KrF-leder Olaug Bollestad omgitt av nest­lederne Ida Lindtveit Røse og Dag Inge Ulstein under partiets valgkamp­åpning i Oslo den 10. august 2023. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB.

Kristelig Folkeparti er i krise. Spørsmålet er om vi bør bli overrasket, partiet har nemlig i flere år prøvd å ri flere hester samtidig, noe som sjelden vil ende godt.

I utgangspunktet var KrF et parti der man var enige i verdi­spørsmål, som også ble oppfattet som kjerne­sakene, mens man var uenige i økonomisk politikk. Det ble hevdet at partiet derfor måtte forstås som et sentrums­parti, men allikevel borgerlig. Ikke fordi partiets medlemmer var uinteressert i økonomisk politikk, sosialismen ble kontant avvist, men fordi man ikke ville splitte partiet. Økonomisk politikk ble etter hvert en konflikt­linje man helst ikke snakket om, og man prøvde å løse utfordringen med vakre ord som neste­kjærlig­het og ønsket om et varmt samfunn. En løsning som i praksis innebar tilslutning til en stor offentlig sektor og høyt forbruk av offentlige midler til dem som ble definert som sårbare grupper.

I 2018 prøvde daværende parti­leder Knut Arild Hareide å løse denne konflikten da han tvang partiet til å velge enten venstre­siden eller høyre­siden som samarbeids­partner i fremtidig regjerings­samarbeid. Selv ønsket han et samarbeid med venstre­siden, men partiet sa etter en opprivende debatt nei til Hareide, og partiet fikk ny leder i Kjell Ingolf Ropstad. Mange trodde at valget av blå side også innebar en konservativ retning angående partiets tradisjonelle verdi­stand­punkt, men det viste seg ikke å holde stikk.

Utfordringen var at partiets venstre­side ikke hadde gitt opp, og at partiets blå side, med Olaug Bollestad i spissen fra 2021, var mer liberale enn de fleste var forberedt på, noe som innebar at det vokste fram nye konflikt­linjer som om mulig splitter partiet enda mer.

Verdispørsmålene har nemlig ikke samme klangbunn hos partiets ledelse som de en gang hadde. Nå omtales de som tapte slag partiet ikke bør kjempe for, og det preger også ledelsen. Da liberale Ida Lindtveit Røse i 2023 vant kampen om nest­leder­vervet, oppfattet mange det som spikeren i kista for partiets verdi­konservative fløy. Ida Lindtveit Røses konservative motstander, Jorunn Gleditsch Lossius, tapte nemlig ikke bare kampen om nest­leder­vervet, hun tapte også kampen om en plass i sentral­styret.

Men selv om det er klart for alle at dette innebærer politiske veivalg, er KrF et parti der man ikke offentlig diskuterer person og politikk. Konservative medlemmer som ikke blir valgt til verv, får alltid vite at deres konservative standpunkt ikke er et problem, det er alltid andre forhold som blir vektlagt. I KrF løses politisk uenighet med å henstille til parti­lojalitet. Samtidig som partiet stadig hevder at løsningen på sviktende oppslutning ligger i å endre partiets syn på tradisjonelle verdi­spørsmål, tar partiet sitt konservative grunn­fjell for gitt. Partiet som en stor organisasjon i Kristen-Norge ble viktigere enn politikken. Budskapet var alltid tydelig: Det var en kristen plikt å støtte KrF i verdikampen. Utfordringen var at tidligere klart definerte verdi­spørsmål ble erstattet med ulne slagord som neste­kjærlig­het, et samfunn med plass til alle og rett­ferdighet.

KrF ble stadig mer liberalt, og i 2022 ble abort­spørsmål­et aktualisert. Daværende parti­leder Olaug Bollestad gikk ut og sa at de som tar vanskelige valg, «aldri, aldri, aldri» vil bli møtt med fordømmelse fra henne og KrF. I forkant av Bollestads uttalelse hadde KrFU-leder Rasmus Hadle Bjuland sagt at han «har landet på at jeg ønsker å anerkjenne dagens abortlov og heller kjempe mot en utvidelse av dagens lov, der debatten nå står». Og når Olaug Bollestad i tillegg valgte å delta i pride-parade og på KrFs vegne ba om unnskyldning til landes skeive, ble partiets uhåndterlige konflikt­linjer synlige for alle.

Standpunkt som tidligere holdt partiet sammen, ble nå åpent utfordret, uten at det medførte en reell debatt. Budskapet var at i KrF var det plass til alle, uansett hvem du er, og det opplevdes som et stort paradoks at et parti som var opptatt av å riste av seg stempelet som en menighet, minnet stadig mer om nettopp dét. De politiske konflikt­linjene ble undertrykt, fellesskapet ble opphøyd, og det ble tatt for gitt at konservative aksepterte utviklingen.

Men politiske partier er ikke menigheter med plass til alle, og hva vi er vitne til, minner om det som fant sted i 1971 da den borgerlige regjeringen gikk av. Stats­minister Per Borten begrunnet oppløsningen av regjeringen med at det «var som å bære staur». Det ble for mye internt sprik til at regjeringen kunne reddes.

Dagens krise i KrF handler om langt mer enn personlige konflikter. Hva vi er vitne til, er et parti  i oppløsning på grunn av politiske uenigheter som aldri har blitt skikkelig drøftet og avklart. KrF er blitt et parti uten en samlende identitet og politisk plattform, der den viktigste funksjonen til medlemmer og velgere har blitt å ta vare på partiet som en arbeids­plass og karrierevei.

 

 

Ytringsfriheten er under angrep. Abonner på frie og uavhengige Document.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.