Moderne mennesker ligger ikke under for overtro. Vi søker logiske forklaringer og handler rasjonelt og stort sett veloverveid. Føler vi angst eller motvilje, har det alltid en forståelig årsak. Gjerne klimakrisen som i 2024 forklarer det meste, inkludert solstormer, nordlys på Kolbotn og elbusser som står fast på Grorud.

Angst for torden bunner i faren for lynnedslag i ens umiddelbare nærhet, og den psykologiske opplevelsen av å være hjelpeløst overgitt noe større og mektigere enn en selv. De blodrøde værkartene i VG og Dagbladet og de samme avisenes flittige bruk av tilføyelsen «ekstrem» foran alt som handler om vær, medvirker ikke akkurat til å roe våre allerede tynnslitte nerver. 

Angst for å fly bunner i at fly faktisk kan falle ned, og da dør man. Særlig nå som ekstremturbulensen er begynt å herje i VG.

Angst for mørkhudede skyldes selvfølgelig ganske moderne amerikansk film (særlig fra 90-tallet) hvor påfallende mange afroamerikanere foretrakk hette og digre gullkjeder, ropte sint på en uforståelig sjargong og skjøt folk midt i ansiktet.

Slik kan vi fortsette. All angst og motvilje har en rasjonell forklaring. Enten den ligger utenfor eller i oss selv, eller begge deler. I hvert fall har jeg alltid ment det, inntil jeg begynte å legge merke til bittesmå ting i dagliglivet som jeg ikke tenkte over da de var her, men som har etterlatt seg et svakt erindringsekko fra den gang man leste papiraviser, jobbet i kontorlandskap, hadde en kaffemaskin borte ved vasken og spiste lunsj i kantinen.

Ta avisstativet ved kassen på Meny og Narvesen. Ingen tok den avisen som sto ytterst i stativet. Alle bladde seg et stykke inn i bunken (hvilket resulterte i noe ordentlig rot) før de valgte sitt personlige eksemplar av VG og Dagbladet. Hva var i veien med det som sto først? Ville de ikke kjøpe noe som andre hadde sett på, enda samtlige eksemplarer i bunken var helt like? Hva slags form for rasjonell tenkning er det? Setter blikk merker?

Kontorlandskap i 1920-årene. Et kjært minne fra den gang man hadde røkepauser og spisepauser og arbeidsmiljø. Og toalett til avislesning. (Foto: Eberhard B. Oppi, Oslo museum) 1920

Et annet eksempel: Plastkrus-syndromet. Ved kaffemaskinen på jobben sto det en haug plastkrus. De fleste har vel erfart at det var omtrent umulig å få huket av to krus (man må som kjent ha doble krus til varm drikke). Man fikk alltid tre. Det tredje kruset satte man enten tilbake på plass, eller man etterlot det ensomt og alene på benken.

Så skjedde det utrolige. Nestemann sørget behendig for å unngå ditt forkastede krus. Han huket av sine tre, og fjernet det han så at du tok i (enda dette tredje kruset helt naturlig ville havnet ytterst, og altså ikke ville kommet i kontakt med kaffen hans i det hele tatt!). 

Slik fortsetter det inntil køen er slutt og en stakkar som ikke så hva de før ham gjorde, labber intetanende av sted med det famøse kruset i hånden.

Kruset på benken er det verre med. Det ville stått i mange år om ikke ryddehjelpen kastet det i søpla sist onsdag.

Vi drikker altså ikke av noe som andre har tatt i. Selv om det er våre nærmeste kolleger. Går man på restaurant derimot, tenker man ikke slik – eller trodde du at glassene fløy til bordet av seg selv, uberørt av servitørhender? 

Kaffepause i 1972. Jørn-Erik har som vi ser, stukket av med Dagbladet, og leser det nå på HC-toalettet mens han lager rare lyder. (Foto: Magne Lilleøen, Anno Domkirkeodden)

Før hjemmekontorene smadret det man kalte arbeidsmiljø, var arbeidsplassen et ypperlig sted for antropologiske studier. Ta fellesavisene som lå pent bunket ved kaffemaskinen. Så du en kollega dra av gårde på do med én av avisene, ville du garantert ikke lese i akkurat det eksemplaret etter at han vendte tilbake. Avisen hadde nå fått status som veldig ekkel. Den hadde jo vært på do og var full av toalettmolekyler etter at gjerningsmannen (eller kvinnen) hadde bladd i den med toalettfingrene sine. Avskyelig.

Eller, forresten, det er ikke presist nok, for egentlig visste vi at alle avisene hadde vært på do opptil flere ganger i løpet av arbeidsdagen. Det var først da vi så Jørn-Erik smette ut fra HC-toalettet med VG under armen at vi koblet avisen med et ansikt, og nå bød den oss imot. 

Akkurat som vi ikke oppsøker et avlukke som nettopp ble ledig, da inneklimaet som venter der nå har fått et ansikt, og setet antagelig fortsatt er kroppsvarmt etter akterspeilet til Peter. 

Å smette føttene i feil sko, på legekontoret eller i den mørke entreen når man skal hjem fra festlig lag på nyttårsaften, det går ut på det samme. Følelsen av egen fot i fremmed sko er ikke til å bære. Ekstra vemmelig hvis denne fremmede nettopp er kommet, så skoen fortsatt avgir … skrekk og gru … FOTVARME. Toalettsetet om igjen.

Jeg har forresten alltid lurt på det man ofte så på film før i tiden: Galante herrer som rekker en tårevåt og vakker kvinne sitt lommetørkle. Alle vet hva det er til. På folkemunne gikk jo tekstilen under navnet «snytefille». Vær så god, frøken, tørk tårene med denne. Hva er galant med det? Du ser nesten aldri lommetørklær lenger. Heldigvis.

Noen husker kanskje ukebladene på legekontorene? Jeg kunne aldri forstå at folk turte å bla i dem. Her satt man samlet i et venteværelse hvor sannsynligheten for at 100% led av et eller annet, var ekstremt høy. Hvorfor var vi ellers der? Så hva får de syke idiotene til å gripe ned i bakteriehaugen av ukeblader? De pådrar seg myriader av smittepartikler og etterlater seg litt ekstra til nestemann.

Kan noen gi meg en rasjonell forklaring?

Uvøren utveksling av håndtrykk. Her kinodirektør i 1955. Man ante ikke hvor makkers neve hadde vært. (Foto: Leif Krohn Ørnelund, Oslo Museum)

Etter et langt koronaopphold vendte det gode, gamle håndtrykket tilbake. Håndtrykk utveksler vi villig vekk, og det med vilt fremmede. Enda vi innerst inne vet at folk flest hoster i hånden når de er forkjølet, og at enkelte ikke vasker seg når de har vært på do og at veldig mange piller seg i nesen. Og alle klør seg. Likevel mottar vi denne fremmede (og ofte svette) labben som muligens syder av bakterier, buser, flass og urin – uten å blunke. 

Vi griper rundt den, holder den i et godt, fast grep slik at vi får med oss så mye som mulig av eierens intim-griseri og sier «God dag» og presenterer oss – uten et øyeblikk å tenke at her gjelder det å finne en vaskeservant, og det litt brennkvikt. Faktisk burde man vurdere å koke hånden sin.

«Kjærestepar i skogen». Utgangsstilling for tungegymnastikk i lyngen. Her kan alt skje, og faren for utveksling av kroppsvæsker er overhengende. (Foto: Telemark Museum)

Vi har heller ikke problemer med å stikke tungen inn i en fremmed munn bare eieren er av kjønnet man foretrekker og ganske pen å se på. Det heter å kysse. Men det heter strengt tatt også å ønske bakteriene velkommen. 

Det moderne mennesket er ikke rasjonelt. Det er inkonsekvent, nevrotisk og fullstendig uberegnelig. Det lar seg lede av de underligste innfall, har de selsomste oppfatninger om smitte og basiller, men nøler ikke et sekund med å spontanblande spytt med fremmede kvinner og menn. Muligens i håp om at den ukjente makker stiller med nykokt munn.

Gammel overtro er langt å foretrekke fremfor moderne logikk. Det første har nemlig basis i virkeligheten (at svarte katter er skumle, er noe alle vet), mens det siste definitivt ikke eksisterer.