I en forskningsartikkel med tittelen «The Myths of Svalbard Geopolitics: An Arctic Case Study» kommer Andreas Østhagen, senior- og Svalbard-forsker ved Fridtjof Nansens institutt i Oslo, med disse påstandene:

• Det er ingen som betviler norsk suverenitet på Svalbard.
• Tvilen består i hvor langt ut i havet suvereniteten strekker seg.
• Svalbard kommer, som resten av Norge, inn under NATOs doktrine om «én for alle, alle for én.» Det vil si at NATOs sikkerhetsgaranti også gjelder for Svalbard.
• Svalbard er ikke demilitarisert.

Med utgangspunkt i Svalbardtraktaten fra 1920 ønsker han å avkrefte misoppfatninger på disse områdene, og han mener at den norske regjeringens noe slappe Svalbard-politikk opp gjennom tidene dessverre har bidratt til å så tvil om påstandene.

Til det første punktet:

Man leser ofte i media og til og med i vitenskapelig arbeid at Svalbard er allemannseie, og at den legale statusen er tvetydig. Men dette stemmer ikke, sier Østhagen. Det går klart fram av Svalbardtraktatens artikkel 1 at Norge har den fulle og absolutte suverenitet over Svalbard:

The High Contracting Parties undertake to recognize, subject to the stipulations of the present Treaty, the full and absolute sovereignty of Norway over the Archipelago of Spitsbergen, comprising, with Bear Island of Beeren-Eiland, all the islands situated between 10° and 35° longitude East of Greenwich and between 74° and 81° latitude North, especially West Spitsbergen, North-East Land, Barents Island, Edge Island, Wiche Islands, Hope Island or Hopen-Eiland, and Prince Charles Forland, together with all islands great or small and rocks appertaining thereto. (See annexed map)

De høye kontraherende parter forplikter seg til å anerkjenne, ifølge bestemmelsene i denne traktat, Norges fulle og absolutte suverenitet over øygruppen Spitsbergen, som omfatter, med Bear Island av Beeren-Eiland, alle øyene som ligger mellom 10 og 35 grader østlig lengde og mellom 74 og 81 grader nordlig bredde, spesielt Vest-Spitsbergen, land i nordøst, Barentsøya, Edgeøya, Wicheøyene, Hopeøya eller Hopen-Eiland og Prince Charles Forland, sammen med alle store og små øyer og tilknyttede skjær.

(Svalbardtraktaten ble skrevet på to språk, engelsk og fransk.)

Det betyr at norske lover gjelder på Svalbard. Men som artiklene 2 og 3 sier: Borgere og selskaper fra de andre signaturstatene kan drive med næringsvirksomhet og annen aktivitet der så lenge de følger norsk lov. Alle skal behandles likt, ingen skal ha spesielle rettigheter, heller ikke nordmennene. Og det er verdt å merke seg at rettighetene ikke tilfaller statene, men statsborgerne (the nationals) av disse statene. Eller statsborgernes tilhørende selskaper. Dét er en viktig forskjell. Man kan derfor ikke si at andre stater har slått seg ned på Svalbard, det er statsborgerne av statene som har gjort det. Derfor er for eksempel Barentsburg en norsk by, ikke en russisk by.

The Guardian skjønner denne forskjellen og har denne overskriften 10. oktober 2023: «Barentsburg: the Norwegian town feeling the chill of the Ukraine war.» Dette i forbindelse med den spente situasjonen som krigen i Ukraina skaper mellom russere og ukrainere i byen. Journalisten ser likevel tydelig at Barentsburg har alle tegn på å være russisk. Hun skriver dette:

“Barentsburg welcomes you” read the white letters in Russian above the dock. From the moment visitors step off the boat, there is little doubt who is at least symbolically in charge of this small town of a few hundred in the middle of the Arctic Ocean. Russian flags fly from buildings. The local pub, the Red Bear, charges punters in roubles. A bust of Lenin looks out across the fjord, behind it a monument declaring: “Our goal is communism!“

Bysten av Lenin i Barentsburg på Svalbard. Foto: Р.Чернов / cc by-sa 3.0 / Wikimedia Commons.

«Barentsburg ønsker deg velkommen», står det med hvite bokstaver på russisk over kaia. Fra det øyeblikket besøkende går av båten, er det liten tvil om hvem som i det minste symbolsk sett har ansvaret for denne lille byen med noen hundre innbyggere midt i Polhavet. Russiske flagg vaier fra bygningene. Den lokale puben, Den røde bjørnen, tar betalt i rubler. En byste av Lenin skuer ut over fjorden, og bak den står et monument som erklærer: «Vårt mål er kommunismen!»

Men hun fortsetter: Likevel er ikke dette Russland, men Norge.

Ingen av signaturstatene har bestridt norsk suverenitet – med ett unntak: Under 2. verdenskrig ble innbyggerne evakuert, tyskerne bombet Svalbard og okkuperte øygruppa. Den ble tatt tilbake av de allierte, og i 1944 kom Sovjet med et forslag om å skrote Svalbardtraktaten og i stedet bli enige om en bilateral avtale mellom Norge og Sovjet! Bjørnøya, for eksempel, skulle bli sovjetisk. Men etter mye diskusjon sa Norge endelig nei i 1947. Spørsmålet om Norges suverenitet var avgjort i 1920.

Siden 1944–47 har ingen stat hevdet at Norge ikke har suvereniteten på Svalbard eller at traktaten skulle forkastes til fordel for et annet regime.

Da over til det andre punktet:

Når det gjelder dette punktet, er det tvil og uenigheter. Hvor langt til havs strekker suvereniteten seg? Norge har etablert 12 nautiske mils territorialfarvann ved Svalbard, det samme som ved fastlandet. Men hva med havet utenfor? Hva med den 200 nautiske mils økonomiske sonen hvor statene har suverene økonomiske rettigheter? Svalbardtraktaten nevner bare territorialfarvannet (territorial waters), som den gang var 4, nå 12 nautiske mil. 200 nautiske mils økonomisk sone kom med Havrettskonvensjonen i 1982.

Her har det vært – og er – uenigheter. Norge har en 200 nautiske mils økonomisk sone rundt fastlandet, hvor vi som sagt har suverene rettigheter til å utforske og bruke ressursene, f.eks. fisk og olje, men vi har kun en 200 nautiske mils fiskerivernsone ved Svalbard, hvor vi bare har myndighet til å regulere fiskeriaktiviteten til brukerne. Flere land, bl.a. Russland, Island og Spania, i tillegg til EU etter Brexit, har skapt trøbbel for Norge her, jf. torskekrangelen i 2021 og snøkrabbesaken i 2023. Russland mener også at Norge ikke hadde rett til å opprette fiskerivernsonen på egen hånd. Og selvfølgelig er planer om olje- og gassvirksomhet i sonen omstridt. En eventuell utvinning av mineraler på havbunnen vil også bli en kilde til internasjonal uenighet.

Interessen for Svalbard øker i verden. Svalbardtraktaten er per mai 2024 ratifisert av 44 land, som ved å ratifisere, ser fordeler av det. Men jo flere som vil ha en bit av de rettighetene som en ratifikasjon innebærer, jo strengere må Norge være for å sikre bærekraftig bruk av øygruppa, sikre at alle behandles likt og at det ikke blir den sterkestes rett som råder. Andreas Østhagen mener i en kronikk i Dagens Næringsliv at Norge gjør feil ved å sitte såpass stille i båten som de gjør i denne situasjonen. Han etterlyser en fastere hånd på rattet fra Norges side for å avklare tvilsspørsmålene som er nevnt her angående rettigheter til havs.

Det tredje og fjerde punktet er om forholdet til NATO og om et demilitarisert Svalbard. Artikkel 9 i traktaten er slik:

Subject to the rights and duties resulting from the admission of Norway to the League of Nations, Norway undertakes not to create nor to allow the establishment of any naval base in the territories specified in Article 1 and not to construct any fortification in the said territories, which may never be used for warlike purposes.

Rettighetene og pliktene som følger av Norges opptak i Folkeforbundet, forplikter Norge til ikke å opprette eller tillate etablering av noen marinebase i territoriene spesifisert i artikkel 1, og ikke bygge noen festningsverk i de nevnte territoriene, som aldri kan brukes til krigslignende formål.

Her er det viktig å merke seg uttrykket «warlike purposes» (krigslignende formål). Svalbard er ikke demilitarisert i den forstand at man ikke kan etablere ordninger eller innretninger som skal brukes til andre formål enn krig, selv om de også kan brukes i krig. Den norske Kystvakten anløper regelmessig Longyearbyen for å fylle drivstoff og lignende, og den norske marine (Sjøforsvaret) sender en fregatt til Svalbard en gang i året for å markere norsk suverenitet. Når formålet ikke er krigslignende, er ikke Svalbardtraktaten til hinder for å ha militært nærvær på eller rundt Svalbard.

Det er som oftest Russland som mener denne politikken ikke er i tråd med Svalbardtraktaten. Men den norske regjering mener den ikke går ut over traktatens ordlyd.

Norge mener at man må kunne ha militært nærvær på eller rundt Svalbard også for å forsvare suvereniteten, hvis nødvendig. I den forbindelse kommer NATO inn. På grunn av at Norge har suvereniteten over Svalbard, ble øygruppa plassert under NATOs atlanterhavskommando i 1951, og den kommer inn under NATOs sikkerhetsgaranti. Et angrep på Svalbard er et angrep på NATO.

Det er å håpe at Norge utøver sin suverenitet og sitt forvalteransvar på Svalbard på en god måte. Svalbard-forsker Andreas Østhagen får avslutte med disse ordene:

Svalbard er kronjuvelen for Norge i nord. Det er øygruppen som gjør oss til en polar stormakt med tilgang til Polhavet.

Kjøp boken av Alf R. Jacobsen! Kjøp eboken her.