Tenk deg at svenske medier i begynnelsen av pandemien hadde oppfordret politikerne til å bekjempe sykdommen ved å fordele alle de smittede blant de (ennå) usmittede. Dette fordi de syke dermed angivelig kunne få lindret symptomene sine. Hva ville du synes om dét?
Du trenger sannsynligvis ikke å tenke så mye over saken. Sannsynligvis ville du anse forslaget som fullstendig vanvittig. Personer med farlige og smittsomme symptomer blir ikke mindre farlige fordi de omgås mange friske mennesker. På den annen side har de som fortsatt er friske, en tendens til å bli smittet av dem som er syke, selv om ikke alle som blir smittet, har like alvorlige symptomer.
Dette kan betraktes som relativt grunnleggende.
«De sårbare» bør prioriteres – igjen
Likevel er det nettopp denne løsningen Linnéa «Rektor Linnéa» Lindquist foreslår i en lederartikkel i avisen Expressen. «Spre ut gutter i faresonen for å skape ro i skolen», utbasunerer rektoren. Hun, som har profilert seg ved å jobbe for «utsatte elever» i den like utsatte bydelen Hammarkullen i Göteborg. Hun som mener at de som vil ha forbud mot religiøse klesplagg på skolebarn, har «et usunt menneskesyn». Hun som ble rangert som nummer 25 av 100 da Expressen kåret Årets kvinne 2023, og som i september samme år ble avisens lederskribent. Fra avisens lederplass fortsetter hun sin kamp for «de sårbare elevene», og mener at det er skolens oppgave å forebygge kriminalitet.
Göteborg: Kriminelle klaner tar over bydel og truer folk til taushet
«Skolen har en viktig rolle i å forebygge kriminalitet. Det er ikke først og fremst gode skoleresultater som forebygger kriminalitet, men graden av regeletterlevelse. Det vil si at elevene lærer normer og øver seg på selvkontroll».
Linnéa «Rektor Linnéa» Lindquist. Foto: Skjermdump video YouTube.
Det høres fint og edelt ut: Selv de elevene som i dag er «utagerende», det vil si at de ikke klarer å oppføre seg som folk, utøver vold og hærverk og står i fare for å bli – eller til og med allerede er blitt – kriminelle, skal endres gjennom en god opplæring som lærer dem «normer og selvkontroll». Men dette kan ikke oppnås ved hjelp av magi, og det vet rektor Linnéa.
Hvis de «sårbare» elevene skal få enda mer, må det gå på bekostning av de flinke elevene.
Løsningen? Tvang for de flinke!
Lindquist sier selvfølgelig ikke dette rett ut. Men hun viser til et eksperiment i USA der ungdom fra områder med lav sosioøkonomisk status ble fordelt på skoler med lavere fattigdomsnivå og lavere andel etniske minoritetselever. Det viste seg seinere at disse ungdommene begikk mindre kriminalitet enn dem som ble værende i sitt opprinnelige nabolag.
Lindquist konkluderer med at hvis ungdom fra Sveriges vanskeligstilte nabolag skal ha en sjanse til å leve et normalt liv, hinsides kriminalitet og fattigdom, må alle svenske skolebarn og deres foreldre miste retten til å velge skole.
For å styrke sin argumentasjon, viser rektor Linnéa til Det kriminalitetsforebyggende råds (Brå) rapport med det spennende navnet «Skolefaktorers betydning for om unge begår voldslovbrudd. En statistisk analyse basert på Skoleundersøkelsen om kriminalitet». Rapporten argumenterer for at unges kriminalitet kan reduseres blant annet ved å innføre ordensregler og konsekvens-trinn i skolen.
Men Brås rapport viser også at ordensreglene bare kan etterleves hvis elevene får øve seg på sosiale ferdigheter som konsentrasjon, ettergivenhet og oppmerksomhet. Ifølge Linnéa Lindquists resonnement kan «de utsatte ungdommene» bare øve seg på slike ferdigheter ved å omgås veloppdragne (les = privilegerte) ungdommer.
Eller sagt på en annen måte: Innvandrerungdom som ikke har fått en skikkelig oppdragelse av sine foreldre, og derfor ikke kan oppføre seg som folk, skal nå oppdras av de veloppdragne og velintegrerte studentene. Nok en gang skal våre barn bære byrden av politikernes feilslåtte innvandringspolitikk, de negative konsekvensene av multikulturalismen og tiår med ikke-eksisterende integrering.
Men målet helliger vel midlet? Våre døtre kan vel tåle å bli antastet på skoletoalettene? Kan ikke sønnene våre tåle å bli slått og ranet i friminuttene? Det viktige er at «de utsatte» får bedre vilkår.
Gratulerer til det svenske folket. Dobbel gratulasjon og trippel gratulasjon til de yngre generasjonene.
De «rolige skolene» finnes ikke lenger
Men la oss late som om vi alle er kommunister som hater valgfrihet, og derfor hilser rektor Linneas forslag velkommen og lovgiver slik at ansvarlige foreldre, de som Lindquist kaller «systemsmarte og kjappe på foten», fratas alle muligheter til å gi barna sine en trygg skolegang. Da oppstår et nytt problem: Hvor skal vi finne de rolige Bakkebygrenda-skolene der etniske svensker og/eller velintegrerte innvandrerungdommer fortsatt er i flertall? Hvor er de så mange at de er i stand til å overføre «sosiale ferdigheter» til jevnaldrende gangstere?
Spørsmålet er lett å svare på, for disse skolene finnes ikke lenger.
Hvis ungdom fra Rinkeby, Tensta eller fra rektor Linneas elskede Hammarkullen skal busses til (relativt) rolige skoler i områder med bedre sosioøkonomisk status, må de busses til Töcksfors, Vadstena eller Trosa. Eller til Djursholm, Dalarö eller Östermalm, men det vil verken journalister eller politikere tillate, for dét vil gå ut over deres egne familier.
Rektor Linnéa vet selvfølgelig dette veldig godt. Antallet barn og unge i «utsatte områder» vokser, antallet skoler med store problemer vokser, antallet trygge skoler reduseres. Etnisk svenske barn er allerede i mindretall i mange byer.
Men en annen ting rektor Linnéa vet, er at alt er relativt. Ved å avskaffe det frie skolevalget og fordele de elevene som ikke kan oppføre seg og som ikke mestrer «sosiale ferdigheter» til de skolene som fortsatt fungerer relativt godt, vil alle skolene fungere like dårlig. Da er det i stedet de noenlunde velfungerende elevene som blir integrert blant de ikke-fungerende. For som Lindquist selv skriver:
«For en elev som flytter til en mer utsatt skole, der sannsynligheten for voldskriminalitet er høyere, øker risikoen for at han selv vil begå voldskriminalitet markant».
Eksperimentet er allerede gjennomført
Hvis noen vil vite hva som skjer når tiltakene Linnéa Lindquist foreslår gjennomføres, kan de studere hva som skjedde da Malmös politikere, etter mange år og enda flere millioner investert, ble tvunget til å legge ned ungdomsskolen i den utsatte bydelen Rosengård i 2013. Da var fellesspråket på skolen arabisk, mange elever hadde aldri kommet i kontakt med det svenske språket da de begynte på ungdomsskolen, og vold og overgrep var så vanlig at det var umulig å garantere for sikkerheten verken til elever eller ansatte. Situasjonen ble blant annet belyst av SVTs program Uppdrag granskning.
Elever ved Rosengårdsskolan i Malmö blir intervjuet av Uppdrag granskning. Foto: Skjermdump video SVT/YouTube
Elevene ble «delt ut» til de rimelig velfungerende skolene i blant annet Limhamn, Slottsstaden og Tygelsjö. Flyttingen fikk konsekvenser: Dobbelt så mange av Rosengårds elever besto opptaksprøven til videregående skole på de nye skolene, noe mediene var glad for å kunne fortelle.
Det mediene derimot var mer tilbakeholdne med å fortelle, var at elevene som allerede gikk på mottaksskolene, fikk dårligere resultater, og at mange av disse familiene valgte å flytte til en av Malmös nabokommuner da alle skolene ble omgjort til Rosengård-filialer. Hvit flukt. Fem år seinere åpnet ungdomsskolen i Rosengård igjen.
Jordmorklinikk i Malmö får tolk på venterommet: «Flertallet er arabisktalende»
Målet? Å gjøre alt like ille!
Lindquist innleder sin tekst med et utsagn som det er passende å avslutte med:
«Politikerne pleier å si at en vellykket skolegang vaksinerer de unge mot kriminalitet, men det er noe som er enda viktigere».
Lindquist utbroderer aldri svaret, men etter å ha lest teksten, er det likevel klart: Siden Sverige gjennom den politikken som føres, har passert det punktet der det overhodet er mulig å skape «en vellykket skolegang» for alle, gjenstår det nå bare – gjennom tvangstiltak basert på den hardeste sosialismens iboende nihilisme – å gjøre alle skoler like dårlige. For hvis alle skoler blir «sårbare skoler» og alt er like dårlig, så er jo alt også like bra! Problemet er løst!
Da er det ingen forskjeller igjen, staten har seiret over individet, og sosialismen hersker i all sin prakt. Når alt kommer til alt, ser dét ut til å være hovedsaken.
Kjøp Susanne Wiesingers bok «Kulturkamp i klasserommet» her! Du kan også kjøpe e-boken her.
