Mediene og den kollektive venstresiden har fått ei ny hellig ku: Kamala Harris. Etter Barack Obama, Greta Thunberg og Volodymyr Zelenskyj er det nå Demokratenes presidentkandidat som har blitt plassert på pidestallen. Der finner man bare de personene som aldri, under noen omstendigheter, må stilles spørsmål ved.

Fra et journalistisk perspektiv kunne man kanskje tro at det ville være interessant å granske den personen som om tre måneder kan bli valgt til det som, i hvert fall tidligere, ble ansett som verdens mektigste embete. Men nei.

Svenske medier ser ut til å være minst interessert i å belyse hvilke politiske saker Kamala Harris faktisk har støttet i sin tid som visepresident, det vil si på hvilken måte USA har forandret seg takket være henne. Eller, for den saks skyld, hvordan i all verden hun fikk den posisjonen, eller hvordan hun håndterte jobben som justisminister. Eller hva slags USA hun egentlig ønsker å skape.

Det ser heller ikke ut til å være noen grenser for hva Harris kan si, uten at det stilles spørsmålstegn eller oppfølgingsspørsmål. Hun ser også ut til å kunne oppføre seg grenseløst, naivt og til og med kunnskapsløst, uten å bli kritisert for det. Hun slipper unna med alt.

Harris blir med andre ord behandlet på stikk motsatt måte av Trump.

Men det er ikke nok at mediene nekter å stille de viktige spørsmålene. Mediene og den politiske venstresiden signaliserer også tydelig at Harris ikke engang kan kritiseres. Hun er urørlig. Det eneste som kan sies om Kamala Harris er ros. Den som kommenterer politikken, oppførselen eller kompetansenivået hennes, risikerer å bli beskyldt for å være kvinnefiendtlig (eller bare en hater).

Den personen som burde granskes grundigst av alle, blir ikke gransket i det hele tatt. Dette er et paradoks.

En som har gjenkjent og beskrevet dette fenomenet, er amerikansk-israelske Hillel Fuld, som i en Facebook-post oppsummerer situasjonen slik:

Hver gang jeg snakker om amerikansk politikk, blir jeg møtt med en vanvittig mengde hat. Jeg er en amerikansk statsborger som betaler amerikansk skatt, så hvis du ikke synes det er greit at jeg uttrykker min mening om amerikansk politikk, vel, da får du bare finne deg i det.

Når det er sagt, hvis du ikke vil høre min mening om amerikansk politikk, fortsett å scrolle nå, for jeg er egentlig ganske forvirret over en ting.

Jeg legger ut en video av Kamala som sier noe høyst upassende for en person som stiller til valg til verdens mektigste rolle, og jeg blir angrepet fordi jeg ikke har lov til å gjøre narr av ei kvinnes latter, gester eller ord.

Personen som kritiserte meg, har en Instagram som er FULL av videoer av Trump og innlegg som latterliggjør håret hans, væremåten hans og ting han har sagt.

Så…

Jeg kan kritisere hennes holdninger og politikk, men ikke hennes utseende eller oppførsel. Jeg skjønner det.

Så i dag legger jeg ut en artikkel i NY Times der det står at hun har sagt at hun vil vurdere en våpenembargo mot Israel. Svaret fra «Kamala-erne»: «Hun sa ikke akkurat det, og du klager bare på henne fordi hun er ei… vent på det….kvinne».

Så jeg kan ikke kritisere henne for noe som helst fordi hun er kvinne. Men jeg kan og bør absolutt stemme på henne fordi hun er kvinne.

Få det til å virke rimelig.

Så jeg har tydeligvis å gjøre med folk som er ekstremt liberale og ekstremt anti-Trump, og som ønsker å bruke dobbeltmoral overfor kvinner.

Men det er jeg som er sexistisk.

Det er jo flott. Så jeg kan ikke kritisere Kamala for å være kvinne. Hvis hun var en mann, ville det vært greit.

Så spør jeg denne personen, hvorfor skal jeg anta Kamalas kjønn? Jeg kjenner ikke pronomenet hennes om dagen. Hvordan kan det ikke være galt for den personen å anta Kamalas kjønn!

Blir ikke folk fra din kontekst veldig opprørt når jeg «feilkjønner» dem? «Ikke kall meg kvinne, jeg identifiserer meg som mann!»

Så etter dine standarder, spør jeg ham; da jeg kritiserte Kamala, burde jeg da ha antatt hennes kjønn? Og selv om det er tilfellet, og jeg antar at hun identifiserer seg som kvinne, så vær så snill å svare meg på ett spørsmål. Hva er ei kvinne?

Stillhet.

Jeg skjønner.

Så jeg kan ikke gjøre narr av noen som de antar er ei kvinne, selv om de ikke kan definere hva ei kvinne er.

Videre.

Bør folk stemme på Kamala fordi hun er kvinne?

Ja, ifølge denne personen; USA trenger en kvinnelig president.

Greit. Så vi bør ikke stemme basert på meritter, men basert på kjønn.

Greit, så da skriver jeg at jeg ikke tror Kamala er presidentmateriale, og at hun var en forferdelig visepresident.

Så blir jeg angrepet av en person som sier at jeg bare sier det fordi Kamala er kvinne.

Så jeg burde stemme basert på kjønn, ikke evner, men når jeg snakker om hennes manglende evner, sier jeg det bare på grunn av kjønn.

Hjernen min takler ikke dette.

Jeg kan ikke kritisere noen fordi hun er kvinne. Det er feil. Men jeg kan stemme på henne fordi hun er kvinne, selv om hun ikke er dyktig.

Disse menneskene finner på så mange tilfeldige regler nå at de ikke engang klarer å holde styr på dem selv, og de har begynt å motsi seg selv.

Jeg vet virkelig ikke om jeg skal le eller gråte av det som har blitt normalt i det vestlige samfunnet.

Ja, det har det. Det vestlige samfunnet er blitt så sykt, så ulogisk og så fullt av selvmotsigelser at man ikke vet om man skal le eller gråte av elendigheten.

Ingen kan svare på hva ei kvinne er, og kjønn er irrelevant, men det er likevel viktig at ei kvinne blir valgt til president. Å ikke støtte en kvinnelig (?) presidentkandidat – uansett hvor inkompetent og uegnet hun måtte være – er ensbetydende med å hate alle kvinner. Å få en kvinnelig presidentkandidat er så viktig at de sannsynlige konsekvensene av dette valget ikke må nevnes.

Men presset på USAs borgere, og på oss andre, er enormt: Vi skal elske Harris og hate Trump. Vi må altså overbevises om at det er viktigere å velge de rette ytre kvalitetene enn de rette indre – selv om det fører verdens hittil mektigste nasjon rett i avgrunnen, og tar resten av den vestlige verden med seg i fallet.

Så absurd, ensporet og ideologisk besatt er vårt rasjonelle, tolerante og åpne samfunn blitt. Vi lever i et paradoks, og det ler oss opp i ansiktet. Akkurat som Kamala Harris.

Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson som papirbok eller som ebok!