Da passasjerskipet Titanic på sin jomfrutur kolliderte med et isfjell i Nord-Atlanteren og sank natta mellom 14. og 15. april 1912, var dette en tragedie som gjorde stort inntrykk i samtida. Av de rundt 2200 menneskene om bord døde omkring 1500. Katastrofen ble også et forvarsel om et langt større havari for nesten hele Europa.

Bare to år seinere ble det europeiske kontinentet kastet ut i en svært blodig krig, første verdenskrig. På mange måter har Europa fortsatt ikke helt kommet seg etter denne meningsløse tragedien, mer enn hundre år seinere.

Det kan være fristende å se på dagens svake og utmattede Europa, som daglig oversvømmes av innvandrere fra sør, som en slags multikulturell Titanic. Hvis man tenker seriøst over denne analogien, kommer man til den konklusjon at dagens Europa faktisk er mye verre enn Titanic.

Europa er jo et kontinent med hundrevis av millioner innbyggere, ikke bare et par tusen passasjerer. Men la oss fokusere på et annet aspekt av sammenligningen.

Reaksjonstid er den tida det tar fra du oppfatter faresignalene og bestemmer deg for hva du skal gjøre, til du begynner å reagere eller handle. Hvis du kjører bil eller sykler, hvor lang tid tar det fra du oppdager en potensiell kollisjon til du reagerer ved å bremse eller endre kjøreretning for å unngå en kollisjon?

For et friskt menneske er normal reaksjonstid i trafikken vanligvis et par sekunder. Denne tida kan bli betydelig lengre hvis du er trøtt, uoppmerksom eller beruset.

Da utkikkspostene på Titanic endelig fikk øye på isfjellet foran dem, slo de straks alarm. Kvartmesteren forsøkte raskt å endre kurs. Det var dessverre for seint, så skipet traff isfjellet og sank likevel. Reaksjonstida til mannskapet på Titanic fra de oppdaget en potensiell katastrofe, kan imidlertid måles i sekunder.

Titanic hadde radio, eller trådløs telegraf, om bord. Dette var en ny teknologi på det tidspunktet, og ble brukt til å tilkalle hjelp da kollisjonen var et faktum. Teknologi som kunne ha blitt brukt til å oppdage isfjellet på forhånd, som sonar eller radar, ble derimot utviklet i årene etter forliset til Titanic.

Da Titanic sank i 1912 var dette en ulykke. Kanskje holdt de for høy fart, i et område der de kunne møte isfjell, men de var også uheldige.

Sammenlign dette med dagens multikulturelle Titanic. Vestlige makteliter har ikke bare hatt dager, uker eller måneder på seg til å endre kurs. De har hatt flere generasjoner på seg til å endre kurs for å unngå en katastrofe, men de nekter fortsatt å gjøre det.

I flere tiår har mange mennesker forsøkt å slå alarm, men er blitt ignorert, latterliggjort eller brakt til taushet. Noen av dem som har ropt varsko, har blitt angrepet verbalt, juridisk eller fysisk.

Den herskende eliten betrakter alle advarsler som tegn på hat og isfjellfobi. Isfjellet er angivelig fullt av velsmakende kebab, og kanskje kan det være bra for økonomien og betale for fremtidige pensjoner. De som bestemmer, ser ut til å ha et aktivt ønske om å treffe isfjellet.

Selv bilførere som er beruset av alkohol eller andre rusmidler, vil av og til endre kjøreretning, rett og slett fordi de ikke klarer å holde samme retning over lengre tid.

Vestlige ledere oppfører seg imidlertid ikke som fyllekjørere. De har holdt stø kurs mot isfjellet kontinuerlig i mer enn et halvt århundre. Hvis hele den vestlige verden har beveget seg i samme retning i 50 eller 60 år, er dette da bare et uhell?