Det er vanskelig å holde tritt med nyhetene i Storbritannia om dagen. Knivangrep, det siste kjente i selveste Leicester Square i London mot en elleve år gammel jente for noen dager siden, opptøyer, fengslinger av mennesker som har delt innlegg på sosiale medier, og anklager om rasisme og islamofobi som sitter så løst at de er blitt dagligdags.
Likevel er det en rød tråd som går igjen: Storbritannia er blitt delt i to. Det er eliten, som skyver den muslimske innvandrerbefolkningen foran seg, mot det britiske folk. Britene skal finne seg i at landet er i ferd med å gå utfor stupet, og de som likevel sier ifra, blir stemplet som rasister og kastet i fengsel.
Ironien kunne ikke være mer grotesk: Storbritannias fengsler er overfylte, og derfor har den nye statsministeren, Keir Starmer, sluppet ut over 10.000 fanger før tiden. Men ikke før var det gjort, før opptøyene med påfølgende arrestasjoner fant sted, og nå var rettsvesenet raust med fengselsplasser: Rundt 700 menn har blitt pågrepet og allerede blitt gitt fengselsdommer etter at sakene deres fikk førsteprioritet.
Misforstå meg rett; mange av dem har utført vold og skadeverk som ikke kan unnskyldes, og som bør straffes. Likevel er det påfallende at det blir gitt forholdsvis lange dommer til mennesker som har begått mindre alvorlige lovbrudd enn voldsmenn med langt grovere rulleblad, som Lawson Natty, en attenåring som ble dømt til kun to år og åtte måneder i fengsel etter å ha vært med på machete-angrepet som tok livet til Gordon Gault (14), og som ble løslatt etter bare seks måneder.
Som kontrast har det blitt gitt dommer på flere år til folk som har benyttet sosiale medier til å oppmuntre til vold. Tyler Kay, 26, ble dømt til tre år og to måneder i fengsel for å ha oppmuntret til rasistisk hat på nett.
Dette er dessverre ikke et unikt eksempel.
Enda mer bekymringsverdig er arrestasjonene av mennesker som har delt og skrevet innlegg på sosiale medier, og blitt anklaget for å dele villedende informasjon, dog uten å være klar over det. Enn så lenge er ikke dette kriminelt i Storbritannia, for hvem vet med sikkerhet om det de har lest eller sett er hundre prosent riktig? Bernie Spofforth, en 53 år gammel kvinne fra Cheshire i England, ble arrestert i forrige uke fordi hun hadde delt en post på X som spekulerte i identiteten til drapsmannen som tok livet av tre skolejenter i Southport. Hun åpnet innlegget med «if this is true…», så det var rimelig tydelig at hun ikke var sikker i sin sak.
Konklusjonen er: Spekulasjoner på sosiale medier kan få store konsekvenser. Som i Sovjet eller Maos Kina fungerer slike arrestasjoner som eksempler: De er ment til å skremme folk fra å ytre seg. Free Speech Union, organisasjonen som ledes av journalisten Toby Young, assisterer Spofforth og sier på X at det er lite sannsynlig at hun blir siktet. Likevel er det en påkjenning å bli arrestert, særlig når man er et lovlydig menneske som ikke har direkte erfaringer med lovens lange arm.
#twotierkeir trender på sosiale medier
Hashtaggen #twotierkeir (to-nivåer-keir) dukket kjapt opp etter opptøyene. Det begynte å bli tydelig at rettssystemet ikke lenger opererer etter idealet til den romerske gudinnen Justitia – som dømte med bind for øynene. Etniske briter som kritiserer status quo, blir behandlet etter en annen standard enn etniske minoriteter. Da Palestina-demonstrasjonene sto på som verst, ble det sett gjennom fingrene med hatefulle, truende og antisemittiske holdninger som ble ropt ut i det offentlige rom, inkludert sosiale medier. Da enkelte briter – som vanligvis ikke driver med opptøyer i gatene – hadde fått nok av en utvikling de følte seg maktesløse overfor, ble det gjort rask prosess. Keir Starmer kalte dem «far right thugs» – bøller fra ytre høyre – og viste ingen forståelse for hvorfor det hadde gått så langt.
Det begynner å bli klart at myndighetene er livredde for at flere briter skal ta til motmæle. At totalitære regimer har benyttet slike metoder – fengsling, arrestasjoner og stadig strengere regler for ytringer – er gammelt nytt. Men at et moderne, vestlig demokrati som Storbritannia nå bruker sitt voldsmonopol på borgere – sin egen befolkning – som uttrykker sine synspunkter i sosiale medier, er intet mindre enn en demokratisk katastrofe.
Språket fra myndighetene er påfallende hardt. Folket skal tydeligvis skremmes til taushet, og via nyhetene får vi beskjed om at det er ansatt nye politibetjenter som skal overvåke sosiale medier. Er innholdet «hatefullt», skal det fjernes, og er det «hatefullt» men lovlig, skal det også fjernes, sa statssekretær Michelle Donelan. Ny lovgivning er allerede vedtatt for at dette kan gjøres.
Arrestasjonen av Spofforth er en «sterk påminnelse om farene ved å dele materiale uten å først verifisere innholdet», sa Sky News. «We will come after you», avsluttet Metropolitan Police-sjefen Mark Rowley i et intervju. De venstrevridde mediene som BBC og the Guardian løper selvsagt myndighetenes ærend, men også The Times og andre mer høyrelenende medier har fulgt den offisielle linjen i stor grad.
«Avskyelige Laurence Fox»
«Da Keir Starmer sa at voldelige oppviglere ville møte lovens fulle kraft, var det noen som mente at dette gjorde Labour-lederen til en forræder. Mennesker som den avskyelige Laurence Fox, en ubetydelig skuespiller og lederen for noe som heter The Reclaim Party», skrev The Scotsman på lederplass 6. august. Videre sier de seg helt enige med Starmer, og fremholder også Elon Musk (elitenes hatobjekt nummer én) og Tommy Robinson (kanskje enda mer foraktet) som mennesker som må slås hardt ned på.
Dette er selvfølgelig bekymringsfullt. For noen år siden ble USA fremholdt som et polarisert samfunn, der naboer ikke lenger hilste på hverandre fordi de sto på motsatt politiske side, men her i Storbritannia er potensialet til å gå enda lenger tilstede, fordi vi ikke har ytringsfrihet som en grunnlovsfestet rettighet.
Store navn som Elon Musk går det som regel bra med. Profilerte journalister som fortsatt tør å stikke hodet frem, som Brendan O’Neill, likeså. Rowan Atkinson, skuespilleren som skapte Mr Bean, er en kompromissløs tilhenger av ytringsfriheten, og påpekte for noen år siden da han talte til det britiske Underhuset at det ikke var privilegerte mennesker som han selv som risikerte noe ved å ytre seg fritt, men mennesker med en lavere profil:
«Mine bekymringer handler mindre om meg selv, og mer om de som er mer sårbare på grunn av sin lavere profil. Som mannen som ble arrestert i Oxford fordi han kalte en politihest homofil. Eller tenåringen som ble arrestert fordi han kalte scientologikirken en kult. Eller kafé-eieren som ble gitt en advarsel fra politiet for å vise bibelvers på en tv-skjerm.»
Uttalelsene minner oss også om at tilsynelatende vilkårlige arrestasjoner ikke er noe nytt i Storbritannia. Dette har ikke oppstått plutselig i et vakuum, og selv om det er Labour som nå står i spissen for den harde linjen, er ikke Det konservative partiet unntatt skyld. De startet noe som Labour har intensivert og gjort dagligdags.
Arbeiderklassen er målet
Glansbildet av Storbritannia som et åpent, tolerant samfunn er definitivt døende. Landet er fortsatt idyllisk mange steder. Det finnes bastioner der det britiske landskapet, grønt med enger og åser, kun avbrutt av vennlige, velholdte landsbyer der mennesker med tradisjonelle verdier holder til, er akkurat som det alltid har vært. Den hvite arbeiderklassen finnes også, den er ikke like idyllisk og holder til i nedslitte byer som en gang var prangende for sin tid. Industrien er død, og mange av disse byene, som Rochdale, Glasgow og Birmingham, preges av håpløshet. Det er disse, de håp-løse innbyggerne som har fått moskeer der de engang hadde kirker og puber, som sliter med å ha råd til bolig og som merker inflasjonen og de høye matvareprisene mest, som er målet for de britiske myndighetene.
Myndighetene – som omfatter et koordinert statsapparat, akkurat slik det fungerer i totalitære regimer – vil knuse kritikk. Det skal ikke kastes lys på Storbritannias mislykkede innvandrings- og integreringspolitikk. De som har ødelagt landet, begynner på få panikk, derav en enorm mobilisering fra medier, figurer på venstresiden, politi, folkevalgte og regjering. For hva vil skje dersom flere begynner å våkne?
En nylig meningsmåling viser at et flertall av briter mener at innvandring har ført til negative konsekvenser for landet. Dersom det blir full borgerkrig – og der er jeg ikke like bombastisk sikker, i motsetning til Elon Musk, som mener det er uunngåelig – har myndighetene virkelig et problem. Det er lettere å slå ned på de maktesløse, ubehøvlede, uutdannede, nå, heller enn å vente til misnøyen får vokse seg så stor at også størsteparten av middelklassen føler seg like frustrert. Det er også lettere å kontrollere hvite, sinte briter enn deler av den muslimske befolkningen, som ikke forholder seg til britisk lov. De har sharia, og klantilhørighet, og myndighetene har valgt å føre en appeasement-tilnærming heller enn konfrontasjon.
Politiet forholder seg til «community leaders», altså klanledere, og lar disse uvalgte mennene tale for kvinner, barn og menn. De ser gjennom fingrene med lovbrudd som begås innen disse samfunnene, fordi de har valgt en linje der det er ett sett regler for briter, og ett for den muslimske innvandrerbefolkningen. Storbritannia er blitt et land som er delt i to. Et land som minner mer og mer om et tyranni, og mindre om et opplyst, demokratisk arnested for liberale verdier.
Overfladisk frihet
På overflaten har vi frihet, men under overflaten begynner det å bli klart at dersom du vil nyte dine friheter, må du underkaste deg. Systemet minner om noe som den amerikanske forfatteren James Lindsay kaller «Dengisme», etter den kinesiske kommunistlederen Deng Xiaoping. «Under Dengismen har innbyggerne rett til å tjene penger, ha en jobb, og ha tilgang til tjenester som bank, transport og sosiale medier, så lenge de representerer synspunkter som er akseptert av staten. Høres det kjent ut?» spør han retorisk.
Som innbygger i Storbritannia, må jeg dessverre si meg enig. Det landet jeg flyttet til for 20 år siden, har gjennomgått en gradvis revolusjon, men det er ikke bare Storbritannia som er rammet. EU og Norge ligger ikke langt etter. Derfor er det viktig å dokumentere det som skjer, for å forstå, og for å stå imot, så lenge det er mulig.
Kjøp Totalitarismens psykologi her! Kjøp eboken her!