For seksten måneder siden, i april 2023, lanserte jeg min kampanje for å bli USAs president. Partiet til min far og min onkel, partiet som jeg selv sverget troskap til lenge før jeg var gammel nok til å stemme.
Jeg deltok på mitt første Demokratiske landsmøte da jeg var seks år gammel, i 1960. Den gang var Demokratene forkjempere for grunnloven og borgerrettighetene. Demokratene sto mot autoritære styresett, mot sensur, mot kolonialisme, mot imperialisme og mot urettferdige kriger. Vi var arbeidernes parti, arbeiderklassens parti. Demokratene var partiet for åpenhet i forvaltningen og forkjemperen for miljøet. Partiet vårt var bolverket mot store pengeinteresser og bedriftsmakt. Tro mot sitt navn var det demokratiets parti.
Som dere vet, forlot jeg partiet i oktober, fordi det hadde fjernet seg så dramatisk fra de kjerneverdiene jeg vokste opp med. Det hadde blitt et parti for krig, sensur, korrupsjon, Big Pharma, Big Tech, Big Ag (agriculture, red.) og Big Money;
Da partiet forlot demokratiet ved å avlyse primærvalget for å skjule den sittende presidentens kognitive forfall, forlot jeg partiet for å stille som uavhengig kandidat. Hovedstrømmen i amerikansk politikk og journalistikk latterliggjorde avgjørelsen min. Konvensjonell visdom sa at det ville være umulig å komme på stemmeseddelen som uavhengig, fordi hver enkelt delstat har et uoverkommelig virvar av vilkårlige regler for innsamling av underskrifter. Jeg ville trenge over en million underskrifter, noe ingen presidentkandidat i historien noen gang hadde klart. Og så ville jeg trenge et team av advokater og millioner av dollar for å håndtere alle de juridiske utfordringene fra DNC (Democratic National Convention). Pessimistene sa at vi klatret opp en glassversjon av Mount Impossible.
Så det første jeg vil si, er at vi beviste at de tok feil. Vi gjorde det fordi vi under radaren til mainstream-mediene inspirerte en massiv uavhengig politisk bevegelse. Mer enn hundre tusen frivillige satte seg i sving i håp om at de kunne snu nasjonens tilbakegang. Mange jobbet ti timer i døgnet, noen ganger i snøvær eller stekende hete, og ofret familietid, personlige forpliktelser og søvn, måned etter måned, drevet av en felles visjon om en nasjon som skulle helbredes for sine splittelser. De satte opp bord i kirker og på bondemarkeder, og drev dør-til-dør-kampanjer. I Utah og New Hampshire samlet frivillige inn underskrifter i snøvær og overbeviste alle tilhengerne om å stoppe opp i kulden, ta av seg hanskene og skrive under, leselig, under en hetebølge i Nevada. En høy, atletisk frivillig fortalte meg muntert at han hadde gått ned 25 kilo ved å samle inn underskrifter i 117 Fahrenheits varme (ca. 47 °C). For å finansiere denne innsatsen, donerte unge amerikanere lunsjpengene sine, og pensjonister ga fra seg en del av trygden sin. Organisasjonen vår i 50 delstater samlet inn disse millionene med underskrifter, og mer til.
Ingen presidentkampanje i amerikansk politisk historie har noen gang gjort det. Derfor vil jeg takke alle de engasjerte frivillige og gratulere kampanjestaben som koordinerte denne enorme logistiske bragden. Det dere oppnådde, ble sett på som umulig. Dere bar meg opp det glassfjellet. Dere utrettet et mirakel. Dere oppnådde det alle ekspertene sa aldri kunne gjøres. Dere har min dypeste takknemlighet, og det kommer jeg aldri til å glemme. Ikke bare for det dere gjorde for valgkampen min, men for det dere ofret fordi dere elsker landet vårt. Dere viste alle at demokratiet fortsatt er mulig her. Det fortsetter å overleve takket være den idealistiske menneskelige energien som fortsatt blomstrer under en matte av forsømmelse og av offisiell og institusjonell korrupsjon.
I dag er jeg her for å fortelle dere at jeg ikke vil la innsatsen deres gå til spille. Jeg er her for å fortelle dere at jeg vil utnytte deres enorme prestasjoner til å tjene de idealene vi deler: idealene om fred, velstand, frihet, helse, alle de idealene som motiverte valgkampen min. Jeg er her i dag for å beskrive den veien fremover som dere har åpnet med deres engasjement og harde arbeid.
I et ærlig system tror jeg at jeg ville ha vunnet valget. I det systemet som min far og onkel trivdes i – et system med åpne debatter, med rettferdige primærvalg og med virkelig uavhengige medier som ikke var farget av statlig propaganda og sensur, og et system med upartiske domstoler og valgstyrer – ville alt ha vært annerledes. Meningsmålingene viste tross alt at jeg konsekvent slo alle de andre kandidatene, både i popularitet og i direkte oppgjør. Men jeg må dessverre si at selv om demokratiet kanskje fortsatt lever på grasrota, har det ikke blitt stort mer enn et slagord for våre politiske institusjoner, for våre medier, for vår regjering, og tristest av alt: for meg, for det Demokratiske partiet.
Under påskudd om å redde demokratiet satte Det demokratiske partiet seg fore å demontere det. I mangel av tillit til at deres kandidat kunne vinne et rettferdig valg i stemmeboksen, førte DNC en kontinuerlig juridisk krigføring mot både president Trump og meg selv. Hver gang våre frivillige leverte inn de ruvende eskene med underskrifter som var nødvendige for å komme på stemmeseddelen, trakk DNC oss for retten i delstat etter delstat i et forsøk på å slette deres arbeid og undergrave viljen til velgerne som hadde signert underskriftskampanjene. DNC satte inn DNC-allierte dommere for å kaste meg og andre kandidater ut av stemmeseddelen og for å kaste president Trump i fengsel. De arrangerte et fiktivt primærvalg som var rigget for å forhindre enhver seriøs utfordring mot president Biden. Da en forutsigbar forferdelig debattopptreden utløste et palasskupp mot president Biden, utnevnte de samme skyggeaktige DNC-agentene hans etterfølger, også uten valg. De innsatte en kandidat som var så upopulær blant velgerne at hun trakk seg i 2020 uten å ha vunnet en eneste delegat.
Både min onkel og min far elsket å debattere. De var stolte av sin evne til å gå i clinch med en hvilken som helst motstander i en kamp om ideer. De ville blitt forbauset over å høre om en presidentkandidat fra det Demokratiske partiet som, i likhet med visepresident Harris, ikke har stilt opp til et eneste intervju eller møte med velgerne uten manus på 35 dager. Hvordan skal folk kunne dømme når de ikke vet hvem de velger? Og hvordan kan dette se ut for resten av verden?
Min far og min onkel var alltid bevisste på USAs image i utlandet på grunn av vår nasjons rolle som mal for demokrati, forbilde for demokratiske prosesser og leder for den frie verden. I stedet for å vise oss hennes substans og karakter, skapte DNC og dets medieorganer en popularitetsbølge for visepresident Harris basert på ingenting. Ingen politikk, ingen intervjuer, ingen debatter, bare røyk og speil og ballonger i et høyt produsert sirkus. Der, i Chicago, nevner en rekke demokratiske talere Donald Trump 147 ganger, bare på den første dagen. Hvem trenger en politikk når man har Trump å hate? På RNC-konventet ble president Biden derimot bare nevnt to ganger i løpet av fire dager.
Jeg gjør intervjuer hver dag. Mange av dere har intervjuet meg. Alle som spør, får intervjue meg. Noen dager gjør jeg så mange som ti. President Trump, som faktisk ble nominert og vant et valg, gjør også intervjuer daglig. Hvordan valgte Demokratene en kandidat som aldri har stilt opp i et intervju eller en debatt i løpet av hele valgperioden? Vi kjenner svaret. Den gjorde det ved å bruke myndighetsorganene som våpen. Den gjorde det ved å forlate demokratiet. Den gjorde det ved å saksøke opposisjonen og ved å frata amerikanske velgere stemmeretten.
Det som bekymrer meg mest, er ikke hvordan Det demokratiske partiet driver sine interne affærer eller fører sine kandidater. Det som bekymrer meg, er at man tyr til sensur, mediekontroll og bruk av føderale etater som politisk våpen. Når en amerikansk president samarbeider med, eller direkte tvinger, medieselskaper til å sensurere politiske ytringer, er det et angrep på vår helligste rett til ytringsfrihet. Og det er nettopp den retten alle våre andre konstitusjonelle rettigheter hviler på.
President Biden gjorde narr av Vladimir Putins 88 %-seier i det russiske valget, de bemerket at Putin og hans parti kontrollerte den russiske pressen og at Putin hindret seriøse motstandere i å stå på stemmeseddelen. Men her i USA hindret også DNC motstandere i å komme på stemmeseddelen. Og tv-kanalene våre avslører seg selv som partiorganer for Demokratene. I løpet av mer enn ett år i en valgkamp der jeg til tider hadde opp mot 20 prosent oppslutning, opprettholdt de DNC-allierte mediekanalene en nesten perfekt embargo mot intervjuer med meg. I løpet av sin ti måneder lange presidentvalgkamp i 1992 ga Ross Perot 34 intervjuer på mainstream-kanaler. I løpet av de seksten månedene som har gått siden jeg erklærte meg som kandidat, har ABC, NBC, CBS, MSNBC og CNN til sammen bare gitt to direkteintervjuer med meg. I stedet kjørte disse kanalene en kontinuerlig flom av medieslakt med unøyaktige, ofte nedrige, nedsettende karakteristikker og ærekrenkende bakvaskelser. Noen av de samme nettverkene samarbeidet deretter med DNC for å holde meg borte fra debattscenen.
Representanter for disse nettverkene er i dette rommet akkurat nå, og jeg vil bare bruke et øyeblikk på å be dere om å tenke over de mange måtene deres institusjoner har abdisert fra dette virkelig hellige ansvaret. Det er en fri presses plikt å beskytte demokratiet og alltid utfordre det partiet som sitter ved makten. I stedet for å innta denne holdningen, med en voldsom skepsis til autoriteter, gjorde deres institusjoner og medier seg til talerør og stenografer for maktens organer. Dere var ikke alene om å forårsake det amerikanske demokratiets forfall, men dere kunne ha forhindret det.
Det demokratiske partiets sensur av sosiale medier var i enda større grad en naken utøvelse av utøvende makt. Denne uken opprettholdt en føderal dommer, Terry Doty, det rettslige pålegget mot president Biden, og kalte Det hvite hus’ sensurprosjekt «det mest alvorlige bruddet på det første grunnlovstillegget i USAs historie». Hans tidligere 155 sider lange avgjørelse beskriver hvordan president Biden og Det hvite hus, bare 37 timer etter at han avla embetseden, der han sverget å opprettholde grunnloven, åpnet en portal og inviterte CIA, FBI, CISA, som er et sensurbyrå, sentrum for det sensurindustrielle komplekset, DHS, IRS og andre byråer til å sensurere meg og andre politiske dissidenter på sosiale medier …
Selv i dag får brukere som prøver å legge ut kampanjevideoene mine på Facebook og YouTube, meldinger om at dette innholdet bryter med fellesskapets standarder. To dager etter at dommer Doty avsa sin avgjørelse, denne uken, hadde Facebook fortsatt festet advarsler til en underskriftskampanje på nettet som oppfordret ABC til å inkludere meg i den kommende debatten. De sa at det bryter med deres fellesskapsstandarder.
Mainstream-mediene var en gang vokteren av det første grunnlovstillegget og demokratiske prinsipper, men har sluttet seg til dette systematiske angrepet på demokratiet. Mediene begrunner også sensuren med at de vil bekjempe feilinformasjon, men regjeringer og undertrykkere sensurerer ikke løgner, de frykter ikke løgner. De frykter sannheten, og det er den de sensurerer.
Jeg vil ikke at dette skal høres ut som en personlig klage, for det er det ikke. For meg er alt dette en del av en reise, og det er en reise jeg har meldt meg på. Men jeg er nødt til å komme med disse observasjonene fordi jeg tror de er avgjørende for at vi skal kunne gjøre det vi må gjøre som borgere i et demokrati, nemlig å vurdere hvor vi befinner oss i dette landet og hvordan demokratiet vårt fortsatt ser ut, og hvilke antakelser om USAs lederskap som finnes rundt om i verden. Er vi i dette landet virkelig fortsatt en rollemodell for demokratiet? Eller har vi gjort det til en slags vits?
Her er de gode nyhetene: Selv om mainstream-mediene nektet meg en kritisk plattform, har de ikke stengt meg ute. Det stengte ikke ned ideene mine, som særlig har blomstret blant unge velgere og uavhengige velgere, takket være de alternative mediene.
For mange måneder siden lovte jeg det amerikanske folk at jeg ville trekke meg fra valgkampen. Jeg ble en spoiler og endret valgresultatet, men jeg hadde ingen sjanse til å vinne. Innerst inne tror jeg ikke lenger at jeg har en realistisk mulighet til å vinne valget i møte med denne ubarmhjertige, systematiske sensuren og mediekontrollen. Derfor kan jeg ikke med god samvittighet be mine ansatte og frivillige om å fortsette å jobbe så mye, eller be giverne mine om å fortsette å gi penger når jeg ikke ærlig kan fortelle dem at jeg har en reell mulighet til å nå Det hvite hus. Dessuten viste meningsmålingene våre konsekvent at jeg ved å bli stående på stemmeseddelen i kampstatene sannsynligvis ville forære valget til Demokratene, som jeg er uenig med i de mest eksistensielle spørsmålene: sensur, krig og kroniske sykdommer.
Jeg vil at alle skal vite at jeg ikke avslutter kampanjen min. Jeg bare suspenderer den, og avslutter den ikke. Navnet mitt vil fortsatt stå på stemmeseddelen i de fleste delstater. Hvis du bor i en blå stat, kan du stemme på meg uten å skade eller hjelpe president Trump eller visepresident Harris. Det samme vil gjelde i røde delstater. Jeg oppfordrer dere til å stemme på meg.
Og hvis mange nok av dere stemmer på meg, og ingen av de store partienes kandidater får 270 stemmer, noe som faktisk er fullt mulig, viser meningsmålingene i dag at de står likt med 269 stemmer, og jeg kan tenkes å ende opp i Det hvite hus i et omstridt valg. Men i rundt ti delstater, der min tilstedeværelse ville være en ødeleggende faktor, kommer jeg til å fjerne navnet mitt, og jeg har allerede startet den prosessen og oppfordrer velgerne til ikke å stemme på meg.
Det er med en følelse av seier og ikke nederlag at jeg innstiller kampanjeaktivitetene mine. Jeg trodde ikke vi ville gjøre det umulige ved å samle inn en million underskrifter. Vi endret den nasjonale politiske samtalen for alltid. Kroniske sykdommer, ytringsfrihet, myndighetskorrupsjon og det å bryte vår avhengighet av krig, har flyttet seg til politikkens sentrum. Derfor kan jeg si til alle dem som har jobbet så hardt det siste halvannet året: Takk for en godt utført jobb!
Det var først og fremst tre store saker som drev meg til å stille til valg. Og det var disse sakene som fikk meg til å forlate Det demokratiske partiet og stille som uavhengig kandidat, og nå gi min støtte til president Trump. Sakene var ytringsfrihet, krigen i Ukraina og krigen mot barna våre.
Jeg har allerede beskrevet noen av mine personlige erfaringer og kamper med det statlige sensur-industrielle komplekset. Jeg vil si et par ord om krigen i Ukraina. Det militær-industrielle komplekset har gitt oss den velkjente tegneseriebegrunnelsen, slik de gjør med alle kriger. Og denne krigen er et edelt forsøk på å stoppe superskurken Vladimir Putin i å invadere Ukraina og hindre hans Hitler-lignende marsj gjennom Europa.
I virkeligheten er lille Ukraina en stedfortreder i en geopolitisk kamp som er initiert av de neokonservative i USAs ambisjoner om amerikansk globalt hegemoni. Jeg unnskylder ikke Putin for å invadere Ukraina. Han hadde andre alternativer, men krigen er Russlands forutsigbare svar. Det hensynsløse neokonservative prosjektet med å utvide NATO for å omringe Russland, er en fiendtlig handling. De godtroende mediene forklarer sjelden amerikanerne at vi ensidig gikk bort fra to mellomliggende atomvåpenavtaler med Russland og deretter plasserte kjernefysiske missilsystemer i Romania og Polen.
Dette er en svært fiendtlig handling, og Bidens Hvite Hus har gjentatte ganger avvist Russlands tilbud om å løse denne krigen på fredelig vis. Krigen i Ukraina begynte i 2014, da amerikanske agenter styrtet den demokratisk valgte regjeringen i Ukraina og innsatte en håndplukket pro-vestlig regjering. De innledet en dødelig borgerkrig mot etniske russere i Ukraina. I 2019 trakk USA seg fra en fredsavtale, Minsk-avtalen, som hadde blitt fremforhandlet mellom Russland og Ukraina av europeiske nasjoner. Og i april 2022 ønsket vi krig. I april 2022 sendte president Biden Boris Johnson til Ukraina for å tvinge president Zelenskyj til å rive i stykker en fredsavtale som han og russerne allerede hadde undertegnet. Russerne var i ferd med å trekke tropper ut av Kiev, Donbas og Luhansk. Og den fredsavtalen ville ha brakt fred til regionen og gjort det mulig for Donbas og Luhansk å forbli en del av Ukraina.
President Biden uttalte samme måned at hans mål med krigen var regimeskifte i Russland. Hans forsvarsminister, Lloyd Austin, forklarte samtidig at USAs formål med krigen var å utmatte den russiske hæren og svekke dens evne til å kjempe andre steder i verden. Disse målene hadde selvfølgelig ingenting å gjøre med det de fortalte amerikanerne om å beskytte Ukrainas suverenitet.
Ukraina er et offer i denne krigen, og det er et offer for Vesten – både Russland og Vesten. Siden den gang har vi tvunget Zelenskyj til å rive avtalen i stykker, vi har skuslet bort blomsten av ukrainsk ungdom. Så mange som 600.000 ukrainske barn og over 100.000 russiske barn, som vi alle burde sørge over, har dødd. Og Ukrainas infrastruktur er ødelagt.
Krigen har vært en katastrofe også for vårt eget land. Vi har allerede sløst bort nesten 200 milliarder dollar. Og dette er sårt tiltrengte dollar i samfunnene våre som lider over hele landet. Sabotasjen av Nord Stream-rørledningen og sanksjonene har ødelagt Europas industrielle base, som utgjør bolverket for USAs nasjonale sikkerhet. Et sterkt Tyskland med en sterk industri er en mye, mye sterkere avskrekkende faktor for Russland enn et Tyskland som er avindustrialisert og forvandlet til en forlengelse av en amerikansk militærbase.
Vi har presset Russland inn i en katastrofal allianse med Kina og Iran. Vi er nærmere randen av kjernefysisk konfrontasjon enn noen gang siden 1962. Og de neokonservative i Det hvite hus ser ikke ut til å bry seg i det hele tatt. Vår moralske autoritet og vår økonomi ligger i ruiner, og krigen har ført til fremveksten av BRICS, som nå truer med å erstatte dollaren som global reservevaluta.
Dette er en førsteklasses katastrofe for landet vårt. Etter den krigerske talen i Chicago i går kveld å dømme, kan vi anta at president Harris vil være en entusiastisk talsmann for dette og andre neokonservative militære eventyr. President Trump sier at han vil gjenåpne forhandlingene med president Putin og avslutte krigen over natten så snart han blir president. Bare dette alene ville rettferdiggjøre min støtte til valgkampen hans.
I fjor sommer så det ikke ut til at noen av kandidatene var villig til å forhandle frem en rask slutt på krigen i Ukraina, ta tak i epidemien av kroniske sykdommer, beskytte ytringsfriheten og våre konstitusjonelle friheter, fjerne selskapenes innflytelse fra våre myndigheter eller trosse de neokonservative og deres agenda for endeløse militære eventyr. Men nå har en av de to kandidatene gjort disse sakene til sine egne, og det har gått så langt at han har bedt om å få meg med i sin administrasjon. Jeg snakker selvfølgelig om Donald Trump.
Mindre enn to timer etter at president Trump med nød og neppe unngikk å bli myrdet, ringte Calley Means meg på mobiltelefonen. Jeg var i Las Vegas. Calley er uten tvil den ledende forkjemperen for mattrygghet, for jordfornyelse og for å få slutt på epidemien av kroniske sykdommer som ødelegger USAs helse og ruinerer økonomien vår. Calley har avslørt den snikende korrupsjonen i FDA, NIH, HHS og USDA som har forårsaket epidemien.
Calley hadde jobbet til og fra for kampanjen min og gitt meg råd om temaer helt fra begynnelsen. Disse temaene har vært mitt primære fokus de siste 20 årene. Jeg ble veldig glad da Calley fortalte meg at han også hadde vært rådgiver for president Trump. Han fortalte meg at president Trump gjerne ville snakke med meg om kroniske sykdommer og andre temaer, og utforske mulighetene for samarbeid. Så spurte han om jeg ville ta imot en telefon fra presidenten.
President Trump ringte meg noen minutter senere, og jeg møtte ham dagen etter. Noen uker senere møtte jeg igjen president Trump og hans familiemedlemmer og nære rådgivere i Florida. Og i en rekke lange, intense diskusjoner ble jeg overrasket over å oppdage at vi er på linje i mange viktige spørsmål. Og i disse møtene foreslo han at vi skulle slå oss sammen som et enhetsparti.
Vi snakket om Abraham Lincolns lag av rivaler. En slik ordning ville gjøre det mulig for oss å være uenige offentlig og privat, og om nødvendig voldsomt uenige om saker der vi er uenige, samtidig som vi kunne samarbeide om de eksistensielle spørsmålene der vi er enige. Jeg var en voldsom kritiker av mye av politikken under hans første regjeringsperiode, og det finnes fortsatt spørsmål og tilnærminger som vi er svært uenige om.
Men vi er på linje med hverandre i andre viktige saker, som å få slutt på evigvarende kriger, få slutt på epidemiene av barnesykdommer, sikre grensen, beskytte ytringsfriheten, oppklare selskapenes kontroll over reguleringsorganene våre og få de amerikanske etterretningstjenestene ut av propaganda, sensur og overvåking av amerikanerne og innblanding i valgene våre. Etter min første diskusjon med president Trump forsøkte jeg uten hell å innlede lignende diskusjoner med visepresident Harris, som nektet å møte meg eller i det hele tatt å snakke med meg.
Det er en hjerteskjærende avgjørelse for meg å suspendere kandidaturet mitt. Men jeg er overbevist om at det er det beste håpet for å få slutt på krigen i Ukraina, for å få slutt på epidemien av kroniske sykdommer som eroderer nasjonens livskraft innenfra, og for endelig å beskytte ytringsfriheten. Jeg føler en moralsk forpliktelse til å bruke denne muligheten til å redde millioner av amerikanske barn, fremfor noe annet.
I tilfelle noen av dere ikke skjønner hvor alvorlig tilstanden er for barns helse og kroniske sykdommer generelt. Jeg vil oppfordre dere til å se Tucker Carlsons nylige intervju med Calley Means og søsteren hans, doktor Casey Means, som var den beste i sin klasse ved Stanford Medical School. Dette er et spørsmål som berører oss alle langt mer direkte og presserende enn noe kulturkrigsspørsmål så vel som alle de andre spørsmålene som vi er besatt av og som river landet vårt fra hverandre. Dette er det viktigste spørsmålet. Derfor har det potensial til å bringe oss sammen. Så la meg fortelle litt om hvorfor jeg mener at det haster så mye.
I dag bruker vi mer penger på helsetjenester enn noe annet land i verden, dobbelt så mye som i Europa. Likevel har vi de dårligste helseresultatene av alle land i verden. Vi ligger på 79. plass når det gjelder helseresultater, bak Costa Rica, Nicaragua, Mongolia og andre land. Ingen har en kronisk sykdomsbyrde som oss. Under covid-epidemien hadde vi det høyeste antallet døde av alle land i verden. Vi hadde 16 % av covid-19-dødsfallene, selv om vi bare har 4,2 % av verdens befolkning.
CDC sier at det er fordi vi er verdens sykeste folk. Vi har den høyeste kroniske sykdomsraten på jorden, og den gjennomsnittlige amerikaneren som døde av Covid, hadde i gjennomsnitt 3,8 kroniske sykdommer. Så dette var mennesker som hadde immunsystemkollaps, som hadde mitokondriell dysfunksjon. Og ingen andre land har noe lignende. To tredjedeler av alle voksne og barn i USA lider av kroniske helseproblemer. For femti år siden var tallet under 1 %. Så vi har gått fra 1 % til 66 %. I USA er nå 74 % av amerikanerne overvektige eller fete, inkludert 50 % av barna våre. For 120 år siden ble overvektige sendt på sirkus. Det fantes kasusrapporter om dem; fedme var nesten ukjent. I Japan er fedme blant barn 3 %, mot 50 % hos oss.
Her har halvparten av amerikanerne prediabetes eller diabetes type 2. Da min onkel var president, da jeg var gutt, fantes det i praksis ikke ungdomsdiabetes. En barnelege så bare ett tilfelle av diabetes i løpet av sin 40–50 år lange karriere. I dag er ett av tre barn som kommer inn på kontoret hans, diabetiker eller prediabetiker, og mitokondriesykdommen som forårsaker diabetes, forårsaker også Alzheimer, som nå klassifiseres som diabetes. Og det koster landet mer enn militærbudsjettet vårt hvert år. Det har vært en eksplosjon av nevrologiske sykdommer som jeg aldri så som barn. ADD, ADHD, taleforsinkelse, språkforsinkelse, Tourettes syndrom, narkolepsi, ASD, Asperger, autisme. I år 2000 var autismefrekvensen 1 av 15. Nå er autismeraten hos barn 1 av 36, ifølge CDC. Ingen snakker om at 1 av 22 barn i California har autisme, og at 77 % av barna våre er for uføre til å tjenestegjøre i det amerikanske militæret.
Hva er det som skjer med landet vårt, og hvorfor er ikke dette i overskriftene hver eneste dag? Det er ingen andre land i verden som opplever det. Dette skjer bare i USA. Og for øvrig har det ikke skjedd noen endring i diagnostisering, som industrien av og til liker å si at det ikke har skjedd noen endring i screening. Dette er en endring i forekomsten. I min generasjon, sytti år gamle menn, er oddsen 1 av 10.000. Og i mine barns generasjon, 1 av 34 … Jeg gjentar, i California, 1 av 22. Hvorfor lar vi dette skje? Hvorfor lar vi dette skje med barna våre? De er det mest verdifulle vi har i dette landet. Hvordan kan vi la dette skje med dem?
Omtrent 18 % av amerikanske tenåringer har fettleversykdom. Det er én av fem. Da jeg var barn, rammet den sykdommen bare eldre alkoholikere i et sent stadium. Kreftfrekvensen skyter i været hos unge og gamle. Kreft blant unge voksne har økt med 79 %, og én av fire amerikanske kvinner bruker antidepressiva, 40 % av tenåringene har en psykisk diagnose, 15 % av high school-elevene bruker Adderall, og en halv million barn bruker SSRI-preparater.
Så hva er årsaken til denne lidelsen? Jeg vil nevne to syndere. Den første og verste er ultrabearbeidet mat. 70 % av amerikanske barns kosthold er ultraprosessert, det vil si industrielt fremstilt på fabrikk. 70 % av disse matvarene består først og fremst av bearbeidet sukker, ultraprosessert korn og frøoljer. Laboratorieforskere, hvorav mange tidligere jobbet for sigarettindustrien, som kjøpte opp alle de store matvareselskapene på 1970- og 80-tallet. De satte tusenvis av forskere til å finne opp nye kjemikalier for å gjøre maten mer avhengighetsskapende. Og disse ingrediensene fantes ikke for hundre år siden, mennesker er ikke biologisk tilpasset til å spise dem. Hundrevis av disse kjemikaliene er nå forbudt i Europa. Men de er allestedsnærværende i amerikanske bearbeidede matvarer.
Den andre synderen er giftige kjemikalier i maten, medisinene og miljøet. Plantevernmidler, tilsetningsstoffer i maten, legemidler og giftig avfall gjennomsyrer hver eneste celle i kroppen vår. Disse angrepene på våre barns celler og hormoner er ubarmhjertige. Og for å nevne bare ett problem: Mange av disse kjemikaliene øker østrogennivået. Fordi små barn får i seg så mange av disse hormonforstyrrende stoffene, kommer amerikanske jenter nå i puberteten i alderen 10 til 13 år, noe som er seks år tidligere enn for jenter i 1900. Vårt land har den tidligste puberteten av alle kontinenter på jorden. Og nei, dette er ikke på grunn av bedre ernæring. Dette er ikke normalt. Brystkreft er også østrogendrevet og rammer nå 1 av 8 kvinner. Vi masseforgifter alle våre barn og voksne.
Med tanke på den alvorlige menneskelige årsaken til denne tragiske epidemien av kronisk sykdom: Det virker nesten frekt å nevne skaden den gjør på økonomien vår, men jeg vil si at den lammer landets finanser. Da min onkel var president, brukte landet vårt null dollar på kroniske sykdommer. I dag går nesten alt av offentlige helseutgifter til kroniske sykdommer, og det er dobbelt så mye som militærbudsjettet, og det er den raskest voksende budsjettposten i det føderale budsjettet. Kroniske sykdommer koster mer for økonomien som helhet, minst 4 billioner dollar, fem ganger så mye som militærbudsjettet vårt. Og det er en 20 % ulempe for alt vi gjør og alt vi streber etter. Fattige og minoritetsgrupper lider uforholdsmessig mye.
Folk bekymrer seg for DEI eller fordommer av noe slag. Dette overgår alt annet. Vi forgifter de fattige, vi forgifter systematisk minoriteter over hele landet. Industriens lobbyister har sørget for at mesteparten av matkupongordningen, rundt 70 % av matkupongene, og 70 eller 77 % av skolelunsjen, består av bearbeidet mat. Det er ingen grønnsaker. Det er ingenting du vil spise. Vi forgifter de fattige innbyggerne. Og det er derfor de har den høyeste kroniske sykdomsbyrden av alle demografiske grupper i landet vårt, og den høyeste i verden. Den samme næringsmiddelindustrien drev lobbyvirksomhet for å sikre at nesten alle landbrukssubsidier går til råvareavlinger som er råstoffet til den bearbeidede næringsmiddelindustrien. Denne politikken ødelegger småbruk og ødelegger jordsmonnet vårt.
Vi gir omtrent åtte ganger så mye i subsidier til tobakk som vi gjør til frukt og grønnsaker. Det gir ingen mening hvis vi ønsker et sunt land. Den gode nyheten er at vi kan endre alt dette, og vi kan endre det veldig, veldig raskt. For å få til dette, må vi gjøre tre ting: For det første må vi få bukt med korrupsjonen i helsevesenet. For det andre må vi endre insentivene i helsevesenet. Og for det tredje må vi inspirere amerikanerne til å bli friske igjen. 80 % av NIH-stipendene går til folk som har interessekonflikter. Dette er menneskene … praktisk talt alle som Joe Biden nettopp utnevnte til et nytt panel ved NIH for å bestemme mat-anbefalinger … de er alle mennesker som er fra industrien eller fra selskapene som produserer bearbeidede matvarer. De bestemmer hva amerikanerne får høre er sunt: anbefalingene i matpyramiden, hva som går til skolelunsjprogrammene våre, hva som går til matkupongprogrammene, de er alle korrupte og konfliktfylte individer.
Disse byråene, FDA, USDA, CDC, er alle kontrollert av gigantiske kommersielle selskaper. 75 % av FDAs finansiering kommer ikke fra skattebetalerne. De kommer fra legemiddelindustrien. Og farmasiledere, konsulenter og lobbyister går inn og ut av disse byråene. Med president Trumps støtte skal jeg endre på det. Vi skal bemanne disse byråene med ærlige forskere og leger som ikke er finansiert av industrien. Vi skal sørge for at forbrukernes, legenes og pasientenes beslutninger er basert på upartisk vitenskap. Et sykt barn er det beste for legemiddelindustrien. Når amerikanske barn blir syke med en kronisk tilstand, blir de satt på medisiner hele livet.
Tenk deg hva som skjer når Medicare for eksempel begynner å betale noe som koster 1500 dollar i måneden. Det blir anbefalt for barn helt ned i seksårsalderen på grunn av en tilstand, fedme, som kan forebygges og som knapt nok eksisterte for hundre år siden. 74 % av amerikanerne er overvektige. Kostnaden hvis alle disse får reseptbelagte legemidler, er 3 billioner dollar i året. Dette er et legemiddel som har gjort Novo Nordisk til det største selskapet i Europa; det er et dansk selskap. Den danske regjeringen anbefaler det ikke. I stedet anbefaler de en kostholdsendring for å behandle fedme, i tillegg til mosjon. I vårt land gjelder anbefalingen nå barn helt ned i seksårsalderen. Novo Nordisk er det største selskapet i Europa, og så godt som hele selskapets verdi er basert på prognosene for Ozempic som skal selges til USA.
Og vi har matlobbyen. Vi har et lovforslag for Kongressen i dag som støttes av Det hvite hus, støttet av visepresident Harris og president Biden, for å tillate dette å skje. Denne klausulen på tre billioner dollar kommer til å ruinere landet vårt. For en brøkdel av dette beløpet kan vi kjøpe økologisk mat til alle amerikanske familier, tre måltider om dagen, og eliminere diabetes helt og holdent.
Vi skal få sunn mat tilbake i skolelunsjen. Vi skal slutte å subsidiere de verste matvarene med landbrukssubsidiene våre. Vi skal få giftige kjemikalier ut av maten vår. Vi skal reformere hele matsystemet. Og til det trenger vi et nytt lederskap i Washington, for dessverre står både Demokratene og Republikanerne i ledtog med de store matvareprodusentene, Big Pharma og Big Ag, som er blant DNCs største donorer.
Visepresident Harris har ikke uttrykt noen interesse for å ta opp dette problemet. Fire nye år med demokratisk styre vil fullføre konsolideringen av selskapenes og fagforeningenes makt, og det er våre barn som kommer til å lide mest. Jeg begynte å engasjere meg i kroniske sykdommer for 20 år siden, men ikke fordi jeg valgte eller ønsket det. Det var et spørsmål som burde ha stått sentralt i miljøbevegelsen, og som jeg egentlig ble pådyttet. Jeg var en viktig leder på den tiden. Men det ble ignorert av alle institusjonene, inkludert de frivillige organisasjonene som skulle ha beskyttet barna våre mot giftstoffer. Det var et spørsmål om foreldreløse barn, og jeg har en svakhet for foreldreløse barn. Jeg så generasjoner av barn bli sykere og sykere. Jeg hadde 11 søsken og 7 barn selv. Jeg var bevisst på hva som skjedde i klasserommene deres og med vennene deres. Jeg så syke barn, disse skadede barna i den generasjonen, nesten alle var skadede, og ingen med makt så ut til å bry seg eller legge merke til det.
I 19 år ba jeg hver morgen om at Gud ville sette meg i stand til å få slutt på denne katastrofen. Krisen med kroniske sykdommer var en av de viktigste grunnene til at jeg stilte til valg som presidentkandidat, sammen med å få slutt på sensuren og krigen i Ukraina. Det er grunnen til at jeg har tatt den hjerteskjærende beslutningen om å innstille valgkampen og støtte president Trump. Denne beslutningen er smertefull for meg på grunn av de vanskelighetene den påfører min kone, mine barn og mine venner, men jeg er sikker på at det er dette jeg har bestemt meg for å gjøre, og den vissheten gir meg indre ro, selv når det stormer.
Hvis jeg får sjansen til å løse krisen med kroniske sykdommer og reformere matproduksjonen vår, lover jeg at vi i løpet av to år vil se den kroniske sykdomsbyrden reduseres dramatisk. Vi skal gjøre amerikanerne friske igjen. I løpet av fire år vil USA være et sunt land. Vi vil være sterkere, mer motstandsdyktige, mer optimistiske og lykkeligere. Jeg kommer ikke til å mislykkes i å gjøre dette.
Til syvende og sist ligger fremtiden, uansett hvordan den blir, i Guds hender, i de amerikanske velgernes hender og i president Trumps hender. Hvis president Trump blir valgt og holder sitt ord, vil den enorme byrden av kroniske sykdommer som nå demoraliserer og ruinerer landet, forsvinne. Dette er en åndelig reise for meg. Jeg kom frem til avgjørelsen gjennom dyp bønn, gjennom hardnakket logikk, og jeg spurte meg selv hvilke valg jeg måtte ta for å maksimere sjansene mine til å redde USAs barn og gjenopprette folkehelsen.
Jeg følte at hvis jeg takket nei til denne muligheten, ville jeg ikke kunne se meg selv i speilet og vite at jeg kunne ha reddet livet til utallige barn og reversert dette landets kroniske sykdomsepidemi. Jeg er 70 år gammel. Jeg har kanskje et tiår på meg til å være effektiv. Jeg kan ikke forestille meg at en president Harris vil tillate meg eller noen andre å løse disse alvorlige problemene.
Etter åtte år med president Harris vil enhver mulighet for meg til å løse problemet være utenfor min rekkevidde for alltid. President Trump har sagt til meg at han ønsker at dette skal bli hans ettermæle. Jeg velger å tro at han denne gangen vil gjennomføre det. Sønnen hans, hans største donorer, hans nærmeste venner – alle støtter dette målet. Det vil være et vanskelig offer for min kone og mine barn å bli med i Trump-kampanjen, men det er verdt det hvis det finnes en liten sjanse for å redde disse barna.
Det eneste som til syvende og sist kan redde landet vårt og barna våre, er at vi velger å elske barna våre mer enn vi hater hverandre. Det er derfor jeg lanserte kampanjen min, for å forene Amerika. Min far og onkel satte et så varig preg på nasjonen vår, ikke så mye på grunn av noen spesiell politikk som de fremmet, men fordi de var i stand til å inspirere til dyp kjærlighet til landet vårt og styrke vår følelse av oss selv som et nasjonalt fellesskap som holdes sammen av idealer.
De var i stand til å sette sin kjærlighet inn i vanlige amerikaneres intensjoner og hjerter, og til å forene en nasjonal populistisk bevegelse av amerikanere – svarte og hvite, latinamerikanere, byborgere og folk på landsbygda. De inspirerte til hengivenhet, kjærlighet og store forhåpninger, og en kultur av vennlighet som fortsatte å stråle ut blant amerikanerne fra deres minne.
Det var i den ånden jeg drev valgkampen min, og det er den jeg har tenkt å ta med meg inn i president Trumps valgkamp. I stedet for hets og polarisering vil jeg appellere til de verdiene og målene vi kan oppnå hvis vi ikke går i strupen på hverandre. Det mest samlende temaet for alle amerikanere er at vi alle elsker barna våre. Hvis vi alle står sammen om dette nå, kan vi endelig gi dem den beskyttelsen, helsen og fremtiden de fortjener. Tusen takk til dere alle!
Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson som papirbok eller som ebok!
