Det går ikke en dag uten at norske politikere, næringslivsledere, journalister og andre offisielle meningsbærere lirer av seg sprøyt. Til fortvilelse for dem som kan regne.

Men hva med alle som tydeligvis ikke har lært å regne på skolen, altså flertallet av nordmenn som jo stemmer på disse politikerne? Tror de virkelig på politikerne? Og hvorfor?

Flytende havvind og sjimpansene som skulle skrive Shakespeare.

Hvorfor fronter politikerne flytende havvind? Nå snakker ikke jeg om hva det vil koste å generere elektrisk kraft fra flytende vindturbiner, av den enkle grunn at disse regnestykkene er idealiserte. De er like idealiserte som spørsmålet om hvor lang tid det vil ta for en gruppe sjimpanser med skrivemaskiner å skrive Shakespeares samlede verker.

Her regner man med at sjimpansene trykker vilkårlig på tastene, men at gjennom millioner av år så vil tilfeldighetene gjøre at plutselig har trykkekombinasjonene ført til en tekst og gjennom ytterligere milliarder av år så voila!, der står Shakespeares samlede verker på trykk.

Det var noen som ville utføre prosjektet i praksis. De satte noen sjimpanser foran noen skrivemaskiner og ventet, men de ventet ikke lenge. Sjimpansene satt ikke rolige som den ideelle norske skoleklasse og trykket på tastene. De slo hverandre i hodet med dem, de bet i dem, rev tastene løs og delene fra hverandre og hoppet opp og ned på restene.

Slik er det med flytende havvind også. Rent teoretisk bygger man enorme havvindturbiner et sted i fjæra hvor man har opprettet en turbinfabrikk etter milliardsubsidier, sleper disse flytende turbinene et eller annet sted ute på havet hvor det blåser friskt, setter ut ankerkjettingene i fire retninger og legger en strømkabel inn til land og nærmeste påkobling til strømnettet, kutter surringen som holder turbinbladene i ro, roper: «Snurr, snurr!», og vipps, så fosser elektronene inn i strømnettet og «Se, det blev lys!»

Flytende havvind og virkeligheten

Det er bare ikke slik virkeligheten er. Ute på havet blåser det vind, som, for de tungt begavede, bør forklares som flytting av mengder av luft. Store mengder. Glem nå for et øyeblikk at politikere ikke har anelse om mengder, og at de derfor like gjerne kan gi bort milliarder som millioner til en sak, som om de betaler en taxi eller en restaurantregning. Det er ikke deres penger uansett.

Denne lufta oppfører seg ikke pent. Den kommer i kast, den farer hit og dit, og når den møter motstand, viker den ikke pent unna. Den protesterer mot å bli hindret, og gjør det ved å trykke ekstra sterkt på hinderet.

Vindturbiner som står fastmontert på havbunnen, er dimensjonert slik at maksimumskreftene ikke skal rive dem opp fra fundamentet – og heller ikke rive turbinbladene løs fra turbinkroppen. Det gir enorme påkjenninger på opplagringen og gearboksen. Derfor ødelegges lagrene mye raskere enn hva politikerne trodde og derfor lekker gearboksene rett som det er. Fin feit hydraulikkolje.

Som om ikke det er nok, sørger luften på sin vandring for å dra med seg fuktighet, og det inkluderer salt sjøvann. Salt korroderer, og bidrar gjerne til å tære på disse konstruksjonene. Man kan formelig se saltmolekylene slikke seg om munnen der de farer fremover mot stålkonstruksjonene, gnager av bisfenolen i bitte små stykker og slår seg ned i et stålsatt festmåltid.

Vedlikehold er ikke mulig i vintermånedene i Nordsjøen. Det er for dårlig vær

Flytende havvindturbiner må nødvendigvis gi etter for de enorme vindkreftene, noe som gjør det ekstra vanskelig å holde vingene i de riktige vinklene. Turbinene skal jo helst ikke vike etter for vindkastene, for da blir det jo ikke produsert noe energi. Men her kommer altså bølgene inn i tillegg, og slår inn på den spinkle kroppen og bidrar til at turbinene vipper frem og tilbake. For ankerkjettingene har ingen mulighet til å la turbinene stå i ro i opp/ned aksen.

Dette fenomenet kalles moment og undervises i fysikken. De fleste politikere har vel valgt bort fysikk som fag og om noe så avansert som moment undervises i skoleverket i dag, aner jeg ikke. Men moment er en del av virkeligheten som omgir oss. Man kan ikke velge vekk fysiske realiteter slik politikerne har valgt vekk fag de kunne lært noe av.

Det eneste som kan motvirke momentet er å forlenge turbinkroppen langt ned i havet, for der vil vannet protestere mot vindpresset. Da må man langt ned, og det skal ikke store forestillingsevnen til for å skjønne at det er visse begrensninger på hvor lange man kan produsere dem og skipe dem ut og plassere dem.

Flo og fjære er faktiske fenomener som vil føre til varierende belastning på ankerlinene. Så kan man spørre om ankerlinene skal være passive slik at de flytende turbinene flytter seg litt avhengig av vannstand, bølger og vind? Eller om man må bruke motoriserte vinsjer til å stabilisere dem? I det sistnevnte tilfellet må man ha et ekstra posisjoneringssystem og dieselmotorer. For man han neppe bruke elektrisitet til vinsjkontrollen. I så tilfelle må vindturbinene utstyres med svære batterier.

Alt dette blir dyrt. Forferdelig dyrt. Det kan man forestille seg i løpet av et øyeblikk. Man trenger ikke evindelige utredninger fra universitetsutdannet fagpersonale og dyre konsulentselskaper som helst ikke forteller sannheten i den første rapporten. Disse ytrer gjerne så mye usikkerhet om konklusjonene at de får betalt for å undersøke ytterligere.

Men politikerne evner ikke å forestille seg virkelige fenomener uansett. De lever i en atmosfære av rosa potetmos. Deres idealisme ble formet i barndommen gjennom lesning av pappbøker hvor alle pusekattene og kaninene var snille med hverandre. Politikerne er riktig nok slemme når de kan stikke kniven i ryggen på en rival, men det er en del av prisen for å være politiker. For øvrig prøver de å holde seg inne med flest mulig, og så kaller de motstanderne av deres politikk for ytre høyre, og ferdig med den saken.

Politikerne elsker ikke bare å lyve, men også å bli løyet for

Politikerne skjønner ikke at rundt dem sirkler gribber som har lyst til å forsyne seg av pengesekkene deres som Moder Jord har skjenket dem gjennom oljen. Noen gribber befolker de øvre lag av svære industrikonglomerater, hvor det faktisk har konsekvens om noe er for billig til å være sant, eller for dyrt til å gjennomføres, som disse absurde elektrifiserings- og karbonfangstprosjektene. Vel å merke etter et par år med utredninger og uendelige mengder lunsjer og møter og flyturer og middager og TV-intervjuer.

Mens andre benytter seg av velkjente norske mekanismer, som å opprette AS, lage skrytebrosjyrer, kle seg pent i dress og sjarmere ordførere ved å lyve så det renner av dem, og etter at fabrikken er unnfanget, stikker de av med midlene, skjenker seg store styrehonorarer, og selger seg ut og lar andre sitte igjen med tapene.

En kompis av meg fortalte om en person han kjente som var ekspert på å lyve damer til sengs. Mange ganger i uka. Trikset var så altfor enkelt, det var bare å skamrose damene, lyve så det rant om hvor fine og pene og vakre og velkledte de var. Og damene visste at det var løgn, men de likte så godt å høre det. Kompisen min hadde hørt på noen ganger, og han skjemtes slik at det var fælt, og konkluderte med at den andre ikke eide skam i livet.

Den eneste forskjellen mellom disse kvinnfolkene og politikerne, er at de første visste at rose- og kosepraten var løgn, men de andre vet det ikke, og om de skulle nære noen tvil, så blir den tvilen holdt i sjakk. For norske ordførere trenger sysselsetting og norske politikere generelt trenger suksesshistorier, gjerne av typen «Vi bygger Norge sammen!» og «Vi sørger for en grønn fremtid!»

Det er til å le seg fillete av når man på én og samme dag, med noen minutters mellomrom, først leser at Freyrs leder har tatt ut 28 millioner i lønn og andre goder, og så leser at Mo kommune spyttet 8 millioner inn i Freyr. De som ikke da skjønner at de finansansvarlige i Mo ikke kan ha fulgt med i regnetimene i barneskolen, bes tenke grundig over dette.

Det bør i rettferdighetens navn tilføyes at listen over kommuner som har latt seg lure av finansskrytepaver de siste 40 årene er helt enorm.

Løgnindustrien

Det har vokst opp en hel løgnindustri rundt politikerne og finansfolkene i Norge. Politikerne omgir seg med rådgivere, og disse vet nøyaktig hva politikerne ønsker å høre. De generelle avismedia lever av at leserne klikke på annonser, og utformer sine saker deretter.

Alle politikerne og finansfolkene er ute etter penger og da selvsagt andres penger. Når folk har greid å legge seg opp litt på kistebunnen, finner finansfolkene på utallige triks for å få disse til å investere, altså plassere pengene sine i bedrifter som igjen får sine aksjer forvaltet. Så vokser det opp en hel synseindustri rundt investering, som E24, Finansavisen, Dagens Næringsliv, osv. hvor journalister gir råd om hvor pengene skal plasseres.

Hvordan vet jeg at de fleste ikke tjener noe på det? Av den samme enkle grunn som at jeg ikke tipper på fotball. Mennesker som tipper har et irrasjonelt håp om å vinne, akkurat som folk som drar til Las Vegas håper å komme hjem med den store gevinsten.

Både tipping, Lotto og Las Vegas er konstruert slik at folk flest taper, men man må la akkurat så mange vinne, at folk ser det, og dermed holder sitt eget håp oppe.

Men de som vinner på tipping, er de som selger systemer for at folk skal vinne. Og folk lar seg lure, og tror de har funnet et system som skal hjelpe dem å vinne store gevinster.

Hvis jeg hadde funnet et system som hadde gitt store gevinster i tipping hadde jeg selvsagt ikke solgt det til andre. Jeg hadde brukt det selv og holdt det hemmelig. Dersom jeg hadde funnet hvilke selskaper på børsen jeg skulle tjene godt på, hadde jeg ikke skrevet om det i artikler i finansaviser. Jeg hadde holdt det hemmelig.

Det grønne skiftet er et sort hull

For mange år siden skjønte jeg at «det grønne skiftet» bare var nok et slagord for å lure penger ut av amatørinvestorer og sanke opp stemmer fra idealistiske mennesker som lar seg lure like lett som de overoppskrytte damene nevnt ovenfor. Disse damene tenkte ikke på at de ble forlatt morgenen etter, slik amatørinvestorene ikke tenker på at de blir latt i stikken før de vet ordet av det, og helst slik at investeringene deres har gått i lomma til noen andre.

Dette bør belyses med et eksempel. Mo kommune kjøpte aksjer i Freyr for 8 millioner. De pengene gikk rett i pengesekken til lederne som tok dem ut og satte de inn andre steder. Aksjeverdien sank på sin side slik at Mo kommune ikke lenger kan føre at de eier 8 millioner, men den lille restverdien som er igjen og som er helt imaginær siden ingen vil kjøpe de aksjene om de blir slengt etter dem.

I media stilles det ikke spørsmål ved det grønne skiftet og de såkalte klimamålene, fordi det ikke er tjenlig. Man tjener ikke noe på å ødelegge folks illusjoner, derimot ødelegger man for seg selv og ens egen karriere om man snakker sant.

Det grønne skiftet er kun en mekanisme for å loppe deg for pengene dine på ethvert tenkelig og utenkelig område. Ingen klimatiltak har den ringeste virkning, og hadde de hatt det, hadde det vært katastrofalt for finansakrobatene, for da hadde de ikke kunnet fortsette å loppe deg for samme grunn, slik kasinoene hemningsløst får lov til å fortsette virksomheten sin. Det er derfor klimakriseløgnen er så viktig å opprettholde, simpelthen fordi den genererer enorme gevinster.

Finansakrobatikken

Norge er fortapt, og den virkelige grunnen er at skolevesenet i minst 60 år ikke har lært befolkningen å regne og å tenke. Det ser ut til at flertallet foretrekker å la seg lure.

Dermed har luringene fått lov til å gjøre noen helt vesentlige ting de siste tiårene: De har innført finansakrobatikk som eget fag.

De har innført spekulasjon og gambling på børsen, f. eks. i form av shortsalg og derivater. Gambling på børsen burde selvsagt være forbudt, men det er altså tillatt. Likeledes har de innført gjeld som produkt som kan selges, med finansielle fordeler for dem som kjøper gjeld, og disse «finansproduktene» maskerer virkeligheten.

Likeledes har de innført gambling om energiprisene. Likeledes har de «konkurranseutsatt» infrastruktur, noe som har ført til inflasjon i antall ledere, lønningene deres, og antall tog som ikke går som de skal. Infrastruktur burde drives til selvkost, men nå er den kun en måte å finne lederstillinger for imaginære oppgaver til kompiser.

På grunn av finansproduktene, gamblingen og de andre skrullete forestillingene om «konkurranse» er det ikke produktivt å sette i gang reell industrivirksomhet i Norge.

Lokalpolitikere fortviler, der de er satt til å operere kommunale budsjetter, som lider over hele Norge pga. gambling med energipriser og fritt innsig av immigranter med læringsbehov i både norsk språk, kultur og kompetanse kombinert med fri kost og losji. Noen må betale – pussig nok. Men politikere som ikke kan regne tror at alle pengene bare ramler inn fra ingensteds. Millioner her og milliarder der, det er da ingen sak.

Vedum med sin magiske kalkulator mener vi får bedre råd

Parasittene blant oss

Det er ikke særlig produktivt lenger å drive med alminnelig industri i Norge, slik det er også er lite produktivt å drive med gårdsbruk. Det er ikke produktivt lenger å drive transportnæring, man kan i det hele tatt si at det eneste som er produktivt er parasittvirksomhet, å tjene penger på andres virksomhet, enten den er lovlig eller ulovlig.

Narkotikasalg er en åpenbar parasittvirksomhet. Det klages over innvandrergjenger som bedriver enorm narkotikakriminalitet, men det snakkes ikke om at de ikke kunne gjort det om ikke en mengde hvite nordmenn faktisk hadde kjøpt rusmidler av dem, fra kongehuset og nedover.

Man trenger ikke ramse opp alle de offentlige eller private bullshitjobbene som har det til felles at de skal ha betalt, og så lenge oljen strømmer finnes det ikke incentiver for å stoppe disse jobbene. Så kan man la Sløseriombudsmannen gå der og drive ap med sløseriet og så kan folk lese om sløseriet og irritere seg.

Parasittene bryr seg likevel ikke. Parasittenes adferd følger evolusjonen. De samvirker med en vertsorganisme slik at vertsorganismen ikke dør. Det er det eneste de trenger å tenke på, slik maurslukeren ikke suger flere termitter fra en tue enn at disse rekker å reprodusere seg frem til neste besøk. Menneskelige finansparasitter er verre, fordi de kan forflytte seg over store avstander til stadig nye tuer.

Det hele er imidlertid så enkelt å løse. Norske lokalpolitikere kunne f.eks. slå seg sammen mot energiparasittene og si: Vi nekter å betale de skyhøye strømprisene. Norske kommuner ville utgjøre en mektig gruppe. Men de våger ikke.

Politikerne kan ikke regne, og de trenger det ikke heller så lenge de blir stemt på av et flertall av befolkningen, som heller ikke kan regne, og som er fornøyde med brød og sirkus. Sirkuset fortsetter nok fremover, men brød kan det bli verre med etter hvert. Enn så lenge reddes landet av olje og gass. Noen av politikerne vil stenge den kranen også.

Hvorfor kan ikke politikerne regne? Fordi det ikke er noe hinder for høy lønn som politiker.

Ytringsfriheten er under angrep. Abonner på frie og uavhengige Document.