Utfordringen
Den vestlige kultur har tre kilder: Bibelen med et menneskesyn basert på likeverd, antikkens Hellas: Vitenskapelig tenkning og et begynnende demokrati, Romerriket: Forvaltning og rettssystem. Se Finn Jor: «Idéene som skapte Europa», 1966. Jeg har skrevet et sammendrag her.
Disse verdiene er under angrep fra mennesker som lovpriser en annen åndsmakt, islam, der menneskene ikke er likeverdige, der muslimer står over ikke-muslimer, og jødene er nederst. Islam er en politisk ideologi som bryter med vår vestlige på klare punkter: Ikke demokrati – men teokrati, ikke likhet for loven, menn har forrang for kvinner, og ikke-muslimer og minoriteter har få rettigheter. Ikke religionsfrihet – men trussel om dødsstraff dersom man går bort fra religionen/ ideologien, ikke ytringsfrihet da det ikke er lov å kritisere profeten. Disse forskjellene gir grunn for å bruke ordet sivilisasjonskonflikt, jf Samuel Huntington: The Clash of Civilizations and the Remaking of World Order (1996).
Selv om islamske land er medlem av FN, er de ikke fornøyd med FNs menneskerettserklæring. Organisasjonen av islamsk samarbeid utarbeidet i 1990 «Kairo-erklæringen om menneskerettigheter i islam». Her heter det i art 24 at alle rettighetene er underlagt sharia-reglene,
Vi trenger å se dette i 50 års perspektiv. Egypt og andre arabiske land hadde mislyktes med å knuse Israel i Jom Kippur-krigen. De valgte et annet våpen: Oljeboikott av Europa. De stilte flere krav for å åpne kranene, det første gjaldt palestinerne: EF måtte støtte kampen deres for selvstyre. Dernest gjaldt det Europa: EF måtte åpne for islamsk kultur ved å tillate arbeidsinnvandring, bygging av moskéer og ved at islamske perspektiver ble tatt inn i skolene på alle nivåer. Europa var på knærne og så ingen annen løsning enn å si Ja. Siden har det rullet én vei.
Noen har advart, som Hallgrim Berg i Europarådet allerede i 1991; se Fallaci: «Fornuftens styrke» 2004, s 172-173, og hans egne bøker: «Amerikabrevet. Europa i fare», 2007, «Demokrati eller islamisme», 2013. De fleste topp-politikerne i Norge har holdt øynene lukket. Det viste bl.a. diskusjonen i Stortinget om ny trossamfunnslov i april 2020.
Den tyrkiske forfatteren M. A. Rassoul sa for over 25 år siden: «Tiden arbeider for oss. Våre kvinner har alltid tykk mage. De kristne får stadig færre barn… Grunnloven skal vekk og Koranen skal være grunnlaget. De regjerende skal være muslimer. Hva våre menn ikke klarte da de skulle innta Wien [1683], det klarer vi nå. Der er vi Allah stor takk skyldig.» Gjengitt i «Muslime erobern Deutschland», 1998, av prof A. Mertenssacker.
Erkebiskopen i Izmir (tidligere Smyrna) i Tyrkia, Guiseppe Bernardini, fortalte på et bispemøte i Roma i 1999 at en muslimsk leder i Tyrkia hadde sagt til ham: «Takket være deres demokratiske lover vil vi invadere dere. Takket være våre religiøse lover vil vi dominere dere.»
Vest-Europa har tatt imot arbeidsinnvandrere fra islamske land i over 50 år, og de siste 10 årene har store mengder flyktet fra krig og fattigdom. Politikerne har trodd – eller regnet med – at innvandrerne ville sette så stor pris på det samfunnet de kom til at de ville legge vekk sine gamle verdier og omfavne våre. Noen har gjort det, andre ikke.
Noen har reist hit for å spre islamske verdier og politiske idealer. De har skaffet seg god utdannelse og søkt stillinger der de kan påvirke samfunnet. De integrerer seg – på overflaten men ikke verdimessig. De har et politisk mål. De kommer med små krav som hver for seg ser uskyldige ut: egne bønnerom på skolen, gå ut av klasserommet for å be på de faste tidene, bruke niqab på universitetet, hijab til politiuniform eller når man er dommer, nekte å håndhilse på lærere og rektor og forvente at de skal følge islamsk skikk, av samme grunn var det noen som nektet å håndhilse på Dronningen og Kronprinsen, som begge jenket seg.
Yusuf al-Qaradawi sa det sånn på Qatar TV i juli 2007: «Jeg regner med at islam vil erobre Europa uten bruk av sverd eller vold. Det vil skje gjennom dawa [forkynnelse] og ideologi.» Charlie Weimers, svensk medlem av EU-parlamentet, beskriver utfordringen vi står overfor slik: «Konstitusjonene våre er som skrevet i stein, men meningen må ligge i folks hjerte.» «Network of Networks: The Muslim Brotherhood in Europe», 2021, s 3. Rapporten kan lastes ned gratis her:https://www.academia.edu/61634607/Network_of_Networks_The_Muslim_Brotherhood_in_Europe Den finnes også på svensk.
Weimers oppsummerer: MB fungerer som et nettverk av mennesker, knyttet sammen ved en felles ideologi. De jobber pragmatisk ved å inngå allianser der det er nyttig. De fremstår som moderate, mens målet er å få makt for å bygge en islams stat basert på sharia-reglene. Myndighetene i mange land har sett den moderate siden og inngått samarbeid med nøkkelpersoner, og bevilget store summer til organisasjonene deres. Én av dem, Islamic Relief, har fått over 40 millioner € fra EU. Noen land er blitt skeptiske fordi enkelte har frontet ekstreme synspunkter. Weimer anbefaler at EU stanser alle bevilgninger til Islamic Relief og samarbeidende organisasjoner (s 5).
Noen muslimer har uttrykt seg klart: Zahid Mukhtar sa på vegne av i Islamsk Råd Norge i 2004: «Som muslim er man underkastet muslimsk lov, og for muslimer står sharia over alle andre lover.»
I 2011 sa en norsk-pakistansk imam som hadde søkt Utdanningsdirektoratet om å drive grunnskole for 200 muslimske barn, at muslimer som ikke overholdt fasten under ramadan, burde halshugges.
I 2015 sa en imam i Central Jamaat-e Ahl-e Sunna i Oslo, en av Oslos største moskéer: «Muslimer ønsker at hele verden skal bli islamsk, ikke bare Norge. Islam er bra for menneskene.».
I 2016 var det 100 norske muslimer som hyllet en pakistaner som hadde drept en guvernør som forsøkte å bli kvitt dødsstraffen for blasfemi i Pakistan.
Demonstrasjonene for Hamas det siste halvåret med svært mange innvandrere er et tegn på at disse ikke verdsetter vår vestlige kultur. Avisen Dagen satte 20. juli søkelys på denne vår viktigste kulturelle utfordring ved å gjengi et foredrag av franske professoren Florence Bergeaud-Blackler fra 17. april i år. Den franske professoren sa at Det Muslimske Brorskapet arbeider for å opprette et kalifat i Europa, at de jobber i det skjulte med å rekruttere folk som deler verdigrunnlaget til MB.
Hennes norske kollega, professor i Midtøsten-studier, Bjørn Olav Utvik ved Universitetet i Oslo, feide det vekk og hevdet at hun «konstruerer et bilde av at det finnes en plan» og påsto at «det finnes ikke noe belegg for at det skulle finnes noe sånt.» Han sådde tvil om sin franske kollegas seriøsitet: «Når man hører «plan», tenker man jo gjerne at noen planlegger, og at det finnes et sentrum som koordinerer og driver det frem.» Underforstått: det er ikke noen som planlegger og driver det frem.
Han tar feil: Det finnes en plan og det finnes mange som planlegger og driver det frem.
Det Muslimske Brorskapets organisasjoner
Sentralt har Det Muslimske Brorskapet (MB) er toppleder, et hovedstyre med 14 medlemmer og en «shura-råd»; en lovgivende forsamling dannet av 30 medlemmer fra shura-råd i ulike land. Se John Guandolo: «Raising a Jihadi Generation. Understanding the Muslim Brotherhood Movement in America», 2013. Guandolo arbeidet tidligere for FBI.
I Europa har MB stiftet flere organisasjoner: Federation of Islamic Organisations in Europe i 1989, den skiftet nylig navn til Council of European Muslims. European Council for Fatwa and Research ble stiftet i 1997 for å samordne juridiske krav. Året etter ble European Institute for Human Sciences stiftet for å trene opp imamer. I 1996 ble Forum of European Muslim Youth and Student Organisations stiftet. I 2005 ble European Forum of Muslim Women stiftet, primært for å støtte MBs krav om bruk av hijab. («Network of Networks» s 35 ff).
EU har gitt støtte til flere av disse, og til andre organisasjoner som har en tilknytning til MB, som The Islamic University of Gaza, til Muslim Association of Ireland for et prosjekt kalt «Sharia-based Community Approach to prevent and fight contemporary forms of Radicalization leading to home-grown terrorism in the EU». Når EU har bevilget penger til et prosjekt som bygger på sharia-reglene, viser det at EU ikke har forstått at sharia-reglene støtter det som normalt regnes som terror. Se kap o9 om jihad i Reliance of the Traveller:
Når prosjektet formelt skal «hindre og motarbeide radikalisering», viser det at EU ikke har skjønt at islamske organisasjoner bruker dobbelt-tale. En annen bevilgning som viser at EU ikke har skjønt dette, er støtten til et annet «anti-radikaliserings-prosjekt» kalt «Saffron». Her rettferdiggjøres jihad, og MB hvitvaskes. Like uforståelig er støtten til et islamofobi-arbeid knyttet til den tyrkiske tenketanken SETA – som er knyttet til president Erdogan. Weimers har gjort et svært viktig arbeid med å få dette frem i lyset.
Det Muslimske Brorskapets planer
Det finnes i hvert fall fire planer. Den som vel må regnes som hovedplanen, heter «Mot en verdensomspennende strategi for islamsk politikk» og er fra 1982, kjent som «Prosjektet». Den ble funnet av politiet ved en razzia hos en av de ledende muslim-brødrene i Europa i november 2001, som del av etterforskningen etter 11. september-terroren, og offentliggjort i 2005. Rapporten finnes her: .
Plan 1: «Prosjektet».
Innledningen slår fast at dette er en «global visjon om en verdensomspennende strategi for islamsk politikk [eller «politisk islam»]. Lokal islamsk politikk vil bli utarbeidet i de forskjellige regionene i samsvar med retningslinjene.» Planen har 12 punkter, hvert av dem med kjennetegn, prosedyrer og oppdrag. Målet er uttrykt som «Å vie oss til å etablere en islamsk stat», punkt 5. Planen tar opp kunnskaps-innhenting, motivering av muslimer, det å forene internasjonalt engasjement med fleksibilitet på lokalt nivå, engasjere seg politisk, samarbeide bredt med islamske grupper basert på et felles ideologisk grunnlag, infiltrere muslimske organisasjoner, gå langsomt frem: ikke utfordre ikke-islamske myndigheter/politikere for kraftig – da dette kan slå tilbake, gi støtte til islamsk misjonsvirksomhet (dawa) og bevegelser engasjert i jihad, bruke moderne kommunikasjon, og driv selvkritikk og evaluering av politikken for å forbedre den.
I tillegg er én sak nevnt spesielt: «Vedta den palestinske saken som en del av en verdensomspennende islamsk plan, med en politisk plan og ved hjelp av jihad, siden den fungerer som hjørnesteinen i renessansen til den arabiske verden i dag. .. Forberede fellesskapet av troende for jihad for å frigjøre Palestina. …» (pkt 11). Mer nedenfor.
Jeg fokuserer videre på situasjonen i USA og bygger på Guandolos bok. Planene ble funnet under ransakning hos en av MBs ledere i 2004:
Plan 2: «Metodene for dawa» (muslimsk misjonering) er fra 1989. Her heter det: «Fasene for den islamske bevegelsen ble fastsatt av profeten Muhammad (fvmh), og kan sammenfattes slik: Dawa (muntlig misjon), organisering, trening, fredelig motstand, migrasjon, og væpnet konflikt.» Målet er at sharia-loven skal etableres i hvert samfunn. Om siste fase heter det:
«Muslimene i Amerika har ikke noe valg. De må fortsette å kjempe til siste åndedrag, enten til oppdraget er utført eller at de har gått ut av denne verden som martyrer.» Det presiseres noe viktig om misjonering: Når man prøver å omvende noen til islam, skal man fortelle om profetens liv – men uten å ta opp revolusjonen (voldelige sider). Først må de nye erklære trosbekjennelsen og love lydighet til Allah alene. Her ser vi at MB er en revolusjonær organisasjon, og at man lyver til nye folk – for å få dem med.
Plan 3 er en 5-fase-plan for å ta makten i et land, udatert. Fase 1: Etablere et lederskap i det stille. 2: Gradvis bli mer synlig på den offentlige arena. Opparbeide sympati for muslimenes sak. Danne en skygge-regjering med hovedoppgave å påvirke politikken i landet i islamsk retning. 3: Opptrappingsfase. 4: Åpen politisk konfrontasjon med myndighetene. Internt: Våpentrening. 5: Ta makten.
Plan 4, «Et forklarende memorandum» fra 1991, er svært klargjørende. På første side understrekes det at: 1) dokumentet er godkjent av de styrende organer for MB i USA, 2) islam skal presenteres som en alternativ sivilisasjon, 3) målet er å etablere en islamsk stat, 4) hovedmetoden er å bosette seg, og 5) det islamske nettverket i USA er en del av MB.
«Bosetting»
Bosettingsprosessen kalles «en sivilisasjonsjihad-prosess»: Her heter det at islam – først og fremst gjennom MB – skal bli «del av landet», leve permanent der, være rotfestet i islams ånd, være aktive i samfunnet og med faste islamske organisasjoner. Man vil ødelegge samfunnet innenfra, og kjempe til seieren er vunnet, om så til døden, dvs man åpner for bruk av vold:
«Ikhwan [annet ord for MB, offisiell engelsk-språklig nettside: www.Ikhwanweb.com ] må forstå at arbeidet er en type stor jihad med mål om å eliminere og ødelegge den vestlige sivilisasjon innenfra, gjennom å «sabotere» det miserable huset de har, slik at Allahs religion blir gjort seierrik over alle andre religioner. Uten en klar forståelse av dette kan vi ikke klare utfordringen. Det er enhver muslims skjebne å utøve jihad og arbeide hvor han enn befinner seg inntil timen kommer, og det er ingen måte å unnslippe skjebnen på, unntatt de som viker unna. Men: Skulle mujahedin (muslimske krigere) og unnasluntrere være like?» Dette siste er hentet fra Koranen 39:9.
Det å etablere «islamske sentre» er en nøkkel-faktor i arbeidet. Det heter i planen at slike sentre skal ha samme rolle som moskéen i Medina spilte på profeten Muhammads tid. Islamske kilder viser at moskéen hadde nøkkel-rollen i samfunnet: Samlingssted for folket, opplæring i islams lære, et sted for bønn, et lager for mat og vann, våpen og ammunisjon, trening av krigere, planlegging av militære raid, utgangspunkt for angrep. I 2013 var det over 2.100 «islamske sentre» i USA, i samtlige 50 stater. Det heter i memorandumet; forkortet sitat:
«Senteret skal være «aksen» for bevegelsens arbeid, «balansesenteret», basen der vi utdanner oss og utruster bataljonene – i tillegg til å være et bønnested. På denne måten vil senteret være spiren for et islamsk samfunn. Senteret skal være som en bikube som gir søt honning. Det skal være et sted å studere, hvor familiene kan samles, kurser, seminarer, sport, skoler, sosiale klubber, barnehager, kvinnemøter, ungdomsmøter, men også kontor for politisk arbeid, lage aviser, blader, bøker og videoer. Kort sagt: Senteret skal bli «Åstedet for dawa» (misjon). Det bør bli «operasjonsrom» for planlegging, overvåkning og ledelse. Når vi har slike sentere over hele landet, kan vi si at vi er på vei til bosetning av landet.»
Memorandumet lister så opp organisasjonene som arbeider for Brorskapet i Nord-Amerika, og det var 30 stykker. NB i 1991. Nå er det nok flere.
Hamas i USA
«Prosjektet» viser at frigjøringen av Palestina er en nøkkel-sak. Hamas ble opprettet for dette formålet i 1987. Kort tid etter gav Brorskapet sentralt ordre til nasjonale avdelinger om å opprette en «Palestinakomité» i hvert land. Hensikten var å støtte Hamas på tre måter: med folk, med penger, gjennom mediene.
Brorskapet i USA opprettet «U.S. Palestine Committee», denne besto av tre organisasjoner: «Occupied Land Fund», «Islamic Association for Palestine» og «United Association for Studies and Research». Noe senere ble CAIR opprettet; «The Council on Americal Islamic Relations» for å være Hamas’ politiske arm i USA.
En av dem som stiftet CAIR, Omar Ahmad, viste ingen beskjedenhet da han på USAs nasjonaldag i 1998 bekjentgjorde målene, religiøst og politisk: «Islam er ikke i Amerika for å være likestilt med andre trossystemer, men for å bli dominerende. .. Koranen bør være den høyeste autoriteten i Amerika og islam den eneste aksepterte religionen på jorden.». Publisert i Argus Newspaper, Fremont, CA, 4. juli 1998.
Dokumentene som ble funnet i 2004, viste at «Occupied Land Fund» hadde skiftet navn til «Holy Land Foundation» og overført 12 mill $ til Hamas, som USA i 1995 hadde klassifisert som terrororganisasjon. Dermed ble det en stor rettsak og flere av lederne ble dømt til lange fengselsstraffer.
Universitetet i Oslo
Professor Utvik, med Midtøsten som spesialfelt, sa til avisen Dagen 20. juli at han «har brukt mye tid i Egypt og møtt mange muslimbrødre… og lest deres programmer». Hvis han likevel ikke har visst om planene jeg har omtalt over, og at noen «driver det frem», har muslimbrødre greid å lure ham grundig. Da har han hatt store kunnskapshull, og studentene hans har blitt feil-informert gjennom mange år. Jeg håper universitetet får øynene opp for hvilke verdier Det Muslimske Brorskapet står for, og hvordan de arbeider i Europa og USA, og tar opp den kulturelle utfordringen Vesten står overfor.
Like viktig er det at politikerne i Norge – over hele fjøla – våkner. Valget i 2025 bør være en god anledning til å reise debatten.
Dag T. Elgvin, Svelvik
