Tiden for vårens vakreste eventyr har for lengst annonsert sin ankomst. For like sikkert som jul, påske og 17. mai innfinner seg, har på ny de såkalte skeive gjennom Pride-parade markert sin legning med hoiing og høye hurrarop gjennom gatene i urbane strøk. Enhver får være som de er – ingen skal hetses for sine seksuelle preferanser, men jeg har mange ganger lurt på hvor denne enorme trangen til egenmarkering og selvforherligelse kommer fra.
At det oppstår diskusjoner, er vel ikke det minste rart, sett i relasjon til denne nye form for «terror» og trakassering som vanlige folk som tar til motmæle, blir utsatt for. Vi husker alle en situasjon i Ålesund der rådmannen forbød flagging mens et i utgangspunktet mindretall laget så mye spetakkel at kommunestyret snudde (her er det nærliggende å etterlyse folk med ryggrad, eventuelt mangel på sådan). Noe lignende hendte, så vidt jeg kan erindre i farta, et sted i Sogn/Sunnfjord også. I en herværende storavis i Oslo takket (så langt jeg har fått med meg) en ansatt nei til å bruke pride-armbåndet; da ble han innkalt på teppet av sjefen. En elev ved en skole i Ålesund ble forhørt av læreren da han ikke rakte opp hånden for å støtte Pride (kilde: Foreldre.net 12/2024). Jeg får personlig det inntrykk at om du ikke vil med det gode, så skal du. Pride-flagget er som kjent blitt heist, og så firt, for så igjen å bli heist og teipet fast. Slikt gjør seg på tv, må vite. For å tekkes de skeive males nå gater i regnbuens farger mens små barn også skal indoktrineres. Indoktrinering er ikke alltid av det gode, noe vi har erfaring med fra tidligere. Måten de skeive breier seg på i det norske samfunnet, fremstår for meg som helt spesiell. Men å ta til motmæle kan være belastende, og derfor holder de som har andre meninger kjeft.
En kjent homofil sa i Dagsnytt 18 forleden at i stedet for å glede seg over alle pride-flaggene som kommer opp, fremkommer det stadig forbannelser og ergrelser over flagg som ikke blir heist.
I en lederartikkel i Fjordenes Tidende datert 04.07.2024 snakker redaktøren varmt om minoritetene våre og at det er viktig i ei tid som dette å tåle andre. En må òg tole å bli motsagt, uttaler redaktøren seg. Men hvor mange innlegg har vår lokalavis hatt som tillater seg å stille spørsmålstegn ved dette pride-hysteriet? Ikke et eneste, så vidt jeg har kunnet registrere. Grunnen er åpenbar – folk tør ikke ytre seg i en sak som dette, av redsel for å bli stigmatisert, noe som også kanskje burde interessere avisens redaktør. De av oss som husker litt tilbake i tid, bør ha in mente trakasseringen som ble en kjent politiker fra KrF til del da han nektet å delta i opptoget. Slikt bør være en privatsak uten å måtte stå skolerett. Vi må ta en kamp for minoritetene våre, står det å lese. Den kampen klarer særinteressene/minoritetene meget godt på egen hånd. Her er det både høylytte trussamfunn, islamitter, innvandrere, samer, skeive og homofile, lesbiske samt transer og surrogater etc. etc. Og om du trodde at galskapen var slutt med dette, så tro endelig om igjen. Nå bereder regjeringen grunnen for et tredje kjønn – jeg undres hvordan dét kommer til å se ut. Og om ikke alt går særinteressenes vei, kommer straks gråtekonene i diverse avisredaksjoner – NRK er intet unntak – på banen. Norsk lov gjelder for alle individ som oppholder seg i landet; så vidt jeg vet, er det her ikke gjort noe unntak. At samme lov tidligere har gjort skeive/homofile urett, kan godt hende, men det betyr ikke at en hel nasjon nå skal gå med bøyd hode resten av livet, uten å kunne mukke.
Men jeg har lurt på dersom vi beine skulle fare frem på samme måten som de skeive med pauker og reveljer hvert eneste år – gatelangs, og med et par politiske klovner (og som ikke våger å si nei, for ikke å bli stigmatisert), og som med fårete flir leder an i opptoget viftende med et eller annet omtrent som duskedamer i en amerikansk valgkamp. Det skulle bli litt av et ramaskrik, vil jeg tippe. Inntil videre får vi beine klare oss med vår felles festdag, som fremdeles er 17. mai.
Det har vært skrevet og opplyst mye om disse pride-flaggene som i år er både fjernet og brent – folk «øyer» seg og «vøyer» seg over slikt adferdsmønster. At folk irriterer seg, er forståelig.
La meg her fremstå som talsmann for noen av disse. Fra norske flaggstenger, og da spesielt på offentlige bygg, er det kun ett flagg som bør vaie, og det er det norske med sine rene farger i rødt, hvitt og blått.
Men så var det dette med å tåle å bli motsagt.
Helt på tampen tillater jeg meg et lite hjertesukk. Det pågikk en rettssak mot en sovende terrorcelle, i sin tid ankommet fra et ikke vennligsinnet land og som bare ventet på å angripe. Resultatet kjenner vi – to døde på London pub i Oslo samt mange sårede og fornærmede fra det skeive miljøet (juni 2022). Kanskje redaktøren nå kan komme med en forklaring til allmennheten om hvordan slikt «avåt» har kunnet få opphold her i landet. Redaktøren er i lederartikkelen rimelig bastant i sin omtale av høyrekreftene – han kommenterer både omkring Putin og en fransk politiker. At høyrekreftene har vind i seilene for tiden, er kanskje ikke så uventet når en ser på konsekvensen av religiøs og kulturell uhygge importert til europeiske land fra fjerne himmelstrøk. Jeg tillater meg derfor en siste replikk/påminnelse.
«Islamister, muslimer og venstre-ekstreme gjør livet vårt til et helvete. Høyreekstremismen er et stort problem, men når det gjelder det daglige jødehatet, er det islamister, sekulære muslimer og venstre-ekstremister som truer oss.» Slik formulerer sjefredaktøren i den tyske avisen Jüdische Allgemeine, Philipp Peyman Engel, seg (kilde: Document.no 02.07.2024). Kanskje kan redaktøren i Fj.T. ved neste korsvei også bruke litt tid på å kommentere denne ovenfor nevnte dødelige cocktail.
«Det finnes ingen fremtid for jøder i Frankrike», uttaler en rabbiner seg (kilde: Document.no 06.07.2024). En lagnad som dessverre er i ferd med å bre seg over store deler av den «siviliserte» verden. Det burde bekymre flere enn artikkelforfatteren.
Elling Bortne
