Beatles toppet i Arbeiderbladet med «A Hard Day’s Night». Nedtellingen mot filmpremieren var i gang. Jeg var samtidig kommet på meget bedre tanker etter advarselen fra overlæreren på Prinsdal skole.

Han hadde truet med Bastøy etter at jeg ble knepet i å ramponere nybygget som etter hvert skulle bli skolens hypermoderne gymnastikksal. Jeg ikke hadde det spor lyst til å havne på Bastøy. Jeg ville mye heller være en Beatles-gutt. De møtte ingen motstand av betydning. Det var for få Rolling Stones-gutter foreløpig. Dem merket man lite til.

Av og til besøkte jeg Stein. Han bodde på Kastellet, så det var et stykke fra Prinsdal og dit. Men man kom langt med en DBS, selv uten gir. Stein var tidlig ute med en del veldig attraktive plater. Som den svenske  «A Hard Day’s Night»-EP-en.

Kinoannonsen i Arbeiderbladet 24. august 1964. Jeg sov knapt natten før.

«A Hard Day’s Night»-LP-en, selve gralen, hadde piken som bodde i den andre halvdelen av tomannsboligen vår. Hun var ett år eldre enn meg og hadde Jan, storebroren til Petter, på besøk av og til. Jeg hørte dem, men ikke hva de sa. Jeg tror de kysset.

Utpå høsten fikk jeg låne LP-en. Det var den vakreste og deiligste gjenstand jeg hadde holdt i noen gang. Bildene foran, bildene bak, jeg lærte dem utenat, jeg imiterte dem i badespeilet. Men alt dette lå et lite stykke frem i tid da august startet. Da bare ventet jeg. Ventet på min egen «dææææng!», som åpningsakkorden på «A Hard Day’s Night» heter.

12-årsdagen min nærmet seg med slepeskritt, og Beatles-plater var meldt. Jeg husker sol den dagen, og at vi markerte den med besøk fra bestemor og bestefar, Momo og Bipan, og de provoserte min mor ved å gi meg hele to Beatles-plater, «A Hard Day’s Night» og «Please Mr. Postman» (som var A-siden for meg).

«A Hard Day’s Night» hadde jeg fått tidligere på dagen allerede, så det var nedtur. Ikke minst fordi også denne kom i rødt fabrikkcover, og ikke billedcoveret jeg hadde sett hos Stein. Dubletten ble byttet neste dag i «All My Loving», og da var i grunnen lykken komplett.

De tre skattene ble spilt nonstop dag etter dag frem mot skolestart, og med ekstra volum når min mor var ute og hengte opp vasken. Eventyrlig. Tenk at jeg fikk så mye glede ut av seks små sanger. Jeg levde på dem helt til jul. Da fikk de selskap av enda noen.

Jeg husker bare tre bursdager fra barndommen helt tydelig. 12-årsdagen (1964), 13-årsdagen, da jeg fikk min første ordentlige LP, «Help!» (1965), 15-årsdagen, da jeg fikk «All You Need Is Love» (1967). Så stor betydning hadde en Beatles-plate. Den kan definere en barndom. Og tenk, det var den helt riktige akkorden som kickstartet mitt 13. år på jordskorpen.

Stefar Aage ordnet med besøk for klassen i Dagbladet, hvor vi fikk se hvordan en avis ble til. Fascinerende, støyende og hektisk. Det luktet sprit og trykksverte. Jeg husker lyden av hamrende teleprinter som aldri hviler, den brøt ut i voldsomme skuddsalver, bokstavene ble skutt inn i papiret. Jeg husker setterne, kassene med blybokstaver, plastformene som viste utkastet til dagens forside. En fin start på 6. klasse.

Aage brukte også sitt journalistnettverk til å skaffe to billetter til premieren på «A Hard Day’s Night» på Sentrum kino 24. august. Jeg trodde ikke det var sant. Men det var det. Jeg inviterte med meg Stein.

Dææææng!-låten toppet i Norge. Jeg måtte vente i enda 12 dager før jeg fikk den. (Arbeiderbladet 1. august 1964)

Totalt kaos både utenfor og inne, Sentrum kino under beleiring, jentene prøvehylte, det blusset opp og stilnet, blusset opp og stilnet, som flyalarm. Da dææææng!-akkorden fylte salen, druknet den umiddelbart i orkanhyl og tordnende tramping. Jentene var spenna gær’ne, og de lot det ljome nonstop i 90 minutter. Under sangnumrene hylte de så høyt at luften ble uklar.

Nærbildene av Paul under «And I Love Her» ble mottatt så øredøvende at jeg kjente angst. Jeg elsket filmen, elsket beatlene, elsket musikken, om jeg var superfan før, var jeg det nå ganger hundre tusen. Jeg er faktisk ikke kommet ned ennå, 60 år senere. Høyere enn Saturn. Hvem trengte narkotika i 1964 når The Beatles fantes?

Jeg hadde endelig lært å svømme også! Kom i bursdagen til Andreas våt i håret, vannkjemmet og synlig flau etter å ha plasket rundt i det bittelille bassenget på Frognerbadet med en isoporplate foran meg blant smårollinger og under hånlige foreldreblikk. Jøss, en 12-åring. Shady. Best å holde øye med ham.

Svømmelærerinnen var en knortekjepp, og det reddet meg fra den lille drukningsdød som jeg led hver eneste sommer. De hadde så søte svømmelærerinner på badestrendene, og jeg ble stupforelsket hver gang. Men ikke i ydmykelsenes basseng på Frognerbadet. Knortekjeppen jaget meg mellom smårollingene mens jeg gulpet klorvann og ville bli ferdig med det for alltid. Og plutselig fløt jeg. Takk, alle menneskenes guder.

Når Stein var alene hjemme, spilte vi luftgitar (antagelig noen av de tidligste luftgitar-modellene) og var Beatles. Inne på rommet hadde han modelljernbanen sin, Märklin, montert på en stor treplate. Fjell, trær hus, tunneler. Heldiggris. Når man var ferdig med å leke, ble den heist opp under taket. Mitt Fleischmann-sett var løst, i en eske. Jeg måtte sette det opp og demontere det hver gang. Det ble ikke det samme.

Stein og jeg hadde samme humor og fniste iblant hysterisk, eller lo så vi trillet. Det kunne vi ikke gjøre da Stein var blitt operert for brokk. Da måtte vi bare tenke på nøytrale ting. Det var ikke lett. Og plutselig kom fniset sivende ut av intet, og fylte oss så vi nesten ristet, til vi sprakk og lo så vi trillet. Stein ropte «Au! Au! Au!», men måtte le. Det var skikkelig vondt.

I skolegården var de tøffeste guttene i gang med en form for håndball hvor døren til tilfluktsrommet var mål, og ballen noen kompakt sammenvrengte strømper. De skjøt utrolig hardt, og jeg hadde ikke lyst til å være keeper. Jan 2 var særlig god. Han spilte håndball på ordentlig.

Artikkelforfatteren skriver ned Beatles-tekster hjemme hos bestemor og bestefar, på Royal-maskinen som han fikk til odel og eie like etterpå. (Foto: Sigrid Tholander)

The Beatles var langt borte, helt i Amerika, og jeg bar ikke på illusjoner om at de kom til Norge noen gang. En engelsk musikkavis hadde bilder av dem i cowboymodus på en ranch i Missouri.

Når jeg var alene på rommet mitt, lekte jeg med plastfigurene mine. De bittesmå Airfix-soldatene hadde jeg ganske mange av nå, og de myldret over gulvet. En bataljon ørkenkrigere lå i bakhold på skrivebordet. Nazistene ble massakrert.

Jeg lekte også med cowboy- og indianer-figurene. De var mye større, forseggjorte, fargerike og luktet gåtefullt og krydret av elastolin, de var lubne, litt myke i konsistensen og gode å holde i.

Cowboyene kunne ta av hatten og plassere revolveren tilbake i hylsteret. Indianerne kunne fjerne fjærpryden og kaste spyd og tomahawk og kniv. Men de hadde for dårlig ildkraft mot cowboyenes revolvere og geværer, og ofte trakk de seg tilbake til en hule av lakkert pappmasjé som jeg fikk til jul.

Om vinteren, når jeg var i oppglødd skøytemodus, arrangerte jeg egne bonusmesterskap på skrivebordsplaten min. Revet papir illuderte snekanten, og cowboyene og indianerne hadde berømte skøytenavn. Kupper’n, Maier, Thomassen, Nilsson, Matusevitsj, Kositsjkin, Järvinen, Kouprianoff, Traub. Han som manglet en arm, var en buljongløper fra Ungarn, jeg kalte ham Martos. Han sprakk alltid.

Jeg førte nøye rundetider, fantasert frem på sparket. Kupper’n pleide å vinne. Men jeg var sannelig ikke sikker på hvordan det skulle gå denne vinteren, for nå hadde Kupper’n lagt opp. Hjortefot fikk derfor ikke være med. Maier satte verdensrekord på 10.000 i sesongåpningen. På skrivebordet.

Jeg var 12 år, og Gud hjelpe den som tystet om skøytenerderiene mine til jevnaldrende, både naboer og på skolen, tenkte jeg da. Ja, egentlig tenker jeg vel dét ennå.

Ikke så lett å skjønne at dette er en skøyteløper, men kreativ fantasi hjelper. Her Fred Anton Maier på vei til ny verdensrekord.

John-Ivar var en kanadisk gutt som flyttet inn i et av nabohusene. Han hadde vanvittig fine soldatleker – inkludert stridsvogner og kanoner, alt i ganske stort format. Han tok med seg en hel bag full når han besøkte meg. Høytidsstund på gutterommet.

Han hadde også et sett golfkøller, men det skjønte jeg ikke stort av. Han lærte meg å holde køllen på riktig måte. Det er det nærmeste jeg er kommet å spille golf. Hadde vi bare hatt en ball, men det kan vi ikke, sa John-Ivar, for da ville helt sikkert ruter knuse.

Ikke lett å holde med Fleischmann i løse deler, når kameraten din har Märklin montert på stor treplate, med tunneler og hus og trær og veier.

Nedre Prinsdals vei i 1964. Artikkelforfatteren bodde like til høyre for Esso-stasjonen. Kiosken nærmest til høyre bød bl.a. på Beatles-tyggegummi og Præriebladet. (Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek)

Min mormor tok matbilder for ukebladene på den tiden. Under en grill-session for Hjemmet hentet hun inn mine brødre og meg som modeller Jeg lurte på om John-Ivar ville være med, og det ville han. Vi havnet på forsiden. Men bildet var juks. Det glødende kullet var en kombinasjon av lommelykt og rød cellofan. Pølsene var kalde. Men jeg husker fortsatt trøyen jeg hadde på meg.

John-Ivar ble etter hvert mer bestevenn med noen av de andre guttene i nabolaget. Det var litt sårt. Jeg fant ham jo først. Jeg satser på at det skyldtes de kalde pølsene og at min stefar hadde konvertert fra Arbeiderpartiet til Venstre (man gjorde ikke dét ustraffet på Prinsdal i 1964). Dessuten var jeg sær, jeg hadde sluttet på Prinsdal skole for et år siden på grunn av mobbing, og gikk på Nordstrand. Hos fienden.

Helt uavhengig av dette ga Bob Dylan ut sin fjerde LP i august 1964. Jeg hadde ikke hørt om ham ennå. Nesten ingen hadde det i 1964. Derfor noen ord om albumet på tampen, mens den svært unge Yan satt på Prinsdal og lekte med plastfigurer og forgudet The Beatles.

En undervurdert klassiker

Bob Dylan: «Another Side Of Bob Dylan», utgitt i august 1964.

Betraktet som et overgangsalbum, det manglende leddet mellom protestsangeren og den visjonære rock’n’roll-poeten. Men egentlig representerer «Another Side Of Bob Dylan» selve hoppet. Det eneste som skiller albumet fra «Bringing It All Back Home» (1965), er elektrisk komp. Det er ingen såkalte politiske sanger her, ingen agiterende opprop. Sangene er betydelig innadvendte, noen på grensen til private, andre slår hodet gjennom diamanthimmelen og flommer over av billedrike, slående poetiske strofer som man aldri hadde hørt maken til fra en såkalt popstjerne.

Det er et frigjørende album, Dylan er skarpt klar over at han nå befinner seg minst ett, kanskje ti, skritt foran sine lyttere, og han fornekter seg ikke, han kunne vær minst like nådeløs mot sine såkalte disipler som han hadde vært mot maktfigurer, rasister og hyklere på de foregående albumene. Avslutningskuttet er så beskt og sviende at man skulle tro han allerede så et år frem i tiden: «It Ain’t Me, Babe» er det definitive «fuck you», senere overgått av bl.a. «Like A Rolling Stone» og «Positively 4th Street».

«Another Side Of Bob Dylan» er Dylans etter-Beatles-reaksjoner. Gruppens gjennombrudd tidlig i 1964 traff ham midt mellom øynene mens han var på en road trip over det amerikanske kontinentet på bevisst leting etter en annen måte å skrive på. Den britiske gruppens yre entusiasme, jublende sangharmonier og tøffe akkord-sekvenser ga ham klare ideer om hvor han ville gå.

Samtidig med dramaet på Prinsdal gir Bob Dylan ut sin fjerde LP. (Foto: CBS)

Albumet ble innspilt i løpet av en kveld og natt 9. juni 1964. Dylan, en akustisk gitar, munnspill – av og til piano – og en kasse rødvin. Han spilte inn 14 låter mer eller mindre på rappen, «My Back Pages» var den siste. 11 av disse havnet på albumet. De som ikke fikk være med, var «Denise, Denise», «Mama, You Been On My Mind» og «Mr. Tambourine Man».

Sistnevnte spilte han inn om igjen på neste LP, men 9. juni-demoen lot han sirkulere via sin forlegger. The Byrds snappet den opp og skrev et nytt arrangement. Dylan ble invitert til å høre hva de hadde gjort med låten og ble ekstatisk.

Det kan ikke være noen tvil om at Dylan hadde bestemt seg for hvor han ville. De elektriske gitarene skranglet allerede i bakhodet hans før 9. juni 1964. The Byrds bekreftet noe han allerede visste. Hører man på «Another Side Of Bob Dylan» med dette som bakteppe, er det også lett å høre at det er et rock-album. Ikke overraskende plukket The Byrds tre av sangene pluss «Mr. Tambourine Man» til sin debut-LP, og de gjorde også en versjon av «My Back Pages» et par år senere. Sangenes struktur passet rock-formatet som hånd i hanske. Videre hører man lett at «Motorpsycho Nightmare» er storebroren til «Maggie’s Farm» og at «Black Crow Blues» er forløperen til «Outlaw Blues».

De veldige billedsprangene i mange av albumets tekster innvarsler side 2 på «Bringing It All Back Home». Best av dem alle er den apokalyptiske salmen «Chimes Of Freedom», hvor naturen og naturkreftene – et voldsomt tordenvær – inspirerer ham til mektige poetiske assosiasjoner om en dramatisk samtid. Her første vers:

Far between sundown’s finish an’ midnight’s broken toll
We ducked inside the doorway, thunder crashing
As majestic bells of bolts struck shadows in the sounds
Seeming to be the chimes of freedom flashing
Flashing for the warriors whose strength is not to fight
Flashing for the refugees on the unarmed road of flight
An’ for each an’ ev’ry underdog soldier in the night
An’ we gazed upon the chimes of freedom flashing

Dylans humor lurer seg også inn mange steder, i «I Shall Be Free No. 10» får den en hel sang å boltre seg i, en sang som er innom Barry Goldwater, Cassius Clay og månekappløpet med russerne før den detter ned på sluttverset:

Now you’re probably wondering by now

Just what this song is all about

What’s probably got you baffled more

Is what this thing here is for

It’s nothing

It’s something I learned over in England

Platens eneste sure sokk er den til Dylan å være forbløffende endimensjonale «Ballad In Plain D», hvor han simpelthen gjengir sin versjon av den fatale kvelden da forholdet til Suze Rotolo sprakk, og hvor den tilstedeværende og i dramaet svært aktive søsteren hennes, Carla, gis skurkerollen. Her er Dylan bare ond. Og veldig liten.

Bortsett fra dette sleivskuddet, som Dylan også angret på senere, er «Another Side Of Bob Dylan» et undervurdert mesterverk som gir signalene om alt han skulle bygge videre på i 1965.

Hele stasen ble tapet i rødvinsfylla en juninatt i 1964. Det kaller jeg kreativ bruk av alkohol.

Kjøp «Mesteren og Margarita»! Du kan også kjøpe den som ebok her.