrofer har på kort tid minnet oss om at sivilisasjonen – humanismen, menneskerettighetene og «aldri mer!» – ikke har vært annet enn en syltynn ferniss av håp over et stadig tilbakevendende barbari. Hvor hadde vi hørt dette før? «Av jorden har vi gjort et slaktehus!» Med beksvart humor beskrev Bjørneboe blodstenkte og stinkende kjøttkalkyler over skyttergravskrigene i Somme og Verdun. Nå er skyttergravene tilbake, men på østfronten. Han skrev om Eichmann i oss alle, om hvordan det lovlydige hverdagsmennesket, den skikkelige familiefar, på et øyeblikk kunne omskapes til en iskald bøddel trygt posisjonert i byråkratiet. Den pliktoppfyllende Otto Adolf Eichmann bar graden obersturmbannfürer i SS og hadde hovedansvaret for organiseringen av utrydningsleirene. «Eichmann likte jøder,» skrev Bjørneboe lakonisk, «men han likte karriere enda bedre.» Og «Hver gang vi bøyer oss for en ordre fra høyere hold, uten først selv å vurdere og bedømme den moralsk, da er det Eichmann som bukker i oss.» Bjørneboe gjør Eichmann til avbildningen av menneskets iboende frykt for frihet og sannhet; frykten for å ta ansvar; for å tenke selv; for å stå alene og fritt ta egne og noen ganger upopulære avgjørelser.
Teaterstykket måtte spisses mer til, forankres i nye impulser og erfaringer. Det måtte besvare nye spørsmål, utfordrende og besværlige spørsmål: Hvem gikk i flokk i 1930-årene? Hvem går i flokk i dag? Hva var politisk korrekt da? Hva er politisk korrekt i dag? Plutselig var det mer enn nok virkelig og nåtidig Bjørneboe-materie å motiveres over.
«Siste møte med Jens»
Teaterstykket vårt har fått tittelen «Siste møte med Jens». Vi har basert oss på originalopptakene fra 1976 og loggene fra NRK-arkivet, men også på intervjuer med de gjenlevende fra Ringnes’ filmcrew og med mennesker som kjente Jens. I tillegg har vi anvendt Bjørneboes egne romaner, dikt og essays for å utdype og artikulere dialog og scener. Slik er «Siste møte med Jens» blitt et fritt kammerdrama, til tross for sin dokumentariske kjerne. Handlingen foregår i hovedsak hjemme i Bjørneboes egen stue, i hvalfangervillaen på øya Veierland i Tønsbergfjorden, hvor han tilbrakte de siste årene av sitt liv. Stykket tar for seg forfatterens endelige møte med «verden», med «de små grå mennene med alle papirene sine», og til slutt forfatterens definitive møte med seg selv. Bjørneboe vet på tidspunktet for intervjuet at han snart skal dø. Han har fått en terminal diagnose – skrumplever.
Hat versus handling
Årets tema for protestfestivalen er «Prat ikke med hat i munnen». Hat er følelser. Følelser er verken farlig eller ondt i seg selv. Den ensomme hjemme-hateren representerer ikke makt, kun avmakt. Ondskap oppstår først når hatet blir til handling, når det manifesteres gjennom systemer og strukturer, gjennom ordrer og kommandokjeder, artikulert som det normale og det moralsk høyverdige; innenfor en gruppe, en flokk, en stamme, en stat, en religion, en ideologi, en isme. Når «de onde» marsjerer, er det lett å konstatere. Mens når «de gode» går taktfast, er det vanskeligere å konkludere.
Altså bør vi snarere lytte til fobiene til både ytre høyre og ytre venstre – til norske nynazister og hamas-aktivister – slik at vi kan møte dem med siviliserte og vektige motargumenter. Men implikasjoner om å sensurere verbale uttrykk for hat – menneskelig bitterhet, sinne og frustrasjon – som årets festivaltema kan tolkes som, tror vi er en farlig linje og et underlig paradoks. Det skal mye til å hate. Mesteparten av det som oppfattes og sensureres som hat i vår tid, er ikke hat. Hat er som regel begrenset til nære relasjoner eller som en følge av intens og langvarig indoktrinering. Det har gått inflasjon i ordet. Det har mistet sin betydning, sin nøyaktighet, sin funksjon og sin brodd.
Prat med frihet i munnen
Derimot bør man være oppmerksom på alle former for organisering, kodifisering, industrialisering og ikke minst byråkratisering og masseorganisering. Altså er styringen (les ensrettingen) av Facebook og X i seg selv langt farligere enn stakkaren i boxershorts som lirer av seg dritt i kommentarfeltet. For øvrig er «Prat ikke med hat i munnen» (joda, vi tar ordspillet!) et negativt imperativ. En avvisning. Det ligger en moralsk pisk i uttrykket som i verste fall selv motiverer til «hat». Det gjaller sakralt som et ellevte mose-bud. Det er anti-frihetlig. Et bud mer i Jens Bjørneboes ånd ville kunne være: Prat med frihet i munnen! Viktigst av alt er forsvaret for den enkelte, sa forfatteren og maktstormeren. Våg å gripe din individuelle frihet til å gjøre som August Landmesser – mannen som midt i havet av heilende kollegaer står med armene demonstrativt i kors og nekter å saluttere Hitler. Fotoet fra 1936 er ikonisk.[https://rarehistoricalphotos.com/august-landmesser-1936/] I en tid med lavoppløst polarisering og politisering av normal uenighet, med fordummende stigmatisering av den andre som -ist og -fob, er Jens Bjørneboes budskap mer aktuelt enn noen gang.
FAKTA/INFO-BOKS:
Velkommen til presentasjon og samtale
Protestfestivalen i Kristiansands feirer 25-års jubileum i år. På selve åpningsdagen, søndag 1. september presenterer vi vårt teaterstykke om bysbarnet og festivalinspiratoren Jens Bjørneboe. Dramatikerne Tomas Drefvelin og Erik Holien vil på scenen til utestedet Hos Naboen for første gang opptre offentlig sammen med regissør og dramaturg Kristian Landmark. Forfatter og journalist Ole Asbjørn Ness styrer samtalen. Skuespiller Mads Ousdal leser utdrag fra stykket, mens gitarist Bendik Bergestig vil stå for den musikalske stemningen. Det vil også bli åpnet opp for samtale med publikum. Velkommen til et uhøytidelig, formynderfritt arrangement i den høyaktuelle Bjørneboes ånd!
INFORMASJON OM ARTIKKELFORFATTERNE:
Tomas Drefvelin er artist, komponist, tekstforfatter, illustratør og dramatiker. Han er utdannet ved Westerdals. Hans produksjon spenner fra humortekster for flere av NRKs kjente programmer, via tegneserier som “Rex Rudi” og satireserien “20mg Drefvelin”, til populære barnesanger og illustrert undervisningsmateriell for norsk barneskole. Etter 18 år som frontfigur i bandet Rex Rudi, gikk Drefvelin solo. Han har en lang rekke musikalske utgivelser både foran og bak seg. Den lyriske trilogien “De gjennomførte menns hotell” er hans foreløpige hovedverk. Verket tar for seg “ideen om ideen” og undersøker påstanden om menneskets dualisme. I 2021 kom visealbumet “Kunsten å skinne i regn” til strålende mottakelse. Et nytt album er under produksjon. I 2023 startet Tomas Drefvelin bandet Nogozone. Han stiller på Protestfestivalen 2024 i egenskap av dramatiker.
Erik Holien er idéhistoriker, forfatter og musiker. Han er utdannet Cand. philol. ved Universitetet i Oslo med hovedfag i idéhistorie og med historie og kriminologi som støttefag. Hovedfagsavhandlingen drøftet begrunnelser for tortur og dødsstraff i opplysningstiden, i skismaet mellom den gamle fysiske straffetenkningen og den kommende, humanistisk/behandlingsorienterte. Holien har gitt ut flere sakprosabøker på Pax og Aschehoug med temaer innen rus og rehabilitering; straff, tortur og henrettelsesmetoder; prostitusjon og prostitusjonspolitikk samt den mer folkelige musikerbiografien om Vidar Busk. Han har også skrevet artikler for magasiner som Ikkevold og Arr, og for medier som Dagbladet, Morgenbladet, Nettavisen og iNyheter. De siste årene har han i tillegg vært aktiv som musiker og tekstforfatter og gitt ut en rekke singler og album på Spotify, Youtube, iTunes, Tidal etc. Han definerer sine komposisjoner som «sakprosamusikk», hvor lyrikken/tekstene er forankret i virkeligheten, i fortid eller nåtid. Holien har også lang yrkeserfaring innen rusomsorgen, hvor han stadig har en stillingsprosent som nattevakt. På Protestfestivalen 2024 er han aktuell i forbindelse med et nyskrevet teatermanus om forfatteren Jens Bjørneboe: «Siste møte med Jens» er Erik Holiens første dramaverk.
av Erik Holien (idéhistoriker/forfatter/musiker) og Tomas Drefvelin (dramatiker/artist)
