Sensommeren og høsten 1974. En tid i livet da jeg spilte mye Gram Parsons. De to LP-ene hans gikk nonstop hjemme. På denne tiden innledet jeg vel også forhandlinger med Odd om å bytte til meg hans eksemplar av «Gilded Palace Of Sin», som da umulig kan ha vært lagervare hos Arne Bendiksen AS; ellers hadde jeg jo ganske enkelt fått den.

Lageret hos Bendiksen var min bank. Jeg kunne gjøre så mange uttak jeg orket. De lønnet ikke pressemeldingene og artistbiografiene jeg skrev med penger, men med plater. Og jeg skrev mye. Så mye at jeg hadde hentet ut alt jeg hadde lyst på. Nå sto det minst hundre LP-er på bok som kunne brukes som byttemiddel med venner og bekjente. Det var sånn jeg fikk med meg Christian på Lyn-kamp. To LP-er, så var avtalen i boks.

Min fascinasjon med Gram Parsons utløste behov for mer. Men Flying Burrito Brothers var ikke lagervare hos Bendiksen, så jeg måtte forhandle med Odd om hans eksemplar. Husker ikke hva han forlangte i bytte, men han var ikke urimelig. Flying Burrito Brothers-LP-en ble en sann venn. Men «Grievous Angel» sjefet. Inn i 1975 rulet den som min offisielle trøsteplate, selvmedlidenhetens bestevenn, sammen med Leonard Cohens «Songs Of Love And Hate», selvfølgelig.

Gram Parsons’ «Grievous Angel» rulet som min offisielle trøsteplate, selvmedlidenhetens bestevenn. (Foto: Reprise)

Flying Norwegians var det neste nye i Norge. Et herlig countryrock-lag fra Bergen, anført av Rune Walle. Jeg hadde besøkt dem på gården de leiet i Danmark den sommeren. Dessverre er diasene jeg tok, tapt. Men sort-hvitt-negativene fant jeg i en pappeske nylig. Man blir glad av sånt. Der er de, så unge at man blir vemodig. Autentiske fotografier av det tidlige Flying Norwegians. Saker.

Debut-LP-en deres, «New Day», konkurrerte med hva som helst fra utlandet. Jeg ble nesten deres mann i Oslo. Skrev pressemeldingen. Skrøt til alle som ville høre. Så dem live utallige ganger – ikke minst ved de store anledninger. Som da de varmet opp for Flying Burrito Brothers i Chateau Neuf.

Jeg røkte gøyale sigaretter med noen av dem i trappeoppgangen på Cochs pensjonat. Vi var vakre og kunne bare forsyne oss av verden. 50 år senere er alt redusert til erindringsglimt som langsomt slukner under vår reise mot evigheten. Men vi har i hvert fall platene og Gram Parsons. Hei til Cato (Sanden). Og hei til Hallvard (Kvåle). Savner dere.

Jeg var mektig stolt av dette bildet. Flying Norwegians fotografert på gården de leide i Danmark. Utklipp fra Det Nye i 1974. Originaldiaset har jeg mistet. (Foto: Yan Friis)

1973 var et flott Beatles-år. Da kom den røde og den blå, og Paul leverte et ganske fint («Red Rose Speedway») og et aldeles suverent album («Band On The Run»), George leverte et album som skulle vokse seg til det monumentale gjennom årtiene («Living In The Material World»), Ringo leverte tidenes overraskelse («Ringo»), og John, vel, John var ikke så verst han heller («Mind Games»).

1974 kunne ikke vise til samme enorme eks-Beatles-aktivitet. «Band On The Run» fortsatte å selge i et forrykende tempo, så Paul nøyde seg med å gi ut et par singler dette året. Ringo leverte en ujevn oppfølger til «Ringo» («Goodnight Vienna»), George mistet stemmen og ga verden et hest og ruslete album («Dark Horse», som siden faktisk har vokst, det også), mens John ble den tøffeste gutten i klassen med det mange synes er hans beste solo-album, «Walls And Bridges». Faktisk Johns siste samling egenkomponerte låter før «Double Fantasy» drøyt seks år senere.

«Walls And Bridges» ga aldri meg det store kicket. At John nådde 1. plass i USA med den fæle skrike-hit’en «Whatever Gets You Thru The Night», sukret ikke pillen. Jeg spiller den aldri. Den og Eltons «Don’t Go Breaking My Heart» må være populærmusikkens verste stinkere.

På mitt stereoanlegg på Majorstuen gikk det i Supertramps «Crime Of The Century», som jeg syntes var sjokkerende god. 10cc-godbiten «Sheet Music». The Who-samleren «Odds & Sodds». Mott The Hoople-singelen «Saturday Gigs». Queens «Sheer Heart Attack». Og siden jeg hadde lett for å synes synd på meg selv, «New Skin For The Old Ceremony», et bittersøtt Cohen-album som klappet deg på hodet og hvisket at alt kom til å bli bra.

En annen vinner oppe i 6. etasje høsten 1974, Queens «Sheer Heart Attack». (Foto: EMI)

VG-listen holdt man seg langt unna. VG-listen var popmusikkens svar på hestekleggen. Norge hørte på Hans Petter Hansen og Colargol!

Årets begivenhet skjedde 30. oktober, “the Rumble in the Jungle”.

1974, en verden uten The Beatles. Men Muhammad Ali var tilbake, og det kompenserte. Et av mine største idoler, helt siden han poserte i Miami med The Beatles og dengte uslåelige Sonny Liston to ganger. Ikke noe mindre idol da han sto opp mot myndighetene og nektet å la seg tvangsverve for å skyte vietnamesere i Vietnam. Hvorfor skulle han dét? De hadde aldri gjort ham noe. Verre med det hvite Amerika og hva de hadde gjort og gjorde mot sine svarte landsmenn. Han ble strippet for titler og lisens. Og jeg ble overmannet av sorg. Ydmykelsen de utsatte ham for, var så sterk at jeg tok det personlig.

Alis kamp for å vinne tilbake tapt terreng, var ikke gått så smooth som håpet. Han røk på noen nederlag. Den uovervinnelige var ikke superhelt likevel. Kampene mot Norton og Frazier sved.

Men nå, 30. oktober 1974, var øyeblikket kommet, tittelkamp mot monsteret George Foreman, slagmaskinen som sendte Frazier i gulvet seks ganger i løpet av de snaut to rundene den kampen varte. Den samme Frazier som allerede hadde slått Ali en gang.

Klart jeg var redd. Jeg hadde ikke sovet. Jeg fryktet nederlaget og ydmykelsen. I 1974 fantes ingen tv-dekning for bokseinteresserte nordmenn, intet internett, alt jeg hadde var svensk radio. Kampen gikk sent. Min samboer mente jeg var gal. Men der satt jeg, skjelvende og redd og gulpet te og kjederøkte sigaretter mens dramaet i Zaïre utspant seg.

Den svenske reporteren kan umulig ha vært kompetent, for hans skildring lød som dommedag. Så vidt jeg kan huske, rapporterte han knapt nok noe slag fra Ali i de lange sekvensene av grisebank som han angivelig ble utsatt for mens han lente seg mot tauene. Slik svensken så det, var Ali maktesløs. Forsvarsløs mot de fryktelige slagene monsteret tildelte ham. Hva gikk det av Ali? Hvor var dansen, fotarbeidet, de lynraske motangrepene. Han hang som en slaktet gris over tauene og bare tok imot. Men kjeften gikk. Dét fikk svensken med seg.

Hvor lenge kunne Ali orke? Det var bare et tidsspørsmål. Resignasjonen hadde flyttet inn i Harald Hårfagres gate 12C. Snart ville min helt gå i canvasen.

Men så, helt plutselig, rollebytte! Ali ble en virvelvind … og drev Foreman bakover i ringen med det ene tordenslaget etter det andre, og Foreman sjanglet, Foreman skjente, og Foreman … gikk over ende! På ryggen i canvasen! Knockout!

Utfordreren Muhammad Ali, til høyre, ser på mens den forsvarende verdensmesteren George Foreman går i gulvet i åttende runde av deres WBA/WBC-mesterskapskamp 30. oktober 1974 i Kinshasa, Zaïre. Foto: AP/Richard Drew/NTB

Ali var verdensmester!

Jeg sto i stuen med begge nevene løftet og brølte. Endelig. Endelig. Og ja, jeg er ikke flau over det: Jeg felte tårer. Jeg var så glad og så stolt og så blendende overrasket. Tenk, han gjorde det!

Mange år senere fikk jeg endelig sjansen til å se hele matchen. Det var en ny opptur. For da så man også hvor effektiv og smart Alis taktikk var. Ja, han lente seg mot tauene, men han prikket inn sugende fulltreffere på Foreman hele tiden, de kom i lynraske og plutselige serier, og forvirret den store mannen som i desperasjon fokuserte på kroppsslag av mæle-typen, som Ali ofte blokkerte. Etter hvert som rundene gikk, forsvant saften ut av George Foreman. Han slo seg tom. Ali grep sjansen, han fant øyeblikket, Foremans fatale sekund av uoppmerksomhet, og han føk ut av tauene. Kjempen var sjanseløs; pepret av slag gikk han i rotasjon, ute av balanse, utmattet og utbokset, bang i canvasen.

Den utrolige matchen. Jeg må ha sett den minst hundre ganger.

Muhammad Ali. Han er der oppe med Fred Anton Maier, Beatles og Tarzan. Jeg har til og med en single med ham.

Samboerforholdet mitt skrantet. Hun hang med venninnene, jeg hang med kameratene. Hun traff nye mennesker, jeg hang med de gode, gamle. Gjerne i kjelleren på Chateau Neuf, eller på Club 7. Etter hvert fremkom det at hun var blitt god venn med en snill kar. Hun håpet at jeg fanget opp faresignalene. Jeg ignorerte dem. Bevisst.

Jeg var sleip og inntok offer-rollen, med ansiktet i smertefulle folder. Jeg tror ikke venninnene hennes gikk på den. De syntes jeg var slem. Jeg VAR slem. Og feig. Den klassiske la oss sette og ned og snakke om dette og finne en løsning som er til det beste for oss begge-situasjonen. Hun ønsket det. Blikket sa det. Men jeg var ondskapsfull. Jeg lot alt skure – og falle pinefullt fra hverandre.  Hvorfor? Fordi jeg ønsket at det skulle falle fra hverandre. Og ved å gjøre det på denne måten, ble ansvaret skjøvet over på henne.

Ingen grunn til å være nådig overfor den 22 år gamle versjonen av meg. Jeg grep ekspressbilletten ut av forholdet som en annen forræder. Hun hadde ikke gjort meg noe ondt. Vi kunne og burde ha avsluttet disse årene på en verdig måte. Jeg skammer meg ennå. Og når jeg tenker på hvor grenseløst selvmedlidende jeg var etterpå. Grøss.

Tilbake i 1970 hadde jeg også opplevd et forhold rakne, men da var det mot min stemme, og i en situasjon hvor jeg fikk som fortjent. Det var mitt første forhold, og jeg greide ikke å takle det i det hele tatt. Sex for første gang. Jeg ble besatt, en plage og en pine, og smurte på med stadig tykkere lag sjalusi. Fy pokker! Men i 1974 var jeg bare feig og brukte selvmedlidenhet som en slags skrudd form for masturbasjon.

Det var ut av dette sviket at min første (og heldigvis upubliserte) roman «Blomster ved graven» ble til. Jeg hadde ingen ting annet å fortelle verden enn at jeg var en sutrete unnasluntrer, en menneskelig kukake. Og dette krapylet luntet inn i mørket mot samlivsbruddet mens han snekret sammen selvrettferdige, usle dikt om lidelse. For en kødd.

I denne blokken, oppe i 6. etasje, spilte jeg høy musikk og skrev på en fryktelig selvbiografi, mens jeg lot et kjærlighetsforhold havarere. Jeg burde fått pryl. Med kjepp. (Foto: Harriet Flaatten, Oslo Museum)

Jeg grep med stor selvfølge rollen som den forsmådde og lukket døren bak en sørgmodig kvinne som ingenting galt hadde gjort, men som nå bega seg videre i livet i den tro at det var hun som hadde sveket. Jeg burde ha snakket med henne. Jeg burde befridd henne for den løgnen. Men jeg gjorde det ikke. Jeg skyldte henne verdighet. Jeg ga henne svik. Hun krysset elven i 2019. Det gjør meg uendelig trist. (Må englene passe godt på deg, Pernille.)

Et av mine dikt fra den tiden har en punchline som jeg husker:

«Svik på svik over jeg’ets lik»

Kanskje jeg hadde spirene til selvinnsikt likevel.

Den høsten hadde jeg vært i  London for å intervjue stjerner. I november kom de nye platene til intervjuobjektene.

Enos «Taking Tiger Mountain By Strategy». Roxy Musics «Country Life». Mott The Hooples «Live». Robert Wyatts «Rock Bottom». John Cales «Fear». Sparks’ «Propaganda». For en løperekke! Det var bare å stikke opp til plateselskapene og hente.

Disse skattene er tilgjengelige for alle å høre nå. På Tidal og Spotify. Men det slår ikke å hente titlene på postkontoret, bryte forseglinger og trekke den ferske vinylen ut av omslaget for første gang.

Det ble liksom noe helt eget når du hadde møtt artistene i forkant og hørt dem fortelle begeistret om disse platene. Jeg husket nok Sparks på Kinarestaurant i Soho (de bare spiste og spiste og spiste og spiste) og roen hjemme i leiligheten til Eno aller best. Mens Hans Petter Hansen fortsatte å toppe i Norge. Det ville ingen av dem skjønt noe av.

Jeg slet med flyskrekk i mine første år som journalist. Til England valgte jeg flere ganger båt. Til resten av Europa tog. Ting tok tid. Men jeg hadde fordelen av sovevogn. Eller lugar.

Også i Norge gikk jeg for tog. En gang tok jeg med Eirik som fotograf. Vi skulle til Harstad. Dro med nattoget. Kom bare til Fauske. Og så var det buss. Endeløst. Og samme historien hjem igjen. Det tok på å ha flyskrekk. Man ble sliten av å reise.

I 1974 var jeg en pingle. Problemet med disse første flyturene var at jeg ikke sov natten før og satt som en saltstøtte under hele ferden. Hvert tredje minutt trodde jeg at vi skulle styrte. Fantasien lekte med den enorme avstanden fra her vi satt og hele veien ned til bakken, i fritt fall, med revnet kabin og skrikende passasjerer over alt.

På blåbærtur med Steinar. Artikkelforfatteren til høyre, avslørt som en av «gutta i skogbrynet». (Foto: Pernille Jackbo)

Merkelig nok skjedde det aldri noe dramatisk, og vi landet alltid trygt. Jeg kunne innflyvningen til Fornebu utenat, alle varianter.

Musikken var mitt dop, for nå var forholdet til min samboer forbi smertegrensen. Når hun ikke var hjemme, spilte jeg triste sanger høyt og gurglet vin og brennevin og syntes synd på meg selv. Hadde jeg fått tilgang på en tidsmaskin i dag, ville jeg reist tilbake og banket meg opp. De nærmeste naboene var bare gamle damer og en fyllik, så de turte nok ikke å banke meg opp.

Tomme netter, høy musikk.

Jeg slet med syreoverskudd. Samboeren overnattet gjerne andre steder, hos kavaleren, hos venninner, og Titralac-mannen var så full av seg selv at han ikke enset den smerten han forårsaket. Det semi-beryktede makkverket «Blomster ved graven» tok langsomt form, og skjøt fart utover i 1975.

En 22 år gammel dust satt altså og puslet med sitt ego og skrev sitt liv. 22?! Hva hadde han opplevd? Patetisk. Han kunne skylde på oppveksten. De fleste gjør det. Og det er greit nok. Men før eller senere må man ta det oppgjøret med seg selv og komme videre. Jeg håper jeg har klart det. I «Blomster ved graven» hadde jeg sannelig langt igjen.

Harry Nilsson: Pussy Cats (RCA 1974).

Dette var en av platene jeg spilte, høyt, ikke fordi den var så god, men fordi det lød som fylla. Og fylla har som kjent skylda. Jeg snakker om Harry Nilsson og platen han lagde sammen med John Lennon, «Pussy Cats». Utgitt 19. august 1974. Mens George Foreman fortsatt var verdensmester.

På «Pussy Cats» gjør Harry et nytt fenomenalt forsøk på å demontere karrieren. Det hadde vært partytime og eksentriske vurderinger hele veien siden «Without You» trollbandt verden i 1972. Verden skulle sett den pløsete fylliken som subbet rundt i LA med John på slep to år senere.

Ja, ikke bare John. Ringo også (iblant også George og Paul). Og et haleheng av like legendariske profiler (si hei til Keith Moon). Det bidro ikke til styrket status hos RCA, som betalte for platen. De trodde sannsynligvis at stjernen deres var blitt forrykt. Den foregående, «Son Of Dracula» (også fra 1974), er neppe Mariah Careys favoritt-LP, for å si det slik.

«Pussy Cats» ble til mens John Lennon var i gang med sin 18 måneder lange «lost weekend» i Los Angeles. Yoko hadde kastet ham ut. Han var svirebroren fra helvete og hadde mye å ta igjen. Harry var ikke den som sa nei. Duoens stadige fylleskandaler holdt liv i sladrepressen.

Mens de var som mest omtåket fikk altså Lennon for seg at han skulle produsere Nilssons neste plate. Det var åpne dører, fest, fyll og dop og et galleri av kjente fjes som svingte innom studio for en bit av galskapen. I 1974 var det ikke tilrådelig å plassere Harry Nilsson, Keith Moon og Ringo Starr i samme rom.

Lennon våknet et stykke ut i prosessen og skjønte at det bar galt av sted. Han tok med seg tapene og en nå svært rufsete Nilsson til New York for å gjenvinne fokus. At Nilsson hadde ødelagt stemmen under fylleslagene i Los Angeles, må ha bekymret ham, men jeg tror ikke de drøftet problemet, for Nilsson uttalte senere at han ikke hadde turt å fortelle det til John.

«Pussy Cats» en undervurdert klassiker? Not. John Lennon var ingen stor producer. De fleste låtene lider under hans hang til skramlete, trangt lydbilde, hans Spector light. Repertoaret er eksentrisk, ikke uventet, en rekke Nilsson-originaler (med den vakre «Black Sails» i tet) blandet med coverversjoner av «Subterranean Homesick Blues» (helt fryktelig, umulig å skille ut teksten), en aldeles hundre prosent feilslått skramleversjon av «Rock Around The Clock» (med Keltner, Ringo og Moon på trommer), en sterkt turnert, men alt for lang «Many Rivers To Cross» (Lennon rappet senere sitt eget strykerarrangement og baserte «#9 Dream» på det) og en overraskende inspirert versjon av «Save The Last Dance For Me».

Lennon står oppført som medkomponist i «Mucho Mungo/Mt. Elga», som bare er tøys.

«Pussy Cats» ble ingen slager. Og Nilssons tid som popstjerne var med dette over. Han fikk stemmen tilbake og spilte inn en rekke fine LP’er senere, men dessverre havnet de i billigkassene like fort som de kom ut.

I 1994 stoppet hjertet hans. Harry ble 52. Til sin død, verdens største Beatles-fan.

Fylla har skylda-platen til John og Harry. Legg merke til den barnslige bokstavrebusen nederst på coveret, under bordet. En D, et teppe (rug på engelsk) og en S lagt etter hverandre. Alkohol og dop er ikke noe skadelig, sier vi. (Foto: RCA)

Som tidsdokument fra en forrykt og dekadent periode i rocken duger «Pussy Cats». Den er langt bedre enn Keith Moons «Two Sides Of The Moon», matcher tidvis Ringos «Goodnight Vienna», og har også et slektskap til Lennons «Walls And Bridges». Ingen av artistene skapte sine beste arbeider i denne perioden. Det var russetid for rockens unge gamle, drinkene var høye og dopen god. Innimellom ble det musikk av det også.

Og som bokstavrebusen på coveret formidler med et hikstende fnis (se under det lille bordet): D + teppe (rug) + S = DRUGS. Ha ha! Lite ikke vi er gær’ne!

Man måtte kanskje være der for å forstå. Jeg spilte «Many Rivers To Cross» høyt og ofte den høsten. Den funker for selvopptatte melankolikere som fortjener å bli jaget med kjepp.

Kjøp Paul Grøtvedts bok! Kjøp eboken her.