Politikk er konstituert ut fra at samfunnet består av motsetninger. Det går et dypt skille mellom «oss» og barbarene. Dette var et skille grekerne innførte. Det overføres på Romerriket der romersk borgerrett sørget for rettssikkerhet og forutsigbart i kontrast til stammesamfunnet. Kristendommen bygget videre på denne universalismen – den så bort fra forskjeller som kultur og etnisitet.

Men nå er liberalismen i gang med å bygge et nytt fellesskap med mangfold som grunnmur. Byggmestere er en elite som har snudd ryggen til sin egen befolkning, det opprinnelige «vi». Det kommer skarpest til uttrykk i Storbritannia og USA der venstresiden, mediene og storkapitalen har erklært ytre høyre krig uten å definere eller nyansere. Undertrykkelsen vi nå ser begynnelsen på i Storbritannia kommer som en foreløpig konklusjon på en utvikling der protest og opposisjon bannlyses. Det kan medføre fengsel, selv for personer utenfor Storbritannia.

Utviklingen går med stormskritt og hvem ville trodd en ny arbeiderpartistatsminister ville innta rollen som en knallhard lov- og orden-politiker. Men det tør han være fordi det er på vegne av mangfoldet. Arbeiderklasseungdommen omtales med forakt. Det er som den gamle britiske klasseforakten er kommet tilbake.

Jonas Haugsvold hadde en glimrende fremstilling av den intolerante liberalismen i en anmeldelse av Chantal Mouffes bok Om det politiske (2015)

Om sosialdemokratiets krise

Liberalismen overser noe som kan minne om en jernlov, nemlig at lidenskapen og kollektive identiteter aldri vil forsvinne fra demokratiet ettersom de er grunnleggende for menneskets måte å eksistere på.

Denne lidenskapen tilhørte nasjonen som var sammenfallende med historien til et folk, som i Norges tilfelle konstituerte seg på Eidsvoll i 1814. Norge var ubesudlet av kolonialisme og imperialisme og derfor er barnetoget og flagget et symbol på en «ren» nasjonalisme.

Denne tilhørigheten representerer et problem for eliten som for lengst har konstituert et nytt fellesskap basert på ulike kulturer, enisitet og seksuelle identiteter. Her er det motsetninger på innsiden som eliten ikke vet hvordan den skal håndtere. De har opphøyet Pride til det nye «toget», men folk fra tradisjonelle kulturer lar seg ikke overtale til å bli med. 25. juni-terroren er den mest brutale påminnelse om det. Eliten og mediene velger taushet. De har ingen svar på disse motsetningene.

Eliten henter sin emosjonalisering av det nye fellesskapet bak utskamming av ytre høyre som beheftes med negative følelser. Mange oppdager ikke at de blir manipulert.

Denne dumphuska gir ingen stabilitet. Eliten blir tvunget til stadig mer repressive tiltak. Det begynte med overvåking og provokasjon i USA allerede under Trump og har nå endt med fengsel for ytringer i Storbritannia.

Under Keir Starmer spiller det ingen rolle om en ytring er sann så lenge den bidrar til å oppildne folk. Det sies nå med rene ord: Det spiller ingen rolle om en nyhet stemmer hvis den bidrar til å oppildne stemningen.

Keir Starmer er som tatt ut av casting fra en Stanley Kubrick-film. Det er et eller annet skuespilleraktig ved ham. Han bærer en usynlig uniform. Jeg vil tippe SD, Sicherheitsdienst. Han skjuler seg bak brillene og sleiken.

British Prime Minister Keir Starmer looks on at the Metropolitan Police Command and Control Special Operations Room at Lambeth Police Headquarters in London, Friday Aug. 9, 2024. (Toby Melville/Pool photo via AP)

Slikt har skjedd før i historien. Når tiden er inne dukker nye menn opp og griper sjansen. Hvis det stemmer blir han ikke alene. Mette Frederiksen i Danmark har noe av det samme jernaktige ufølsomme ved seg.

De er i stand til å «begå» stalinisme: hensikten helliger midlet.

Sannhet og ytringsfrihet er intimt forbundet. Men hvis begge underordnes maktpolitikk reduseres demokratiet til staffasje.

Det er der vi er nå og det markerer et historisk skille.

At det skjer i sosialdemokratiske land fortjener oppmerksomhet.