Det fine ved menneskene er at de fleste vet at de ikke skal lemleste, voldta eller drepe hverandre. Enkelte har likevel lyst, om ikke hele tiden, så i hvert fall av og til. Det vet imidlertid menneskene også, derfor har de skrevet ned disse viktige tingene i en lovbok for å minne seg selv på at slikt gjør man tross alt ikke.

I noen land risikerer du veldig ubehagelige konsekvenser: giftsprøyte, elektrisk stol, galge, giljotin og uniformerte herrer som vil skyte deg. Det er for at man vil være helt sikker på at du ikke gjør sånne gale ting igjen.

I Norge synes vi at dét er altfor drastisk. Vi tror på både Jesus og humanismen. I løpet av de siste hundre årene har vi bare skutt noen få – og ellers nøyd oss med å klippe håret av slemme damer som bød seg frem for tyskerne (ett sted går tross alt grensen).

Vi er ikke engang tilhengere av fangehull, sånne mørke, litt kalde steder helt uten sofa og internett, der synderne pent måtte sitte og skamme seg til de ble snille. Men fengsler har vi. Massevis av fengsler.

Biblioteket i Oslo fengsel, avdeling A, bedre kjent som Botsen. Foto: Lise Åserud / NTB.

Siden stadig flere dømmes til fengsel, kan man undre seg over om fengslene er avskrekkende nok. Det er for eksempel helt slutt på at fangene må klare seg på vann og brød.

De får kjempegod mat, akkurat som på kafé. De slipper å ligge på en brisk. Nå har de ordentlige senger med myke madrasser og får til og med en ekstra dyne hvis de fryser, og de har skrivebord, pene bilder på veggen og stort vindu. Visste man ikke bedre, kunne man tro de var studenter som bodde på koselige hybler. De har bokhyller og tv og pc også. Akkurat som studenter.

Celle på Botsen. Foto: Lise Åserud / NTB.

Det eneste som skiller dem fra de snille menneskene, er at de ikke får nøkkel til døren sin; dén låses på utsiden. Ikke av en kjempediger og sterk kar med utestemme som liker å plage de innsatte, men av en grei mann i uniform som snakker hyggelig med fangene, ja, han er helt sikkert på fornavn eller forsiffer med dem. Det lyder jo ikke så avskrekkende, hvis man tenker seg om.

Disse fengselsfuglene, som man gjerne kaller innsatte litt spøkefullt, får også spille fotball og bordtennis nesten så mye de vil, og de har et eget rom der de kan kose seg med kjæresten eller kona si en gang i uken eller noe sånt – da ligger de jo nær landsgjennomsnittet for sex mellom ektefeller også.

Denne fangen får snekre litt på rommet sitt. Men koselig var det ikke på Botsfengselet i Oslo i 1904. Andre boller for de innsatte i dag. Med rosiner, til og med. Foto: Anders Beer Wilse / Norsk Folkemuseum.

Jo mer man tenker over det, dess mer minner fengslene om feriekolonier. Ja, noen fengsler er ikke fengsler engang, men hyggelige hus der de som soner, går helt fritt ut og inn, hugger ved, koker kaffe og har det gøy sammen. Det eneste de ikke får lov til, er å ta en tur på byen uten å spørre først.

I Norge truer man altså dem som skulle få lyst til å drepe og voldta, med at de i verste fall må bo på et koselig rom uten egen nøkkel. Når de har bodd der en stund og virker snille og greie, kan de søke om permisjon. Akkurat som soldater og nybakte foreldre.

Mange mennesker blir sinte og lei seg fordi fangene slipper ut på ferie. De mener at det ikke likner på straff i det hele tatt – ja, de innvender at det finnes borgere i dette landet som knapt har råd til tak over hodet, og som må klare seg med mager, vond kost og hullete strømper, enda de aldri har brutt en lov i hele sitt liv.

Aller sintest og tristest er de som har fått sine nærmeste ekspedert til en kirkegård av fanger som bor hyggelig og har tilgang til bordtennis, pokerlag og stadige permisjoner.

Det er besnærende å følge tankegangen deres. De har en sak. De er jo ofre selv, og da særlig de som rubriseres under «ofrenes etterlatte». Men da glemmer man dette med dør uten nøkkel og at det kan være fryktelig slitsomt å være fange i dag. Rommene er små, man har lett for å kjede seg, det serveres ikke brennevin. Man trenger simpelthen ferie for å komme seg. Vi i Norge har tross alt satt oss som mål å være best i verden på humanisme.

Celler på Botsen. Botsfengselet i Oslo er vårt eldste fengsel i bruk. Bygningen er fredet av Riksantikvaren. Foto: Lise Åserud / NTB.

Det er lett å glemme fangene. Få tenker noe særlig på dem. Det er en skam. For gjort er gjort, de døde er døde og de voldtatte voldtatt, nå har gjerningsmannen fått skjenn. Dét får da i humanismens navn holde!

Alle vet at en dom på for eksempel 21 års fengsel bare er en talemåte. Det er sånt dommere sier. Egentlig betyr det bare Fy skamme seg, du har vært kjempeslem, og nå må du sitte på rommet ditt en stund! En stund innebærer omtrent så lang tid som det tar før nettavisene slutter å skrive om saken.

Vi bør være stolte over at utenlandske kriminelle ønsker å sone i Norge. Vi nordmenn er foregangsmenn, vi tror på det beste i alle.

Derfor går det mordere og overgripere løs over hele landet – midt i soningsperioden – og får en sjanse til. Vi tretter dem ut. Uansett hvor mange ganger kniven hugger, kulene svirrer og blodet flyter, mister vi aldri troen på at neste gang går det bedre. Før eller siden blir selv de slemmeste snille. Dét er vi nesten helt sikker på.

Skal man lage omelett, må man knekke noen egg.

Kjøp «Mesteren og Margarita»! Du kan også kjøpe den som ebok her.

Kjøp Susanne Wiesingers bok «Kulturkamp i klasserommet»!  Du kan også kjøpe den som ebok.