Masaccio (1401–1428), «Tempelskatten», Santa Maria del Carmine, Firenze.

⁴¹ Da spurte Peter: «Herre, er det oss du sikter til med denne lignelsen, eller gjelder den for alle?» ⁴² Herren svarte:

«Hvem er da den tro og kloke forvalteren som herren vil sette over alle de andre slavene for å gi dem mat i rett tid? ⁴³ Lykkelig er denne slaven som herren finner i arbeid med dette når han kommer tilbake! ⁴⁴ Sannelig, jeg sier dere: Herren skal sette ham over alt han eier. ⁴⁵ Men sett at denne slaven sier til seg selv: ‘Det varer lenge før herren min kommer’ og så gir seg til å slå slaveguttene og slavejentene og spise og drikke til han blir full. ⁴⁶ Da skal herren hans komme en dag han ikke venter og en time han ikke kjenner, og hugge ham ned og la ham dele skjebne med de vantro. ⁴⁷ En slave som kjenner sin herres vilje og likevel ikke steller i stand eller gjør det herren vil, han skal få mange slag. ⁴⁸ Men en som ikke kjenner den og gjør det som fortjener slag, skal slippe med færre. Av den som har fått mye, skal det ventes mye, og av den som mye er betrodd, skal det kreves desto mer.

Lukas 12, 41–48

Vi lever i det som kan kalles et post­kristent samfunn. Et samfunn der vi fortsatt har med oss arven fra den kristne fornuften og morallæren, men samtidig har forkastet troen på at dette har noe med Gud å gjøre. Vi sliter med å forstå at det finnes noe som heter virkelighets­forståelse, og at denne forutsetter en tro, enten det er religiøst eller ideologisk.

Kristendommen og jødedommen er unike med tanke på at de legger menneskets frie vilje og en gudegitt moral til grunn for sin tro. For mennesket i antikken og senere i middelalderen, var dette en revolusjonerende nyhet, og sakte, men sikkert, formet det vår kultur. Vi var ikke bundet av skjebnen, og vi tok et oppgjør med fortidens amoral, der makten definerte retten.

Dagens tekster handler alle om at mennesket blir ansvarlig­gjort. Vi møter dette budskapet i lignelsen om den fornuftige slaven, i kong Salomos bønn om visdom og forstand til lede Guds folk og hos Paulus som skriver i brevet til Efeserne at vi ikke lenger skal

være umyndige småbarn, ikke la oss kaste hit og dit og drive omkring ved hvert eneste vindpust av ny lære, så vi blir et bytte for menneskers falske spill og listige, forførende knep. ¹⁵ Men vi skal være tro mot sannheten i kjærlighet og i ett og alt vokse opp til ham som er hodet, Kristus.

Det var dette som drev Olav Haraldsson for over 1000 år siden da han kjempet og fikk vedtatt kristenretten i år 1024. Vi synes å glemme hvor unik kristningen var, ikke bare på grunn av innholdet, men på grunn av den virkelighets­forståelsen som gjorde det mulig.

Menneskets skjebne var ikke lenger en konsekvens av hvordan nornene hadde knyttet vår livstråd, nå var vi redskaper for en hellig Gud som hadde behov for oss og våre frie valg.

Det er imidlertid ikke så populært lenger å snakke om ansvar eller moral. Da er det lettere å snakke om sosio­økonomiske betingelser som avgjørende for hvilke valg vi tar. Og moralen er nesten borte fra offentlig debatt, vi vil ha oss frabedt at noen forteller oss hva vi skal gjøre. Målet er et samfunn i likevekt, med åpen adgang, både til land og kvinne­garderober, et resultat av alles valg, et samfunn blottet for sannhet og der det hellige foraktes. Det er fortidens fatalisme i ny drakt, men nå på overordnet nivå.

Middelalderen derimot var preget av kampen mellom kristenhet og islam. Det er all grunn til å tro at datidens kristne forstod bedre enn oss hva som stod på spill. De så islams fatalisme og amoralske guddom og forstod at de var oppskriften på ufrihet og barbari. Men vi har glemt, både hva vi trodde på, og hva troen hadde å si for et fritt samfunn. Vi klarer ikke å se hva fremmede religioner innebærer, hvilken virkelighets­forståelse de tar med seg. Og det gjelder ikke bare islam, det gjelder like mye religioner som hinduisme og buddhisme.

Vi kristne snakker ofte om troen, men vi snakker sjeldent om hvilke konsekvenser den har. Erkjennelsen av en absolutt moral og fravær av skjebnetro er to av de viktigste bærebjelkene vi vår sivilisasjon. Nå erfarer vi at de begge er under angrep, både på grunn av innvandring, men også på grunn av en politisk ledelse som synes å foretrekke et samfunn uten Gud. Er det derfor de også synes å foretrekke islam og muslimer fremfor kristendom og kristne?

Kristendommen utfordrer oss, Gud behandler oss som voksne mennesker som skal stå til ansvar for våre valg. Slik skapes gode samfunn. Det er opp til oss om vi vil beholde de velsignelsene en slik tro gir oss, eller la den tomme post­kristne virkelighets­forståelsen føre oss mot avgrunnen.