Palestinske journalister bærer kister med navn og flagg i Ramallah 7.11.2023, i protest mot at kolleger er blitt drept i Gaza-krigen. Israel anfører at flere palestinske journal­ist­er er med i terror­organisasjoner som Hamas og Islamsk Jihad. Foto: Nasser Nasser / AP / NTB.

Når 60 (!) medie- og menneske­retts­organisasjoner går sammen om å kreve at EU legger samarbeids­avtalen med Israel på is og i stedet innfører sanksjoner, viser de rådende medie- og presse­organer at de fullstendig har abdisert fra sitt uavhengige informasjons­oppdrag og i stedet er blitt rene aktører. Med dette har de i realiteten lagt ned sin virksomhet.

Det er angivelig Reportere uten grenser (RSF) og Komiteen for beskyttelse av journalister (CPJ) som går i bresjen for kravet forut for EUs utenriks­minister­møte torsdag denne uken. Organisasjonene anklager Israel for massedrap på journalister på Gaza-stripen og har fått med seg de såkalte menneske­rettighets­organisasjonene på laget.

Blir aktiv part i saken

Vel, dette er kjente toner, men denne monotone musikken er det per definisjon opp til ulike politiske retninger og tilhørende interesse­grupper å spille, inklusive såkalte ideelle organisasjoner, herunder alle dem som påberoper seg menneske­rettig­heter i kamp mot et eller annet – i dette tilfellet Israels rett til å overleve som stat i en verdensdel der landet er omringet av fiender som vil jevne den israelske stat med jorden og utrydde jødene for godt.

Det er intet mindre enn tragisk, men ikke uventet, at presse­organisasjoner og medier går på denne limpinnen og totalt misforstår sin oppgave, som først og alltid fremst er å dekke det som faktisk skjer foran og i kulissene, i dette tilfellet i krigen i Midtøsten.

Tar det fra sidelinjen

At journalister blir drept i krig, er en selvfølge dersom de befinner seg midt i stridens geografiske kjerne og flammehav, beskutt fra alle kanter. Slikt skjedde langt oftere før enn i dag, den gang avisene faktisk sendte folk ut i krigen(e); det gjør de stort sett ikke lenger på våre bredde­grader. Her brukes andre, mindre farlige og mer bekvemme metoder. Du vet, internett etc. …

Dagens godt betalte journalister i vestlige land drar sjelden direkte inn i krigen, de holder seg et stykke utenfor, slik vi ser for eksempel i Ukraina, som vel å merke er en helt annen type krig enn den i Gaza. På selve Gaza-stripen opererer svært få av «våre» journalister. De fleste som henter bilder herfra, er såkalte frilansere og leilighets­journalister, mange av dem uten faste oppdrag, men ofte med lokal tilknytning. Og ære være dem for dét; uten dem ville vi ha visst langt mindre enn tilfellet er om hva som faktisk foregår.

«Våre» journalister følger som oftest nøye med fra sidelinjen, som fra Tel Aviv eller et grense­område, rimeligvis et stykke unna begiven­hetenes sentrum. Og her får de sine varer, om ikke direkte eksklusivt. Og så kan de dandere varene og vinkle stoffet derfra, ut fra egne preferanser, slik vi ser flere ganger daglig i for eksempel NRK.

Og dette segmentet blir selvsagt sjelden skutt (skjønt visse unntak finnes alltid). Slikt er det i det store og hele de forannevnte som utsetter seg for, som regel for langt dårligere betaling.

Mister all troverdighet

Når et utall av journalist­foreninger menger seg med interesse­organisasjoner som for lengst har valgt Hamas og palestinernes side i utryddelses­krigen mot Israel, har de begått en form for åndelig mytteri mot egen misjon. Uten å være noen part i saken har de aktivt valgt side og fortsetter sin jobb med dette utgangspunkt. Heretter skal de altså dekke Israel-krigen ut fra et ønske om å påføre landet sanksjoner og påvirke EU til å gjennomføre dem. Da er de blitt rene aktører som ikke lenger har noen fornuftig arbeids­oppgave rent informasjons­messig, annet enn som politiske influensere og propagandister.

Vi har sett dette lenge – ja, i flere tiår nå –: avviklingen av den objektive og dels inter­subjektive journalistikken i favør av rollen som aktiv deltaker i strids­spørsmålene mediene i navnet er satt til å dekke så upartisk som mulig. Heretter kan de faktisk like gjerne bare slutte å dekke kriger og fæle begiven­heter, for med denne bastante stilling­tagen mister pressen og media all troverdighet.

Følger makten

I Vesten er mediene og pressen for lengst blitt maktens forlengede arm, slik vi ser det fremstå i Norge, der hovedstrøms­mediene og Espen Barth Eide spiller finstemt på lag.

Og ellers er det bare å kaste all yrkes­stolthet og presse­etikk og la følelsene råde under parolen «Boikott Israel – de bedriver massedrap på journalister».

Skaff antistoffer mot woke: Kjøp Roger Scrutons bok!

Ytringsfriheten er under angrep. Abonner på frie og uavhengige Document.