Erling Marthinsen 
Åpningsseremonien for OL i Paris fikk mye kritikk, for sin LHBGTQ- fokus og preg av woke. Men avslutningen ble langt bedre.
Innledningen var dog litt slapp. Her må jeg innrømme at jeg preges av personlige fordommer og smak: Jeg er rett og slett ikke glad i korsang.
Jeg har besøkt Frankrike mange ganger, og for noen tiår siden var det jentene som imponerte en ung mann, med sin skjønnhet og eleganse.
Det var absolutt ingenting galt med de som deltok i koret i dag. Mange av dem var flotte nok. Men det eksepsjonelle ved Frankrike virker som historie.
OL i Paris: Woke overtok åpningsseremonien, soldatene inntar gatene
Så kom den endeløse og kjedelige innmarsjen av over 200 land. Men deretter ble det bedre.
Det var flott å se hvordan utøverne blandet seg med hverandre, uten hensyn til nasjonalitet.
Så kom sangene som betød noe.
Først Frankrikes nasjonalsang. Deretter en av de mest kjente franske sangene.
Folk fra alle mulige land, uavhengig av religion og hudfarge, deltok i sangen som hyller hovedgaten i Paris, Les Champs-Élysées. Der står Triumfbuen fortsatt, til hyllest for selveste Napoleon.
Så ble innsatsen til de frivillige fra 150 ulike land hyllet, meget velfortjent.
Utøverne koste seg, men for meg personlig ble det litt mye dansing, uten at dette fører til krenkelse.
Så kom showet. Her skulle mennesket stå i sentrum, og ordet solidaritet ble fremhevet av kommentatoren på Max.
Nå ble det merkelig. En gullfigur sank ned fra himmelen, og skulle ifølge kommentatorene representere The Golden Voyager. Mulig dét, men hvor lenge må vi glo på denne merkelige figuren?
Så kom det en haug av hvitkledde figurer opp på scenen. Dette varte i noe som føltes som flere timer, men trolig var kun ti minutter. Ingenting skjer, bortsett fra meningsløs dans.
Så kom noe opera-lignende greier, og selv jeg, som elsker opera, klarte ikke å engasjere meg, selv om fremføringen var grei nok. Fokuset ble rettet på de idiotiske hvitkledde danserne. Det tok jo aldri slutt! De ble på scenen i en evighet.
Hva har dette med OL å gjøre? Rent freak show, etter min mening.
For å virkelig gni det inn returnerer jaggu The Golden Voyager. Alt håp er ute.
Det hjalp litt på humøret da neste klipp var en hyllest av de mange fantastiske utøverne som har deltatt i OL. Dette er kvinner og menn som har brukt store deler av sitt liv på å nå toppen, og de fortjener hyllest.
Norske utøvere fortjener også hyllest. Lørdag 10. august 2024 tok Norge tre OL-gull på én dag, for første gang på over 100 år. Document har nevnt Jakob Ingebrigtsen og kvinnelandslaget i håndball, men samme dag tok Solfrid Koanda gull i vektløfting.
Det siste gullet fikk Norge i tikamp, noe som heller ikke har skjedd på over 100 år.
Markus Rooth tok gull i tikamp, første nordmann på over 100 år
Showet følges opp med noe kjedelig popmusikk, med en artist jeg ikke kjenner, og som ikke vekker interesse nok til at jeg gidder å finne ut så mye mer. Bandet Phoenix er sikkert stjerner, siden de opptrer i denne sammenhengen.
De hadde følge av en smellvakker blondine, dagens flotteste (med unntak av utøverne), men hun kunne jo ikke synge.
Sånn fortsetter det bare. En rapper som så asiatisk ut leverte noe elendige greier som kun en mor kan like. Han fikk hjelp av en uinteressant gitarist som lignet på en satanist. Så returnerte Phoenix igjen! Oh, the horror.
Vel, gutta i bandet gjorde en god jobb, presise og rytmiske. Vokalisten? Not so much, og låtene var totalt uinteressante.
– Ja, dette var vel populært, hos ungdommen, sier kommentatoren i Max.
Personlig tror jeg ikke ungdommen lot seg imponere.
Så ankommer to OL-pamper scenen for å hylle OL-utøvere. Selvsagt er det fire med mørk hud, en kineser og kun én hvit person på scenen. Mangfold er jo så magisk. Jeg vurderer å skru av skjermen.
Men jeg blir reddet av en fabelaktig fremføring av den amerikanske nasjonalsangen. Årsaken er at OL neste gang arrangeres i Los Angeles.
Deretter dukker Tom Cruise opp, og hopper ned fra taket av Stade de France! Han tok med seg OL-flagget og forlot åstedet på motorsykkel, uten hjelm. Amerikanerne kan lage show. Særlig med Red Hot Chili Peppers som bakgrunnsmusikk, selv uten at det var en av bandets beste låter.
Det løste seg litt ved live opptreden fra Venice Beach. Så følges det opp med Billie Eilish, med amerikansk flagg på skulderen i noe som ligner på en landslagsdrakt, og humøret stiger.
🚨 BILLIE EILISH – BIRDS OF A FEATHER (LA28 Handover) #PARIS2024 .
— Billie Eilish Brasil (@BillieEilishBR) August 11, 2024
Så kommer mangfoldet igjen, da Snoop Dog overtar. Vel, han er jo helt overlegen i forhold til den asiatiske rapperen nevnt tidligere. Ikke min smak, men han vet hva han holder på med, og når Dr Dre entret scenen for duett, så ble det nokså OK.
OL i Paris har vært nokså vellykket, sportslig sett. Men disse seremoniene bør avskaffes. Det motsatte skjer: Plutselig innførte man åpningsseremoni i fotball-VM også. Hva er poenget? Vi som bryr oss ønsker å se fotball, ikke uendelig lange og kjedelige show.
Tipper det samme gjelder for de som følger sommer-OL tett. Idretten burde stå i sentrum.
Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp eboken her.
