Britene ser ut til å redusere innvandringsnivået. Men det er antallet utenlandske arbeidstakere og studenter som forsvinner.

Antallet migranter og deres familiemedlemmer som søkte om å komme til Storbritannia på fagarbeider-, helse- og omsorgs- og studievisum, falt med mer enn en tredjedel i juli, til 91 300 sammenlignet med i fjor.

Dette skriver The Times. Antall asylsøkere som bor på hotell virker dog ikke å bli redusert. Trolig er det EU-borgere som ikke lenger kommer til Storbritannia. Selv her i Norge har det jo lenge vært slik at flere polakker flytter hjem til Polen enn de som velger den andre ruten. Årsaken er at økonomien og lønningene vokser i Polen, mens i Norge har vi ikke opplevd økt kjøpekraft på over ti år.

Dette forsterkes av inflasjon, skyhøye skatter og en krone som bare faller og faller i verdi.

Det er dog litt vanskelig å forstå alt The Times skriver, som dette avsnittet.

Fallet har vært spesielt stort når det gjelder månedlige søknader om helse- og omsorgsvisum, med en nedgang på 82 prosent til 2900 i juli, mens antallet personer som søker om å studere i Storbritannia, har falt med 15 prosent til 69 500.

Hva betyr egentlig helse- og omsorgsvisum? Er dette folk som skal sørge for at andres helse og omsorg, eller er det folk som trenger hjelp selv?

Importerte studenter er vel heller ingen gullgruve. Særlig ikke hvis de prioriteres og subsidieres, fremfor briter som ønsker seg en utdannelse.

Den forrige konservative regjeringen forbød dem som kom for å studere i Storbritannia, og dem som hadde visum til helse- og sosialsektoren, å ta med seg familiemedlemmer. Labour har sagt at de ikke har noen planer om å endre denne politikken.

Hvor mange er det som drar fra Oslo for å studere på f.eks. NTNU i Trondheim som drasser med seg en familie? Dette lukter som skjult økonomisk migrasjon, for som vi har sett: Er man først i et vestlig land, så blir man så å si aldri sendt tilbake.

I 2022 kom det 764.000 migranter til Storbritannia, et rekordhøyt antall. Så falt det litt, til 685.000 i 2023. Mange av disse er dog såkalt illegale migranter, og antallet øker år for år.

Sjefen for migrasjonsovervåkningen antyder at tallet er på vei ned. Men da er det neppe båtmigranter han snakker om.

Det betyr at politikken som ble innført av den forrige regjeringen, kan hjelpe statsminister Keir Starmer med å innfri løftet om å redusere de «skyhøye» nivåene av nettomigrasjon.

Tenketanken Migration Observatory ved Oxford University har advart om at nedgangen i antall migranter kan føre til betydelige «trade-offs», ettersom universitetene sliter med fallende inntekter og helse- og omsorgssektoren står overfor potensielle rekrutteringsproblemer.

Hvis universitetenes inntekter rammes av manglende innvandring bør de kanskje endre økonomisk modell? Hvem betaler egentlig for disse «studentene», som i tillegg har med seg familiemedlemmer?

Med færre innvandrere vil det vel selvsagt bli færre pasienter som trenger helse- og omsorgstjenester?

Uansett er det et problem at antall fagarbeidere og helsearbeidere som vil jobbe i Storbritannia. Men av en eller annen grunn knytter The Times analysen sammen med studenter. Det er tross alt store forskjeller med hva en sykepleier eller snekker bidrar med, sammenlignet med en student med en hel familie som ikke gjør noe som helst annet enn å leve på skattepengene til de undertrykte britene.

Sunak gjorde noen forsøk. Han innførte et forbud mot at omsorgsarbeidere tar med seg partnere og barn til Storbritannia, og et forbud mot at internasjonale studenter tar med seg familiemedlemmer til Storbritannia, med mindre de er på doktorgradskurs.

Samtidig økte man de økonomiske kravene for å hente ektefelle fra utlandet. Men Starmer har skrinlagt planene, fordi han er bekymret for at dette kan skade Storbritannias «økonomiske velferd».

Han støttes av innenriksminister Yvette Cooper, som virker å bry seg mer om utenlandske borgere enn vanlige briter.

Kjøp Totalitarismens psykologi her! Kjøp eboken her!

Er du lei av media som ikke forteller deg alt? Støtt frie og uavhengige Document.