Eliten har begitt seg ut på et spill de ikke kontrollerer. Den har bestemt seg for å utrydde trusselen fra «ytre høyre», definert ved Donald Trump. De er villig til å benytte alle midler og kaster inn alle ressurser de rår over, og de er formidable. Det er en ny form for stalinisme.
I SUFs glanstid i 1968 var man på sommerleiren på Tromøya opptatt av det som kalt DMF. Det sto for «den menneskelige faktor». Veggavisene skrevet på brunt innpakkingspapir, som i kinesisk stil strakte seg over flere meter, ble hengt på fasaden av militærbrakkene, (de skulle vær bevart) Der diskuterte borgerskapets barn hvordan en kommunistisk bevegelse kunne få kontroll med de uregjerlige menneskene. Hvor mye kontroll og makt var nødvendig – og ikke minst – rettferdiggjort fordi målet var edelt. Alle eliter helt siden Platon har slitt med det samme problemet: De har gitt seg selv et mandat, fra oven eller fra historien: Hvor langt har de lov til å gå?
Dagens elite har begitt seg ut på samme vei.
De ser ut til å utmerke seg ved en mangel på hemninger og skrupler. De grunnleggende menneskelige hensyn affiserer dem ikke. De turer frem.
De mangler forståelse for samspillet mellom tanke og handling og hvordan det påvirker den viktigste faktoren i et demokrati: folket.
De ignorerer at folket, som enken til den russiske poeten Osip Mandelstam skrev – alltid sitter til doms over de styrende. Den kjenner pusten av den dårlige samvittigheten.
Det er derfor eliten hater alternative medier som kan beskrive folkets reaksjon på den førte politikken. Eliten vil ikke ha noen kronikører, ingen referenter, ingen vitner. De vil selv skrive historien. De føler de har maktmidlene til å gjennomtrumfe en slik totalitær revolusjon som de er i gang med.
Politikk er blitt krig
Politikk skal være kappestrid etter det greske ordet agon. Men har i dag blitt avløst av antagonisme, som er mer enn motsetninger. Den ene part har erklært den andre krig. Han skal utslettes.
Det er et farlig spill. Som de sammensvorne selv skriver: En stor del utenfor og innenfor Capitol Hill 6. januar var veteraner. En kan altså ikke stole på hæren. De får tyve års fengsel for å ha viftet med et flagg, mens de som har brent ned Minneapolis går fri med et klapp på skulderen av George Soros og Kamala.
Når vi vet at denne progressive fløyen er de samme som roper «from the river to the sea», forstår vi at USA utsettes for en revolusjon ovenfra. Mobb og elite i skjønn forening.
Moralsk utpressing
Prosessen i USA har pågått siden 2015 og amerikanerne har sett: Det er eliten som har erklært folket krig. De gjør det under dekke av å bekjempe ytre høyre, en term som er diskrediterende. Ytre høyre er varg i veum.
Men eliten vil ikke innrømme at det er de som har introdusert krigen i politikken. De insisterer på en uskyldspresumpsjon som de nekter alle de straffeforfølger fra Trump til Maga.
Den politiske straffeforfølgingen skjuler de bak et tykt lag moralisme: De er de gode, ytre høyre er de onde.
Mobiliserer følelser
Eliten mobiliserer følelser samtidig som de projiserer de negative følelsene på sin motstander. De representerer «de gode følelsers puritanisme», et uttrykk laget av François Flahault.
Det er faktisk slik at for hver gang de sviner til Trump, blir de selv litt renere. Folk har problemer med å erkjenne hvor utstudert dette er, for de vil kanskje ikke vedkjenne seg at hver negativ historie om Trump er en personlig bebreidelse. De har dypt nede en hemmelig sympati for mannen som er underdog og reiser seg igjen og igjen. Han er som helten i the Gladiator. Triumferer mot alle odds. I siste akt vinner helten og det gjør eliten nervøs og desperat.
Derfor gjelder det å lukke sirkelen, lukke folket inne så ingen lysstrime slipper inn. Amerika blir som et livesendt Truman-show.
David Plouffe, Obamas høyre hånd, er hentet inn som Kamalas manager. De vet hvordan det gjøres.
Dette er kunstige politikere og styrte valg.
Nylig døde en av Googles pionerer, Susan Wojcicki, bare 56 år gammel. Hun var med helt fra begynnelsen:
Wojcickis mer enn to tiår med Google begynte i 1998 i huset hennes i Menlo Park i California, der hun leide ut en del av garasjen til vennene Larry Page og Sergey Brin, selskapets grunnleggere. For 1700 dollar i måneden brukte de to garasjen som kontor for å bygge opp søkemotoren.
Hun ble sjef for youtube.com i 2014. Hva jobbet hun med de senere år? Kontroll og overvåking. Sensur. Hun lovte å løse «problemet».
I løpet av hennes periode ble YouTube internettets mest populære videotjeneste, og hennes rolle ble å kontrollere hatefulle ytringer, upassende innhold, ekstremisme og feilinformasjon.
I et intervju med The New York Times i 2019 antydet Wojcicki at hennes ettermæle på YouTube ville avhenge av om selskapet lyktes med innholdsmoderering, noe selskapet har slitt med.
«Jeg vet at vi kan gjøre det bedre, men vi kommer til å komme dit. Vi kommer til et punkt der vi har løst mange av disse problemene, og jeg føler at vi allerede har gjort betydelige fremskritt», sa hun. «Jeg eier dette problemet, og jeg kommer til å løse det.»
Tech-titanene går inn på et sekundært nivå: Ønsket om kontroll. De glemmer å spørre: Er det mulig? De er i båt med kommunistene som trodde de kunne skape et nytt menneske: homo sovieticus. Først da er problemet «løst».
Ytringsfriheten er under angrep. Abonner på frie og uavhengige Document.