Store deler av Det demokratiske så vel som Det republikanske partiet i USA mener dét. Neocons som Donald Rumsfeld, Dick Cheney og Richard Perle har vært i godt selskap med neolibs som Obama, Clintons og Nancy Pelosi.

Det er haukene i amerikansk politikk. De ønsker å opprettholde en USA-ledet, «regelbasert» liberal verdensorden. Noen vil hevde at den i realiteten er mer basert på amerikansk militærmakt enn på folkerett og internasjonalt anerkjent regelverk.

Det mener ikke Høyre og Arbeiderpartiet og deres respektive tenketanker, Civita og Tankesmien Agenda. Forestillingen om en liberal regelbasert verdensorden har vært styrende for så vel venstre- som høyresiden i norsk politikk de siste tre tiårene.

Det er ikke urimelig at et lite og strategisk utsatt land som Norge søker tilflukt i folkeretten og internasjonale institusjoner som FN, for om mulig å redusere presset fra stormaktene og unngå å bli objekt for deres interesser.

Men det kan være grunn til å stille spørsmål ved hvor smart det er å gjøre egen sikkerhet så til de grader avhengig av USA, et USA som har tatt på seg rollen som «verdenspoliti» og har vært mer eller mindre involvert i kriger kontinuerlig siden 2. verdenskrig.

Det kan dessuten være grunn til å stille spørsmål ved den rollen Norge har tatt som hjelpestat for de mange USA-ledede intervensjonene, også under fjerne himmelstrøk. Det er vanskelig å se at dette har tjent norske interesser, selv om det har vært lite debatt om det i Norge.

I USA er det imidlertid stadig flere som stiller spørsmål ved amerikansk intervensjonisme. Store deler av det amerikanske elektoratet er lei av de endeløse krigene. Og dét er faktisk også mange land utenfor USA og Europa.

Det gjelder ikke bare Russland og Kina. Det gjelder BRICS-landene, Gulf-statene, så godt som hele Midtøsten og stort sett alle de alliansefrie landene og hele det globale sør. Det gjelder så godt som hele resten av verden utenfor OECD-området. Det er noe vi i Norge bør ta inn over oss.

Det kommer med all tydelighet frem i synet på krigen i Ukraina. Det er få land utenfor NATO som støtter USA og EUs krigføring i Ukraina. Og bortsett fra den politiske eliten i USA er store deler av den amerikanske grasrota lei av USAs uendelige kriger og USAs tiltatte rolle som verdens politimann.

Stadig flere mener det er grunn til å stille spørsmål ved en USA-ledet liberal verdensorden og det globale politiske og økonomiske systemet som har utviklet seg siden 2. verdenskrig. For det er langt fra liberalt. Det gagner slettes ikke alle. Og det bidrar i liten grad til fred.

Formelt er idealene både liberale og storstilte; internasjonal rettsorden, frihandel, økonomisk vekst, globalt samarbeid, fred, demokrati og menneskerettigheter. Det lyder bra!

Reelt sett og avkledd det retoriske fernisset er det en konstruksjon for å ivareta USAs strategiske interesser og globale hegemoni snarere enn for å ivareta universelle verdier. Og noen vil føye til at det først og fremst er en konstruksjon som tjener de multinasjonale selskapene og de store fondene, samt den globale politiske elitens interesser.

Den USA-ledede globale verdensorden har i hvert fall ikke bidratt mye til fred i verden. Snarere tvert imot.

USA har stort sett vært permanent i krig siden 2. verdenskrig. Fra Koreakrigen og Vietnamkrigen til nyere og langvarige kriger som i Irak og Afghanistan, har USA gang på gang intervenert i andre lands affærer, nå senest i Ukraina, og det lenge før Russlands invasjon i 2014.

Det dreier seg om mer enn et tyvetalls kriger. De har gjerne blitt begrunnet med ønsket om å spre demokrati og menneskerettigheter. Men de har stort sett endt med store sivile tap, enorme humanitære lidelser, «failed states» og en folkevandring fra Midtøsten til Europa som verden tidligere ikke har sett maken til.

Afghanistan fremstår som det foreløpig siste eksemplet på mislykket amerikansk og vestlig intervensjonisme. Så godt som alle krigene USA har vært involvert i siden 2. verdenskrig, bortsett fra krigen i Kuwait, har endt med tap og amerikansk tilbaketrekning. Når amerikanerne går lei, reiser de rett og slett bare hjem igjen.

Når det gjelder utenrikspolitikken i USA, er det den stigende misnøyen med de uendelige krigene, amerikansk intervensjonisme og med globaliseringspolitikken, som Trump har fanget opp.

Grasrota er ikke motstandere av internasjonalt samarbeid. Men de synes ikke noe om at arbeidsplassene deres blir eksportert til Kina og andre lavkostland. Den amerikanske arbeiderklassen har ikke hatt reallønnsvekst på over 35 år.

Og verken Trump eller Trump-velgerne er motstandere av NATO. De er lei av de uendelige krigene. For det er de som må betale prisen. Det er deres sønner og døtre som blir sendt hjem i body bags fra de mange krigene i fremmede land på andre kontinenter.

Det er dårlig forstått i Norge, også av de mange selvoppnevnte norske USA-«ekspertene». Og det er dårlig forstått at den såkalt liberale verdensorden, som Norge har gitt sin fulle tilslutning til, både militært og diplomatisk, vanskelig kan sies å ha vært noen suksess.

Det er ikke bare fred, demokrati og menneskerettigheter som har vært salderingspost. Folkeretten, den internasjonale rettsorden og FN har vært lite verdt når det kommer til stykket. Det er åpenbart real- og maktpolitikken som regulerer forholdet mellom statene i internasjonal politikk.

Og mens frihandel og globalisering har ført til varespesialisering, økonomisk vekst i lavkostlandene og billigere importprodukter i Vesten, har det samtidig ført til store omfordelingseffekter og økt ulikhet, økt arbeidsløshet og redusert reallønnsvekst blant de brede lag av befolkningen i Vesten.

Det har dessuten ført til økt sårbarhet når det gjelder tilgangen til strategisk viktige råvarer og produkter, noe vi fikk en forsmak på under covid-krisen, da vi måtte skaffe oss dårlige munnbind fra Kina og dyre medisiner fra India.

Det påståtte ønsket om å spre demokrati og menneskerettigheter har ikke vært noen suksesshistorie. Det er i hvert fall ikke noe godt argument for en fortsatt USA-ledet regelbasert liberal verdensorden, noe Afghanistan er det foreløpig siste triste eksempelet på etter 21 års krigføring.

Og det er kanskje noe å tenke på for de tanketomme tenketankene Civita og Argument at mens «vår egen» fredsprisvinner Obama er den amerikanske presidenten som har bombet mest siden Vietnam-krigen, er faktisk Trump den presidenten som har bombet minst.

Det er flere ting en kan bekymres over når det gjelder Donald Trump, men jeg ville ikke vært bekymret hvis han fikk til fred i Ukraina og satte en stopper for den amerikanske intervensjonismen.

Øystein Steiro Sr.

Vaktmester