I den offentlige debatten om ungdomskriminalitet er det en utbredt oppfatning at fattigdom og sosioøkonomiske forhold er de primære årsakene til at unge mennesker begår kriminalitet.

Denne analysen er ikke bare forenklet, den er farlig. Den overser de underliggende faktorene som faktisk driver ungdom til kriminalitet, nemlig holdninger og verdier.

Det er lett å peke på økonomiske vanskeligheter som en forklaring på kriminell atferd, slik som en kommentar i Drammens Tidende gjør.

Unge mennesker som vokser opp i miljøer preget av fattigdom, utsettes ofte for en rekke utfordringer, fra mangel på ressurser til begrensede muligheter. Vi må imidlertid stille oss spørsmålet: Hvorfor har ikke alle barn som vokser opp under liknende forhold valgt den kriminelle veien? Svaret ligger i holdningene som preger disse miljøene.

Og la oss ikke gå rundt grøten, dette gjelder i all hovedsak innvandrerungdom.

Holdninger formes av kulturen man vokser opp i, dem man omgir seg med og de sosiale normene som råder. I mange tilfeller er det ikke fattigdommen i seg selv som driver unge til kriminalitet, men snarere en kultur av omsorgssvikt, manglende respekt for lover og regler, samt en forherligelse av vold og kriminalitet som en måte å oppnå status på.

Det er i denne konteksten vi må forstå ungdomskriminalitet.

To ungdommer raner Deli de Luca i bydel Fana i Bergen.
Foto: Vest politidistrikt / NTB

Et eksempel er de såkalte statuskriminelle, ungdommer som begår lovbrudd som et middel til å oppnå anerkjennelse og respekt blant jevnaldrende. Dette fenomenet viser tydelig at holdninger og verdier, i større grad enn økonomiske forhold, kan fungere som en drivkraft for kriminell atferd.

Når kriminalitet blir en akseptert del av ungdomskulturen, er det en klar indikasjon på at det er behov for en endring i holdninger snarere enn et ensidig fokus på materielle omstendigheter.

Det er også viktig å anerkjenne at ungdommer i dag er mer påvirket av sosiale medier og mediebilder enn noen gang før. Disse plattformene kan glamorisere kriminell atferd og gi et skjevt bilde av virkeligheten, noe som kan forsterke negative holdninger. Her må politikere, lærere og foreldre ta ansvar og tilby en motvekt til denne påvirkningen, for å fremme sunne verdier og holdninger hos unge.

Da er det svært viktig at holdninger basert på religiøs overbevisning som ikke er i samsvar med den kultur og tradisjon som fortsatt råder i store deler av det norske samfunnet, ikke får et naturlig innpass via skole og læreplan.

Det er avgjørende å håndtere ungdomskriminalitet på en måte som ikke unnskylder eller bagatelliserer lovbruddene. Å påpeke økonomiske forhold som årsak til kriminalitet, kan bidra til å legitimere kriminell atferd og frata enkeltindividet ansvaret for sine valg. Holdninger spiller en sentral rolle i unge menneskers liv, og det er derfor nødvendig å utfordre de negative normene som kan føre dem inn på kriminelle stier.

Ikke minst må vi slutte å se ungdomskriminalitet som et resultat av fattigdom alene. Det er holdninger som er kjernen i problemet. Vi må investere i verdier og opplæring som fokuserer på ansvarlighet og respekt, for bare da kan vi håpe på å kunne redusere ungdomskriminalitet og bygge en bedre fremtid for kommende generasjoner.

Før vi kan forvente en samfunnsendring som motvirker kriminalitet, må det ryddes i skapet med holdninger, og i det skapet er det ikke plass til islamistiske holdninger som eksempelvis at nordmenn ses på som vantro.
Kjøp Susanne Wiesingers bok «Kulturkamp i klasserommet»!  Du kan også kjøpe den som ebok.