Carlo Maratta (1625–1713), «Kristus og den samaritanske kvinnen» (etter Johannes 4, 4–42), Warszawa erkebispedømmes museum.

¹ I tiden som fulgte, reiste Jesus omkring og forkynte i byene og landsbyene og bar fram det gode budskapet om Guds rike. De tolv var med ham, ² og noen kvinner som var blitt helbredet for onde ånder og sykdommer. Det var Maria med tilnavnet Magdalena, som sju onde ånder hadde fart ut av, ³ Johanna, som var gift med Kusa, en forvalter hos Herodes, og Susanna og mange andre. Med det de eide, hjalp de Jesus og de tolv.

Lukas 8, 1–3

I fjor svevde forfatteren Roy Jacobsen mellom liv og død, og i et intervju avisen Dagen har gjengitt, sier han at det førte ham ikke nærmere Gud, men han har stor sans for Jesus.

Han vil slå et slag for Jesus og Bibelen, og sier blant annet:

Han vinner jo over Mohammed. Det er ingen tvil altså.

Forfatteren sier det er islams store tragedie at de ikke har «en sånn fyr» som Jesus.

Det store spørsmålet er hvordan det er mulig at det tidligere kristne Vesten synes å foretrekke islam fremfor kristendommen. For det er ikke bare slik at islam ikke «har en sånn fyr som Jesus», den mangler nemlig alt det som skaper en sivilisasjon med menneskeverdet i sentrum: En Gud som elsker mennesket.

Jesus er ikke bare en «spesiell fyr» slik Roy Jacobsen tror, han er Gud selv, og når han blant annet gir kvinner en slik posisjon slik dagens tekst vitner om, er det et revolusjonerende øyeblikk i kvinnens historie. Og det er tragisk nok lett å se motsatte tendenser i vår egen tid. Et samfunn som forkaster Kristus som Gud, men foretrekker islam, ødelegger også kvinnens posisjon og sikkerhet. Vi har sett det under de olympiske leker, og vi ser det daglig hvor islam får en dominerende posisjon. Kvinner mister den friheten de har tatt for gitt.

Den kjente religionssosiologen Rodney Stark skriver i sitt kjente verk The Triumph of Christianity at en viktig årsak til kristendommens vekst var dens positive betydning for kvinnen. Han fremhever Paulus sin anerkjennelse av kvinnens arbeid i menighetene, ofte som diakoner, og at kvinner ble tiltrukket av kristen tro fordi den tilbød et liv som var overlegent bedre enn det samtidens kultur hadde mulighet til. Det var nemlig ingen annen kultur som forkynte likeverdet mellom mann og kvinne slik kristendommen gjorde.

Et annet viktig forhold ved kristendommen, var dens vektlegging av trofasthet i ekteskapet, en plikt som gjaldt både kvinner og menn. Dette var uvanlig i antikken. Kristendommen fremhevet ekteskapet som et sakrament, noe som innebar at skilsmisse ikke lenger var en lettvint løsning for menn som ønsket seg en ny kone. Samtidig fikk kvinnen rett til å si nei til å gifte seg, og med den økte respekten for den enkeltes rett til å velge, ble ikke kvinnen lenger giftet bort når hun bare vare et barn.

Kristendommens forkynnelse av livets ukrenkelighet og likeverd mellom kjønn, førte også til at det ble slutt på drap av nyfødte jenter. Professor i idéhistorie, Trond Berg Eriksen, skriver i verket Roma at dersom kona i det antikke Roma viste seg utro overfor ektemannen, hadde faren rett til å drepe henne, mens den bedratte ektemannen hadde rett til å slå konas elsker i hjel. Faren hersket uinnskrenket over familien, og da spesielt barna. Familiene var nødt til å ta vare på alle guttebarn av hensyn til statens militære behov, og derfor beholdt faren som regel kun én datter, nemlig den eldste. De andre ble drept.

Kristendommens betydning for kvinners rett til arverett samt retten til å velge ektefelle ble imidlertid utfordret i overgangen fra middelalder til det vi kaller den moderne verden. Trond Berg Eriksen skriver at kvinner arvet og fikk tilbake eiendom ved død eller skilsmisse i middelalderen, men at siden overtar mannen felles eiendom. Kvinnene mistet sine egne navn i ekteskapet først omkring år 1600 i Europa. Samtidig ble de fratatt disposisjonsretten over sin egen eiendom, og på 1800-tallet spilte kvinnene i Frankrike, Italia og Spania ingen rolle overhodet i det offentlige livet.

Kvinnen gikk altså fra antikkens mørke til middelalderens lys og deretter tilbake til opplysningstidens mørke.

I vår egen tid er forfallet enda verre. Vi fjerner ikke bare kvinnens rett til beskyttelse fra menn, vi lovpriser i tillegg islam der kvinnen ikke er annet enn en slave, opphever kjønnet som meningsbærende kategori og lar menn møte kvinner i bokseringen.

Vi ser at der treenighetens Gud mister sin relevans, blir rettens utgangspunkt makten, og da taper menneskeverdet. Historien har vist oss at det er det grunn til å tro at situasjonen først blir bedre når vi igjen forstår at Jesus Kristus ikke bare er «en sånn fyr», men Gud selv.