Tidligere forsvarssjef og pensjonert general Sverre Diesen, nå forsker ved Forsvarets forsknings­institutt (FFI). Foto: Ole Berg-Rusten / NTB.

Som tittelen antyder, kan jeg like godt først som sist medgi at det er utfordrende å omtale tidligere forsvarssjef Sverre Diesen i saklige vendinger.

Det har noe med hans provoserende skråsikre og arrogante form å gjøre. Den har ikke avtatt med årene, til tross for at han har tatt systematisk feil i så godt som alle viktige spørsmål når det gjelder norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk siden årtusenskiftet. Det skal faktisk godt gjøres å bomme så konsekvent som Diesen har gjort.

Og det har trolig noe å gjøre med at han, til tross for dette, merkelig nok fortsatt brukes av media som orakel og sannhetsvitne med hensyn til alt som har med Forsvaret å gjøre. Det sier riktignok kanskje mer om norske medier enn om Diesen, og trolig noe om hvor lett vi forveksler stjerner og striper med kunnskap og alminnelig sunn fornuft.

Jeg har vært i tottene på Diesen helt siden jeg tillot meg å skrive en kronikk i Aftenposten i 2004 hvor jeg kritiserte de urealistiske sikkerhetspolitiske forutsetningene som ble lagt til grunn for Forsvarsreformen i 2000, og dermed også Sverre Diesen, som var en av Forsvarsreformens viktigste premissleverandører.

Jeg skrev blant annet at «Forsvarsreformen og avviklingen av store deler av vårt Forsvar var et vågespill med vår sikkerhet», fordi det forutsatte at «Russland var på vei til stabilt demokrati», at «Norge ikke lenger var strategisk viktig», at «krig i Europa kunne utelukkes i overskuelig fremtid» og «at USA uansett ville komme oss til unnsetning».

Lenge var lykken bedre enn forstanden, men dessverre fikk jeg rett. Og ikke bare delvis rett. Jeg fikk dessverre rett på absolutt alle punkt.

Russland var ikke på vei til demokrati, men på vei til et mer totalitært og autokratisk styresett. Norge er, med vår geopolitiske beliggenhet og våre olje- og gassressurser, blitt strategisk viktigere enn noensinne. USA beveger seg i isolasjonistisk retning og viser seg å være en usikker og uforutsigbar alliert å basere landets sikkerhet på. Og den eksistensielle krigen er tilbake i Europa med full tyngde.

Vi er for alle praktiske formål i krig med vår stormaktsnabo i øst, samtidig som store deler av det norske forsvaret er lagt ned som en følge av Forsvarsreformen, militærfaglige rådgivere som Sverre Diesen og uansvarlige politikere.

At forutsetningene for Forsvarsreform 2000 var grunnleggende feil, ble omsider bekreftet i Forsvarskommisjonens rapport i 2023, men først etter Russlands invasjon av Ukraina. Problemet er bare at det vil ta minst 12–15 år å gjenoppbygge Forsvaret, samt at verdifull kompetanse og flere titalls milliarder er tapt i sanerte baser og fullt brukelig utstyr i mellomtiden.

Diesen har ikke bare tatt feil med hensyn til at krig i Europa kan utelukkes og at Forsvaret i stor grad kan avvikles. Han har tatt feil også på en rekke andre vesentlige områder som har fått store negative konsekvenser for Forsvarets struktur og oppbygning.

Han påsto blant annet at det har funnet sted et militærteknologisk paradigmeskifte som har redusert behovet for landmakt og bakkestyrker. Erfaringene fra Afghanistan viste imidlertid noe ganske annet. De viste at overlegen teknologi kan bidra til å vinne slag, men at det er soldater («boots on the ground»), kampvilje og evne til å tåle tap som til syvende og sist vinner kriger.

Vestlig militærteknologi kom rett og slett til kort for primitive AK-47-er og hjemmelagde veibomber. Verdens ledende militærmakt, USA, med det mest avanserte som vestlig militærteknologi kunne frembringe, ble kastet på hodet ut av Taliban etter 21 års krigføring. Altså det stikk motsatte av hva Sverre Diesen brukte som argument for å avvikle verneplikten og legge ned den norske Hæren og hele mobiliseringsforsvaret.

I disse dager er Diesen ute og rir igjen, denne gang i et intervju i Civita og med en artikkel i Forvarets Forum, hvor han plutselig er utnevnt til USA-ekspert.

Diesen mener å vite at «Trump er farligere enn Putin», og at han «absolutt er i stand til å påføre det vestlige forsvars- og sikkerhetssamarbeidet ubotelig skade, både militært og med hensyn til politisk troverdighet.»

Ikke nok med dét. Diesen mener at vi «i et gitt tilfelle ikke kan ha tillit til et USA ledet av politikere som går til angrep på både uavhengige domstoler og en fri presse, og som knapt kan åpne munnen uten å røpe at de er like kunnskapsløse som de er vulgære.»

Til det siste er det nærliggende å spørre Diesen: Dersom det er slik at vi ikke kan stole på USA i ett og alt og til enhver tid, noe jeg og enkelte andre har advart om i flere år, hvordan kan han da argumentere for å gjøre norsk sikkerhet fullstendig avhengig av samme USA? Isolasjonismen i amerikansk utenrikspolitikk er ikke noe nytt fenomen.

Og når Diesen beskriver USAs domstoler som «uavhengige» og amerikansk presse som «fri» og Trump som «like kunnskapsløs som han er vulgær», blottlegger Diesen både sin egen manglende kunnskap om amerikanske politikk og sin egen vulgære tilnærming til de faktiske forhold.

Som en avsluttende refleksjon over fenomenet Diesen er det vanskelig å komme utenom å slå fast at mennesker med agenda og autoritet ikke nødvendigvis har spesielt høy integritet og ydmykhet for sunn fornuft og erfaringsbasert kunnskap. De kan likevel ha stor påvirkningskraft og påføre samfunnet stor skade.

Sånn sett sliter jeg med å si hvem som er farligst av Trump, Putin og Sverre Diesen. Jeg tror jeg ville rangert dem i omvendt rekkefølge.

Øystein Steiro Sr.

Vaktmester