¹¹ Vokt deg så du ikke glemmer Herren din Gud og forsømmer å holde budene, lovene og forskriftene hans som jeg pålegger deg i dag. ¹² Når du spiser og blir mett, når du bygger fine hus og bosetter deg i dem, ¹³ når ditt storfe og småfe øker i tall, når du får mengder av gull og sølv og hele din eiendom vokser, ¹⁴ vokt deg da så du ikke blir hovmodig og glemmer Herren din Gud, han som førte deg ut av Egypt, ut av slavehuset. ¹⁵ Han ledet deg gjennom den store, uhyggelige ørkenen med giftslanger og skorpioner, et tørstende land uten vann. Han lot vannet strømme for deg fra harde fjellet. ¹⁶ Han lot deg spise manna i ørkenen, en mat som dine fedre aldri hadde kjent til. Alt dette gjorde han for å ydmyke deg og prøve deg og så gjøre vel mot deg til slutt.

¹⁷ Du kan si i ditt hjerte: «Det er min egen kraft og min sterke hånd som har skaffet meg denne rikdommen.» ¹⁸ Men husk Herren din Gud, for det er han som gir deg kraft til å vinne rikdom. Slik vil han stå ved pakten som han inngikk med dine fedre, slik han gjør også i dag.

5. Mosebok 8, 11–18

Navnet vingårdssøndag viser til Jesu lignelse om arbeiderne i vingården (Matteusevangeliet, kapittel 20) og handler om kallet til å arbeide i Guds rike på jorden.

Hovedbudskapet denne dagen er at Kristi tjenere ikke skal tenke at de har krav på takk eller belønning fra Herren. Tvert imot skal vi væpne oss med tjenerens beskjedne grunninnstilling: «Dette er bare min simple plikt.»

Men lignelsen om de onde vingårdsarbeiderne som drepte vingårdsmannens tjenere og til sist også sønnen hans, har nok først og fremst en adresse til visse grupper i Israel i Jesu samtid, men den bør også leses som advarsel til alle som ikke bærer Guds rikes frukter. Og da er vi kommet til en av de andre tekstene for i dag, den som er hentet fra 5. Mosebok: advarselen om å glemme Guds bud.

I går startet NRK opplesing av Landsloven fra 1274. Det hele fant sted foran Stortinget. Som vi forstår har den 750-årsjubileum i år, sammen med Kristenretten som feirer 1000 år. Det er veldige dimensjoner over disse feiringene, både i innhold, men også med tanke på arbeidet bak.

Middelalderens lovgivere oppfattet seg nemlig som noe mer enn vanlige fyrster og regenter, de visste de arbeidet for Herren, noe innledningen til Gulatingsloven tydelig viser.

Det første som møter oss i Gulatingsloven, forløper til Kristenretten av 1014, er et påbud om å bøye oss mot øst og be til den hellige Kristus om godt år og fred, og om at vi må holde landet vårt trygt og landsherren vår hellig. Han være vår venn og vi hans og Gud venn til alle. Som Ole Petter Erlandsen, forfatter av boka 1024, skriver: Nasjonen skulle bygges, ikke legges øde, og landet skulle ikke lenger være utsatt for herjing og vold.

Opphavet til lovene våre er et bibelsk verdensbilde og et kristent idégrunnlag. Lovgiverne var innforstått med at arbeidet innebar et stort ansvar, men også en stor glede og forventning. Vissheten om at de var et redskap for Ham, gjorde arbeidet lettere, det de gjorde mot sine medmennesker, det gjorde de mot Jesus selv.

Derfor ble det naturlig å forby drap på barn. Kvinner ble likestilt med menn og slaveriet ble gradvis avskaffet. Troen på Gud og det å holde hans bud var ikke et politisk program, men når du ser kjærlighetens Gud i dine medmennesker, så blir lovgivningen deretter, som da Magnus Lagabøter innførte almisseplikt overfor arbeidsuføre og barn.

I uka som gikk presenterte regjeringen sine planer med abortloven. De vil utvide grensen for selvbestemt abort til uke 18 i svangerskapet. Og som familieminister Kjersti Toppe sier til avisen Nationen:

Å øke ukene kan i neste omgang bety selvbestemt abort inntil uke 22.

Jeg synes det er skremmende at det allerede nå er stemmer som ønsker en utvidelse til uke 22 og hele svangerskapet.

I går ble altså Landsloven lest opp i sin helhet, og den feires. Men legg merke til at den ikke feires som en forlengelse av menneskers tro på en Gud som innstendig ber oss om ikke å glemme hans bud. Det er ikke så ofte du høre noen nevne kristendommen som inspirasjon for middelalderens lovgivning og vår sivilisasjon. Men én ting er sikkert. Våre første kristne lovgivere ville aldri ha godtatt hverken dagens abortlov, eller en utvidelse av den. De ville sett på vår liberale politikk som et tegn på dypt moralsk forfall.

Det er vanskelig å se hvorfor våre lovgivere skal stoppe en ytterligere utvidelse av dagens abortlov. Det er ingen grunn til å tro at vi er bedre mennesker enn de som levde i antikken og Norge i førkristen tid, teknologisk utvikling medfører ikke en moralsk forbedring.

Vi lever altså i en tid der våre lovgivere ikke bare har glemt Gud, men der vi er også blitt hovmodige. Våre ledere sier åpent at Gud er blitt overflødig, at de selv oppfatter seg som moralens utgangspunkt. Men vi vet at det ikke vil ende godt. Den kjente politiske tenkeren Alexis de Tocqueville så det tydelig da han besøkte USA på begynnelsen av 1800-tallet. Han forutså at demokratiet slik vi kjenner det ville gå under den dagen flertallet opphevet sannheten og ga seg selv rollen som det normative utgangspunktet.

Det er interessant å se hvordan flertallet i dagens Norge lar seg lede av mennesker som avviser Gud og som er uten vilje til å kjempe for det vi vet er av det gode. Men å si nei til Gud innebærer også at vi sier nei til hans velsignelser og ja til barbariet. Historiker Halvor Tjønn skriver i sin biografi om kong Olav Tryggvason at selv om vi i dag tar avstand fra metodene han brukte i kristningen av Norge, er «det svært få mennesker i Norge som vil leve i noen annet land enn det Olav Tryggvason var med å skape… et land tuftet på den kristne vestlige tankemåte».

Men det er dit vi er på vei. Spørsmålet er om vi virkelig ønsker å bo i et slikt land?